News article image

Matilde liker at en ting kan bety mer eller være noe annet. Det bærer bildene hennes preg av.

Hun kan både tegne klassisk akt og male med akryl, Matilde Wedzicha. Det som først fanget Trafos oppmerksomhet, var likevel de nitidig uttegnede bildene hennes av farger og former. På én måte virker de helt frittflytende, på en annen måte virker de nøye planlagte.

Selv sammenligner Matilde måten hun tegner på med å leke gjemsel.

– Jeg heter Matilde Wedzicha, jeg er 20 år og jeg kommer fra Moss, begynner hun når vi ber henne fortelle litt om seg selv. – Der vokste jeg opp med mor, far og bror i et rødt hus med hvitt stakittgjerde. Jeg var skoleflink og bedreviter før jeg begynte på barneskolen. En stor del av oppveksten min var jeg mer enn litt opptatt av å prøve og være den smarteste personen i rommet. Dette kommer opp i kunsten min for tiden.

“På grensen mellom det figurative og det abstrakte” er ofte en passende beskrivelse for uttrykket verkene mine bærer. Jeg er ikke fremmed for ordspill og liker godt når en ting kan bety mer eller være noe annet. Ryddige systemer og tilfeldige ting som flyter er to motstridende ting jeg liker, og to ting jeg liker å sette sammen. Jeg er opptatt av å få folk til å tenke. Jeg vil spre den følelsen man får når man endelig ser noe som er rett foran seg, som en åpenbaring eller en irritasjon, og streken er mitt viktigste hjelpemiddel.

Når og hvordan ble din interesse for tegning og maling vekket?

Kunst har vært viktig for meg fra jeg var veldig liten, og familien min har alltid støttet meg. Nesten alltid. Det var noen mindre støttende kommentarer da jeg tegnet hva jeg selv mente var et mesterverk på kommoden til tante som ett-åring.

Så lenge jeg har levd, har jeg hatt et behov for å skape. På videregående gikk jeg formgivningslinja og tegnet mye fotorealistisk, og fikk også sansen for fotografi og mørkerom. Jeg valgte å gå det som da het Formgivning fordi det var trygt – uansett hva jeg ville etter de tre årene, ville jeg ha studiekompetansen som sikkerhet for “den ordentlige jobben” jeg sikkert ville få.

Jeg fikk hele oppveksten høre, da jeg satt med tegneblokka og drodla, at jeg måtte jo bare bli kunstner. Den gang da svarte jeg alltid at jeg gidder ikke gjøre noe hele livet, for ikke å få betaling før jeg er død. Med lesehjerne måtte jeg vel få en trygg jobb, tenkte jeg. Det ville vel være bortkastet å gjøre noe annet.

Videregående kom og videregående gikk, og plutselig sto jeg der da; med fremtiden som et blankt ark, uten å vite hva jeg skulle fylle det med. Rundt samme tid fikk jeg tilsendt en link til en tegnekonkurranse utstedt av Kragerø kunstskole, av moren til en venninne som syns at jeg burde prøve meg. Førstepremien var et skoleår i Kragerø til en verdi av 50 000 kr, mens andre- og tredjepremien var litt penger.

Jeg satte i gang et lite maleprosjekt i håp om en slant, sendte inn bidraget og tenkte ikke stort mer over det. I hvert fall ikke før sensommeren, da jeg fikk mail fra rektor med velkommen til skolen som vinneren av konkurransen. Jeg flyttet til Kragerø og startet skoleåret 2016/2017 der.

Interessen for kunst hadde alltid vært der, men det var dette valget som vekket den.

Kan du velge ut ett eller flere av verkene dine og fortelle litt om dem?

“A Lifeless Face That You’ll Soon Forget” er en illustrasjon av favorittsangen min, “Youth” av Daughter. Det er et akrylmaleri med broderi på 55 cm x 46 cm. Jeg lagde bildet for et år siden.

På lerretet har jeg malt en kvinne med ryggen til publikum i gråskala. Hun er plassert litt til høyre for senter i bildet og ser innover mot venstre i bildet. På kvinnen har jeg brukt få valører. Hun er stilisert, men man ser tydelig hva figuren fremstiller. Hun har håret i flette og sitter med nakke og skuldre i en avslappet eller oppgitt positur. Kvinnen virker melankolsk.

Bak henne er lerretet sort. Til venstre for henne kan man se ansikter, hele og deler av dem. Ansiktene har ulike uttrykk, og de er ikke malt slik hun er. De er fargerike, og de er sydd. Jeg har brukt seks farger for å sy inn ansiktene. Fargene ansiktene bærer tenker jeg på som symbol for følelser. En farge kan være en følelse, og en følelse kan bestå av flere farger, som en blandet følelse.

Som jeg nevnte, er noen ansikter hele, mens andre ser vi bare deler av. Dette kommer direkte fra linjen “‘Cause most of our feelings, they are dead and they are gone”. På denne måten kan fjesene tolkes som kvinnens egne. Dersom vi ser på en annen linje i sangen kan de tenkes som noe hun husker, eller noen hun husker: “Collecting names of the lovers that went wrong.”

Bakgrunnen som er malt sort kan tenkes som et symbol på død, slik sort ofte er i religiøs betydning. “If you’re still breathing you’re the lucky ones.” Det sorte kan også være et symbol på tomhet. “Our minds are troubled by the emptiness.”

Ansiktene som er sydd med garn kommer frem på lerretet. Man kan ta på dem, de er taktile elementer – dette har jeg gjort bevisst for å forsterke følelseselementet. En følelse er noe du kan kjenne på. Kvinnen, silhuetten, er malt og er ikke taktil. Hun kan ikke føles og er ikke lenger tilstede. “I’ve lost it all I’m just a silhouette.”

Daughter - “Youth”

“54 Line Street” er en tegning med penn og tusj på papir, størrelse A3.

I dette verket bruker jeg de samme ansiktsuttrykkene jeg har brukt flere ganger tidligere. Jeg bruker hele og deler av dem, og lar dem overlappe. Horisontalt i bildet går det linjer som deler billedflaten i fem deler. Det oppstår mønstre av streker i hver av de rektangulære rutene, som påvirkes av ansiktene i hver enkelt rute.

Den midterste ruta står som sitt eget system, ruta over og under fungerer med samme system, og den øverste og den nederste ruta bruker begge et annet system. Bakgrunnen vil se annerledes ut enn innsiden av konturen på delene av ansiktene, og disse blir igjen annerledes om de overlapper. Strekene og de solide flatene tenkes å både skape og fjerne dybde om hverandre. Jeg håper man vil se etter hele motiver når man har observert et øyenbryn og en nese her og der.

“En strek på tur” er et verk som kombinerer et akrylmaleri med en animasjon. Størrelsen er 70 cm høy x 100 cm bred. Notatene mine fra før jeg begynte inneholdt ordene “tenke”, “uendelig”, “vev” og “tråd”. Tråd som i noe organisk men også tråd som i rød tråd og sammenheng. Jeg hadde en klar plan om å tegne med akryl og kombinere det med en animasjon som tok utgangspunkt i blindkonturene mine. Det skulle være et bilde hvor en del av bildet skulle bevege seg.

I maleriet bestemte jeg meg for å kombinere konturene med geometriske og lekne former, slik jeg ofte gjør. Fargesystemet ble slik: Formene skulle inneholde primærfargene, konturen skulle være sort inntil den traff på en form som ville gjøre den hvit, og området utenfor formene skulle få ringvirkning eller vev med utgangspunkt i konturstrekene, i sort og hvitt.

“En strek på tur” (2018)

Da jeg lagde animasjonen, begynte jeg egentlig bare å øve meg og forstå stop motion-prinsippet og startet med en tegning av konturdelene jeg hadde fjernet fra bildet, som sakte og tilfeldigvis ble til en kvinne med overdrevne bryster som danset bortover skjermen. Tematikken “en strek som beveger seg og blir til noe annet” ble klarere, og med dette et symbol på min prosess. Videre animerte jeg blindkonturene mine på en sort bakgrunn for å skille de fra det humoristiske i den første delen av filmen.

Jeg brukte rødt, blått og gult for å hente opp fargene i formene på maleriet, fortsatt opphengt i en sammenheng og en rød tråd. Tematikken blir formidlet gjennom billedflatens rytmiske streker og animasjonens flytende og humoristiske bevegelser. I starten kan det være vanskelig å se konturene i bildet med mindre du vet hva du ser etter, men forhåpentligvis vil animasjonen vise deg vei, og tvinge deg til å tenke og observere annerledes.

Er animasjon noe du kunne tenke deg å jobbe mer med? Hvilke muligheter ser du i så fall for deg?

Jeg har laget et par animasjoner og syns det er veldig moro å holde på med! Foreløpig er jeg på et veldig hobbynivå. Interessen for animasjonen er ganske fersk.

På skolen rundt juletider i fjor hadde vi et kurs der vi brukte et program på iPad som heter Procreate, og jeg ble helt hekta. Programmet har en funksjon som gjør at den spiller inn skjermen mens man tegner. Det er jo veldig i tråd med hvordan jeg jobber, at noe kan være noe annet.

Jeg sparte til iPad og kjøpte en så fort jeg kunne og prøver meg frem litt og litt. I verket “En strek på tur” prøvde jeg for første gang stop-motion-animasjon, tegning etter tegning satt sammen til en video.

Som sagt har jeg det veldig gøy med det, men det blir nok ingen animatør av meg med det første. Men, aldri si aldri.

Du har laget mange nitidig konstruerte strektegninger. Kan du beskrive hvordan du jobber med disse? Har du for eksempel en plan fra begynnelsen av eller begynner du bare i et hjørne og ser hva som skjer?

De aller fleste strektegningene mine tar utgangspunkt i noe som eksisterer, noe figurativt. Dette kombineres ofte med geometriske former som trekant, sirkel og rektangel, og/eller stiliserte gjenkjennelige former som skyer, dråper og månen. Jeg jobber mye med blindkonturtegninger og modifiserte konturtegninger av mennesker i bevegelse eller stillestående.

Om dagen går det mye i kvinnekropper, da jeg ved akttegning på Einar Granum ofte har hatt kvinnelig modell. Jeg syns også de myke formene i kvinnekroppen skaper en mer vakker kontrast til de stramme strekene og systemene i geometrien, og tilfører noe organisk i større grad enn herrekroppene jeg har tegnet til nå.

Notat 25. mai kl. 08:52: “Damene jeg tegner er upåvirket av dine tanker. Strippet for klær og blyghet gjør de akkurat hva de vil og går dit de syns de skal. De bryr seg ikke om hva du syns. De er hva de er, upåvirket av deg, trender og dameblader, været og samfunnet. De bare er, frem til de ikke er det.”

Man kan si at måten jeg tegner på ligner litt på å leke gjemsel. Jeg starter med å sette inn en person. Deretter gjemmer jeg personen litt ved å tegne inn former som gjerne overlapper. Til slutt fylles rutene inn med ulike former for streksystemer, sort eller annen farge, og skjuler personen helt for dem som ikke vet hva de ser etter. Akkurat hvordan disse systemene oppstår, varierer veldig fra verk til verk. Det kommer ofte an på komposisjonen og har nok mye med undertrykte tvangstanker å gjøre. Man kan vel si at jeg bare begynner et sted så skaper systemene seg selv på papiret.

Hva eller hvem inspirerer deg?

Hvem er det som ikke inspirerer meg? Jeg har ingen konkrete steder eller personer som alltid gir meg inspirasjon. Jeg får det der jeg mest og minst venter det. Fra kunst i gallerier, godt brukte hasjtagger på instagram, lærerne og medstudentene mine, youtubere, ting jeg har laget før, venner og familie. Trekket på en sofa hos en venn av en venn. Skyggene fra bladene på trærne mens det blåser. En liten bit av vaffel i skjegget til pappa. Jeg tar mange bilder av helt vanlige og helt uvanlige ting. Jeg skriver ned ting jeg kommer på rett før jeg sovner. Noe som er kan alltid bli det samme eller noe helt annet.

I februar arrangerte du og din medstudent Kjersti Synneva Moen deres egen utstilling på Galleri Vekta i Oslo. Hva lærte dere av den prosessen?

Når to personer jobber sammen er det viktig å gi og ta, og å finne ut hvem som er sterkest hvor. Kjersti og jeg har begge jobbet mye monokromt, det sparte oss mye trøbbel i forhold til sammenheng ved montering. En annen ting å huske på når man er to stykker er at mange ting kan ta halvparten av tiden det vanligvis tar, mens andre avgjørelser kan ta dobbelt så lang tid. Vi var begge veldig klare for å samarbeide, så det gikk heldigvis for det meste på skinner. Vi hadde det gøy gjennom hele prosessen. Ellers enn det, kan vi fortelle at det å vite hvor mye vin man bør ha tilgjengelig på en vernissage ikke er så lett å anslå på forhånd.

Du har nettopp avsluttet ditt første år på Einar Granum Kunstfagskole. Hva er det viktigste du sitter igjen med derfra?

Hvor viktig det er bare å møte opp. Man lærer så mye mer enn man tror.

Andre elevers arbeider og måte å tenke på er en endeløs inspirasjonskilde. Ikke steng deg inne om du står fast, ikke vær redd for å vise hva du gjør.

Start på prosjekter du aldri vil rekke å få ferdig i tide. Få de ferdig i tide.

Hvilke ambisjoner har du for kunsten din på lengre sikt?

Fremtiden min er omtrent så planlagt som et blankt ark. Jeg aner ikke hvor jeg kommer til å ende opp, eller hva jeg kommer til å gjøre på veien dit. Det jeg vet er at jeg hater å kjede meg, og jeg skal gjøre noe kreativt. Om det blir å satse alt og forsøke å livnære meg som kunstner og lage bilder, jobbe med scenografi og reklame, eller starte et merke og selge egenproduserte interiørartikler, er vanskelig å si. Det kan hende jeg prøver alle disse tingene, eller noe helt annet.

Jeg vil gjøre alt jeg vil og jeg er klar for å jobbe for det.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Historien om hvordan jeg fant Trafo er ganske tilfeldig. Det var faktisk min far, som jobber med salg hos en elektrogrossist, som først viste meg Trafo. Han fant siden da han søkte etter en transformator- en trafo- til en kunde. Dette er nå halvannet år siden, og jeg har vært på Trafo siden det.

Jeg har lagt ut noen arbeider på Trafo. Da har jeg fått gode og konstruktive tilbakemeldinger, i tillegg til å få anbefalt andre kunstnere fra gjestementorer. Også er det jo moro å bla i andres arbeider og se hva andre gjør.

Trafo har vært min redning de gangene jeg har trengt økonomisk støtte til å få gjort det jeg vil i utstillingssammenheng. Jeg liker at ting ser ordentlig og gjennomført ut. Blant annet plakater, bannere og rammer er det Trafo som har hjulpet meg med å skaffe. Flere ganger. Trafo har vært en stor hjelp for at jeg har fått til det jeg vil gjennomføre med stil.

Se flere av bildene til Matilde på profilsiden hennes og Facebook. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.

Forfattet av: Roy Søbstad

Opprettet: 27. august 2018 12:26

Sist oppdatert: 27. august 2018 12:52

Kommentarer