Trafo kjenner Hamid Waheed som en allsidig fyr. For noen år siden deltok han på skrivekurset Trafo x3 i Kristiansand, i sommer var han med på TrafoTransit på Lesvos og for tiden er han dypt inne i filmstudier i Nordland.

Når vi slår av en lengre prat med ham, viser det seg da også at Hamid har en sunn innstilling til sin kunstneriske virksomhet: – Det handler om å ikke alltid begrense seg, for da er det mange gode tanker som faller bort, sier han.

For å begynne med det helt grunnleggende: Hvem er du, hvor kommer du fra og hva slags bakgrunn har du?

Hamid Waheed, 23 år, bosatt i Kabelvåg og er fra Oslo. Min faglige bakgrunn er mest fra filmfeltet (selv om praksisen nå er flerfoldig), med litt litteraturstudier fra universitetet.

Hva var det som først vekket interessen din for film? Og hva var det som fikk deg til å ville lage film selv?

Ganske alminnelig greier: jeg så utrolig mye film som ungdom og fikk, etter hvert, øyet opp for prosessen med å lage film, at noen sto bak kamera. Det begynte som en nerdete ting, og da jeg begynte å lage filmer, fant jeg en glede i det.

Jeg har et litt annet syn nå, selv om gleden ennå er en del av det. Etter et år med filmskole i Danmark følte jeg en retningsløshet i det jeg gjorde, “å gjøre det for å gjøre det” var ikke lenger nok. Dette var en fin prosess siden jeg nå er tydeligere på hva jeg vil formidle gjennom kunst.

Du er i gang med ditt tredje år på Nordland kunst- og filmfagskole. Hva er det beste med å gå der?

NKFS (som er en høyskole nå) er et ganske spesielt studiested i nordisk kontekst. Skolen er nå et slags krysningspunkt mellom film og billedkunstfeltet, som er spennende siden det åpner opp for multi-modalitet; film/video – eller bevegelige bilder – er ikke lenger forbeholdt enten kino eller gallerirom, og dette åpner for nye former å lage ting på, hvor det skjer en del overlapp mellom arbeidsområder. Siden “alt kan filmes” blir refleksjon, kritisk blikk og eksperimentering fokuset.

For min del er skolen givende i at den ikke utdanner profesjoner, men er prosessorientert. Jeg går altså ikke ut med en tittel som “regissør”, men heller som en selvorganiserende kunstner/filmskaper, med egne metoder for produksjon, samarbeid og distribusjon, samt prosjekter å vise til fra skolen.

Dette fjerner en type angst for meg, som finner det vanskelig å leve opp til et påtvunget prosjekt eller en viss rolle. I stedet følger jeg en egen prosess med hjelp fra veiledere og medstudenter. I starten er det tricky å ha det ansvaret, å forme alt selv fra scratch, men det fine er at en blir konfrontert med hva og hvordan en faktisk vil fortelle – en type intensjon og bevissthet jeg opplever som mangelvare ellers i samfunnet.

Du begrenser deg ikke til å jobbe med film, men har også studert litteratur og vært innom både installasjoner, kuratering og performance. Hva får du ut av å prøve så mange forskjellige uttrykksfomer?

På mange måter var det en deilig erkjennelse å innse at andre uttrykksformer enn film ikke er forbeholdt “alle andre”. I det siste har det vært sunt for meg å tenke at en stillingstittel ikke definerer et liv, for det å holde på med kunst samsvarer ofte med det å bare leve. Jeg begynte jo kreativt med å skrive ting som liten, så det blir en viktig del i alt jeg gjør.

Samtidig er det slik at idéer ikke trenger å omformes radikalt bare for å passe med det ene jeg gjør. Kanskje jeg får et innfall til å ha en slags visning (det blir betegna som kuratering) eller jeg har et bilde i hodet som fungerer best plassert i skogen (en installasjon) – er tanken interessant nok, bør det ikke stå noe i veien for å prøve det ut.

Det er viktig å påpeke at jeg ikke bytter uttrykksformer på måfå heller, siden alle feltene har en historie med alvor, filosofier og metoder som er viktig å være klar over. Likevel handler det om å ikke alltid begrense seg, for da er det mange gode tanker som faller bort.

Hva slags historier ønsker du å fortelle?

Det er et vanskelig spørsmål, siden jeg ennå opplever å være i en formativ alder (hvis det er lov å være såpass selvbevisst). Det viktige for meg er at det jeg gjør har en samfunnsmessig dimensjon, at det er et uttrykk der jeg ikke er likegyldig til tankemessige og politiske omstendigheter. Oftest er utgangspunktet mine egne frustrasjoner og usikkerheter som person. Samtidig er disse tankene ofte ikke bare individuelt problematiske, men peker også mot større samfunnstendenser.

Det siste filmprosjektet nå (“Etterkrigstid”) har jeg bygget med en del egne erfaringer, men samtidig gjorde jeg også måneder med research om Holocaust, som jeg tenker er en vesentlig del av hva filmen handler om.

Hvilken film skulle du aller helst ha laget selv? Og hvorfor?

Jeg har egentlig ikke ett svar på det siden jeg ennå finner konstant nye ting å ta dypdykk i. I det siste liker jeg filmene til Ane Hjort Guttu, de er utrolig lekne i billedspråket og har en type åpen tilnærming jeg blir veldig inspirert av. Sist så jeg kortfilmen hennes “The Lost Dreams of Naoki Hayakawa” – anbefales!

Tidligere i år var du med på Trafos Transit-opplegg på Lesvos. Hva sitter du igjen med av inntrykk og lærdom etter den turen?

Det er ennå en prosess, da jeg har noe materiale fra opplegget jeg sitter og tenker en del på. Turen gjorde inntrykk, da det er vanskelig å forholde seg til steder hvor kontrasterende levemåter og holdninger eksisterer såpass nære hverandre.

Ens egen rolle som “kunstner” eller “turist” blir også emne for diskusjon i en slik sammenheng - og uten konkrete svar. Jeg satte veldig pris på de lange samtalene gruppa hadde om kveldene, der de etiske rammene og erfaringene fra alles prosjekter ble gjennomgått. Men å reise til Lesvos er ikke en tur som har en naturlig “forløsning”, da det ennå er en høyst reell og kritisk situasjon tusener av mennesker er involverte i.

Hva jobber du med akkurat nå?

Siden det er sisteåret mitt på NKFS er et bachelorprosjekt i sikte, men det er litt tidlig å si akkurat hva det vil bli. Ellers er det andre tråder å ta tak i: Lesvos er relevant, et par verker er del av en utstilling med kunstmagasinet LOWLAND i Stuttgart, jeg begynner distribusjon av den forrige filmen og har filma et par korte eksperimenter de siste ukene.

Hvilke planer og mål har du på lengre sikt?

Ønsket er jo å holde på med de prosjektene jeg mener er verdt å gjøre i ideelle forhold. Sjeldent skjer dette, men jeg vil gjerne ha muligheten til å jobbe med mennesker jeg synes er interessante, vise verk som skaper en type erkjennelse hos folk og – selvsagt – kunne leve greit av det.

Alt dette krever mye arbeid og en del give-and-take, men jeg prøver å ha sunne forventninger til det.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Trafo har vært en uvurderlig ressurs for meg, primært med workshop-ene.

Spennende kreative folk blir invitert som jeg føler å ha fått mye utbytte og veiledning fra, i tillegg til at det også skapes et plattform for unge kunstnere å møte hverandre; det er mange jeg ennå holder kontakt med og som jeg synes arbeider med utrolig fine ting (shout-out til Fletta kunstmagasin, som også er en kjemperessurs).

Følg Hamid videre på profilsiden hans og på Facebook. Bildene på denne siden er fra diverse video- og performanceverker han har laget. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.