News article image

«Hvordan kommuniserer man mest mulig effektivt når målet er å skape positive endringer i verden?» er et spørsmål filmstudenten Franciska stiller seg selv. «Når lukker vi øyne og ører, når lytter vi og hva får oss til å handle?»

Franciska Eliassen, som studerer ved Nordland kunst og filmfagskole, har mange jern i ilden, men det ligger alltid en tanke bak tingene hun gjør. Blant mye annet har hun bygget en gamme i Lofoten for å se om det er mulig å leve gratis i overflodssamfunnet og laget en kortfilm for å vise forholdene i en flyktningeleir i Hellas.

– Det vet jeg ikke, svarer Franciska når Trafo spør hvem hun er. – Men jeg heter Franciska og er 21 år.

Dét skal bli starten på en lengre samtale om litteratur og film, kunst og samfunn, eremittliv og haiking.

Når og hvordan ble interessen din for film vekket?

Muligens da søsteren min og jeg fikk noen store, rare kassetter til jul av søskenbarna våre, som vi leverte tilbake fordi vi ikke hadde videospiller, eller da mamma kastet den lille boksen av en TV vi hadde ut av huset.

At jeg vokse opp uten videospiller og TV, økte nok nysgjerrigheten rundt begge deler. På besøk hos kusinen min satt vi ofte å så på programmer etter skoletid. Selv reklame syntes jeg var spennende og protesterte mot å skru av lyden når den kom.

Hjemme slukte jeg alle bøker jeg kom over. Etterhvert fikk biblioteket en ordning med halv pris på kinobilletter i et år om man leste 50 bøker. På den måten finansierte jeg filminteressen gjennom litteratur i oppveksten.

På slutten av ungdomsskolen fikk jeg meg jobb i galleri. Det var egentlig en feil, sjefen trodde jeg var eldre, men jeg fikk beholde jobben. Det var fantastisk deilig stemning der og jeg ble introdusert for kunst.

Etter videregående vurderte jeg å fortsette i den retningen, men jeg hadde også en kjærlighet for litteratur og musikk. Jeg tenkte at film er en perfekt kombinasjon av alle disse uttrykkene; det visuelle, det audiovisuelle og historiefortelling Dessuten var jeg lei av å spille fiolin for halvfulle saler med publikum på 60 + og også i galleriet syntes jeg det var mye av én type folk.

Jeg ville nå massene og tenkte at filmen lå tettere opp mot måten vi kommuniserer på i dag, med vårt konstante behov for stimuli. Derfor lagde jeg min første filmsnutt til opptaksprøven ved filmskolen i Kabelvåg.

Sommeren 2017 var du med på Trafos workshop på den greske øya Lesvos. Kortfilmen «Imellom/Blue Borders» er et direkte resultat av den turen. Kan du fortelle litt om hvordan filmen kom til og hva du ønsker å oppnå med den?

Jeg er fascinert av behovet mennesker har for å avgrense, skille det ene fra det andre, konstruere grenser mellom natur, mennesker, nasjoner… Jeg ble med til Lesvos, Europas yttergrense, for å utforske dette nærmere og samarbeide med mennesker hvis fremtid står på spill, nettopp på grunn av grenser. Da jeg kom tilbake til et Norge i sommerferierus, var jeg så sint. Hvordan kunne vi lukke øynene og ørene for det som foregikk der nede? Hva kunne jeg gjøre? Jeg følte meg liten og maktesløs i møte med systemene.

Tilbake til studier i Lofoten, begynte jeg å bygge gammen. Å arbeide døgnet rundt var en strategi for å slippe å føle. Før jul skulle vi lage en øvelse til klassen. Jeg leste inn en tekst jeg hadde skrevet den sommeren og redigerte det til med klipp jeg hadde filmet på Lesvos og av grenser her i Norge.

I filmen introduseres vi for Ahmed som jeg møtte da jeg besøkte flyktningeleiren Moria. Filmen handler om møtet mellom oss, mellom to 20-åringer fra to ulike steder i verden.

Moria har flere ganger, blant annet av paven, blitt sammenliknet med en moderne konsentrasjonsleir og media rapporterer stadig om at barn helt ned i 10-årsalderen forsøker å ta selvmord. (Du kan lese mer om forholdene her og her.)

Over: Tyrkiske militærskip vokter Europas yttergrense utenfor Lesvos. Her ved siden av en mur i Norge.

Helsearbeidere melder nå at Moria bør evakueres øyeblikkelig. Flyktningene som er der må fordeles på de andre europeiske landene, og Norge må ta vår del. Det er en skam for både Norge og Europa at land som Hellas blir sittende med ansvaret, når vi, som et av verdens rikeste land, har langt bedre økonomi og ressurser.

Med vår pengebinge følger et ansvar, særlig når vi tjener penger på å investere i og eksportere våpen til land som driver krigføring. Hvilke konsekvenser har denne politikken? Folk rømmer fra krig og elendighet. En elendighet vi er med på å skape. Noe må gjøres og vi har de aller beste forutsetningene for å hjelpe.

Med «Imellom/Blue Borders» og kortfilmen «Søster» deltok du i høst på den tradisjonsrike Høstutstillingen i Oslo. Hva betydde det for deg å være med der?

Å få vise filmene, holde kunstnersamtale og feedbacken som fulgte, ga meg en bekreftelse på at verkene kommuniserer. Det er jo fantastisk. Samtidig er jeg fortsatt nysgjerrig på hvordan man kommuniserer mest mulig effektivt når målet er å skape positive endringer i verden. Hva oppnår vi ved å rette kamera mot urettferdighet og lidelse, kontra å fokusere på de mulige løsningene som finnes, inspirerende mennesker og tiltak? Når lukker vi øyne og ører, når lytter vi og hva får oss til å handle?

Å debutere på Høstutstillingen gjorde meg nok også mer bevisst på min egen rolle som historieforteller, fordi jeg plutselig nådde ut til et større publikum. Fra vi er små barn er historiene med på å definere hva som er godt og vondt, rett og galt, sant og usant. Som filmskaper vil jeg være en motvekt til den dualistiske verdensforståelsen der, som gjentas overalt i media, filmer, bøker og som jeg tror er ganske farlig. Med det blir det dem mot oss, fronter som hindrer oss i å samarbeide og finne løsninger.

Til høyre: Klipp fra «Imellom/Blue Borders» ved Nasjonalteateret.

Følelsen av å nå ut til mange, fikk jeg i hvert fall da jeg skulle ta toget hjem og fikk se klipp fra den ene filmen min på Nationalteateret. Nå turnerer «Imellom/Blue Borders» rundt i Norge med programmet fra Høstustillingen. Den skal også vises igjen på Kunstnernes hus 8. februar, og jeg fikk også anledning til å vise den på Jihlava International Documentary Film Festival i Tsjekkia.

Det viktigste for meg er at flest mulig får sett den for å spre bevissthet rundt forholdene på Lesvos, og stresse det faktum at vi har et ansvar, hver og en av oss.

Hva kan du fortelle om kortfilmen «Søster»?

I «Søster» inviteres publikum inn i en films idéprosess. En stemme guider seeren gjennom prosessen, og sammen med collager, musikk og lyd, skisseres en mulig film om to søstre. Filmen utforsker grensene mellom virkelighet, minner og fantasi. Gjennom dette oppstår et univers fylt av larver, glitter, hav og mytiske skikkelser.

Jeg skapte disse to søster-karakterene da jeg isolerte meg ti dager i gammen uten å snakke med andre mennesker. Da jeg kom tilbake til «sivilisasjonen», spilte jeg inn at jeg forteller om filmen.

Det var en gammel fotograf i bygda som ville kaste gamle fotomagasiner fordi han skulle flytte på gamlehjem. Det er få ting jeg nyter mer enn å lage collager, så jeg brukte de gamle magasinene til å illustrere filmen.

Fordi filmen er såpass abstrakt som den er, begynner seeren selv å skape egne bilder. Derfor er det alltid spennende å snakke med folk etter visning av «Søster». En fyr fortalte at han var inni en science fiction-film der alt var dekket i gull, en annen var i et sosialrealistisk drama og en tredje i «Pans labyrint».

I utgangspunktet lagde jeg «Søster» som en skisse til en film som jeg nå er i gang med å lage, med skuespillere og ordentlig crew og greier. Jeg er veldig spent på hvordan det blir! I filmen vil jeg utforske og hylle femininitet, råskap og frihet.

I fjor gjorde du noe såpass radikalt som å bygge og flytte inn i en gamme i Lofoten. Er dette også å forstå som et slags kunstprosjekt?

Hva er kunst? Hvis det å kalle det kunst får folk til å tenke en gang ekstra på hvorfor jeg bygde det og bodde der, kaller jeg det gjerne for kunst. Men i ulike sammenhenger kan jeg merke at jeg kvier meg for å kalle det kunst fordi jeg frykter fordommene og at det er fremmedgjørende for mange. Det er trist.

Ved å bruke begrepet aktivt kan jeg kanskje være med på å åpne det opp; «dette kan også være kunst» og trekke det tilbake til folk flest. Å kalle noe kunst er å si at det er viktig, tror jeg, og med det trekker jeg gjerne linjer fra «kunstprosjektet» gammen til fysisk arbeid, norsk og samisk kulturarv og det å ta vare på naturen.

Det aller viktigste er jo hva prosjektet egentlig handler om. For meg var det et eksperiment i å møte noen av utfordringene verden står ovenfor med tanke på miljøkrisa og se hvor langt det er mulig å leve på overflodssamfunnet.

Jeg tiltrekkes det ekstreme og ville se hvordan det påvirket meg å leve på den måten. Siden jeg var liten har jeg latt meg fascinere av eneboere som forlater samfunnet til fordel for ensomheten og naturen. Jeg leste «Markens grøde» litt for ung, og sammen med fortellingene om heksa i skogen, huldra, villkvinnen, eremitten og eventyrerne, bygde det seg opp en lengsel i meg etter alt dette, etter å være nær naturen og jakte på frihet.

Det er spennende når skillelinja mellom kunsten og livet opphører, slik den gjorde i det året. Hva lærte jeg? For eksempel at det går an å leve så å si kostnadsfritt ved å bygge et hjem av nesten utelukkende brukte materialer jeg fant og også spise mat fra butikkens kontainere. Kom jeg nærmere naturen? Gjorde det meg lykkeligere, friere?

Det er så mye som kan sies om det prosjektet at jeg heller linker til noen artikler her, her og her.

Nå låner jeg ut gammen til så mange som mulig. Der er det rom for å lese, skrive, skape eller bare være. Også det er et eksperiment. Hver gang jeg nevner det til folk, lyser de opp, men så sier de at jeg burde legge gammen ut på Airbnb. I Sverige er det noen enda mer primitive gammer som leies ut for rundt 4000,- kroner natta. Helt autentisk, og du må til og med hente vann og kappe veden selv!

Det blir spennende å se om det fungerer å låne gammen ut helt gratis i lengden, om prosjektet kan leve av seg selv helt uavhengig av markedet. Tenk så fint om det fungerer og at mange kan ha glede av den! Det gjør meg glad å tenke på.

Er det riktig å si at det ligger en politisk tanke bak både filmene og gammeprosjektet ditt?

Det er nok mer riktig å si at det vrimler av politiske tanker bak, både bevisste og ubevisste. Det er jo politikk i alle valgene man tar som menneske, men i noen av prosjektene er det en tydelig agenda bak, som for eksempel det siste prosjektet jeg gjorde; «Hjem til jul».

Kjæresten min og jeg haiket hjem fra Lofoten til Oslo fordi vi ikke ville fly. Alternativene til fly er både dyrere og ekstremt mye mer tidskrevende, med få avganger som ikke korresponderer. Fra Bodø til Trondheim går toget dessuten på diesel. Det er rart det ikke er lettere og billigere å reise kollektivt når vi vet at vi koker kloden.

Å haike nedover Norge bød på ny kunnskap om kriker og kroker langs E6, og mange spennende samtaler med mennesker vi ellers aldri hadde snakket med, om fremtiden, kunstig intelligens, hvordan vi kan løse klimakrisen, om krig, fred, jul og hvordan man plutselig får mange barn. Av de som plukket oss opp var det nemlig en stor andel familiefedre, med både 7, 5, 3, 2, og ett barn, og ellers jobbet veldig mange i byggebransjen.

Andre ganger prøver jeg å unngå så langt det er mulig å ha en agenda, kanskje bare rette kamera mot noe jeg vil observere, utforske eller rett og slett synes er gøy og vakkert.

Hvilken film drømmer du om å lage?

Målet mitt er å lage kunst som gjør fri og åpner opp, både på et personlig plan og på et strukturelt, samfunnsmessig plan. Det hadde vært optimalt å lage kunst som gir publikum nye perspektiver, ny forståelse av seg selv og omverdenen.

Jeg vil lage en film som skaper en eller helst flere stemninger i seeren som henger igjen i lang tid etter de har sett den. En film som tar med publikum til rom i seg selv de aldri har vært i eller sjeldent er i. En god film er sånn – dette kan livet være, ja. Større, dypere og motsatt av dypere… Høyere?

Over: Eksperiment med stein-vann-kropp. I filmen jeg skal lage er storesøsteren som vann og lillesøsteren som stein.

I filmen jeg lager nå, håper jeg å være inne på noe av dette og å skape karakterer som sprenger de boksene og forventningene vi har til roller på film og særlig til unge kvinner og jenter. Roller som er herlig ærlige, komplekse og vanskelige.

Drømmen er å lage en plattform for de gode historiene som kan gi håp og inspirere. Kanskje blir det et fysisk eller digitalt visningssted, et filmprosjekt der jeg reiser rundt i verden eller en podcast eller en helt annen måte å kommunisere på som jeg kan finne opp.

Over: Kameratesting til kortfilmen som skal lages nå til våren, filmet gjennom et vått vindu for å oppnå en drømmeaktig effekt.

Hvordan ser du på mulighetene for å leve som filmskaper – eventuelt en annen type kunstner – i Norge i dag?

Helt ærlig aner jeg ikke hva som venter en som vil jobbe som filmskaper eller kunstner. Ofte hører jeg at det er svært økonomisk utfordrende og at mange må gi opp drømmene sine, eller at de tenker at det kan skje ved siden av en brødjobb, og så skjer det ikke fordi man ikke har overskudd.

Det er selvsagt skremmende, mest av alt for samfunnet som trenger filmskapere og kunstnere for å utfordre strukturer og etablerte sannheter, peke på urett, skape holdningsendringer blant folket, eller bygge opp under holdninger vi vil beholde, skape samhold, løfte frem stemmer, lytte, se, kommunisere, handle, kreve handling, underholde og skape drømmer.

Bare tenk på hvor mange forventinger vi har til livet, kjærlighet, jula, som vi får fra film og TV. Der defineres lykke og der fortelles det hva vi skal kjøpe og prestere for å oppnå den lykken. Historiene forteller folket hva som er godt og vondt, og hos folket ligger kjøpekraften, stemmeretten og dermed makta. Dessuten er det mye terapi i god kunst, litteratur, film og musikk.

Av alle disse grunnene vil jeg leve som filmskaper og kunstner. Og fordi Norge også har mange gode ordninger, så vidt jeg forstår, tror jeg også det er mulig.

Men om det skulle gå helt skeis, så kan jeg alltid flykte tilbake til gammen og leve gratis der.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Trafo er jo en av disse ordningene som nettopp gjør det mulig! Med fokus på ungdom bidrar Trafo til å løfte frem og vanne spirer rundt om kring i Norge, noe som skaper grobunn for kunst og kultur. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk dra til Lesvos. Hadde flere fått muligheten til å dra ned dit, er jeg overbevist om at forholdene vært annerledes i dag.

Det har også vært fantastisk å få økonomisk støtte til kortfilm og mentorhjelp flere ganger de siste to årene, med feedback på tekster, hjelp til oversettelse og konkrete tips til hvordan man kan trykke opp illustrasjoner i bøker. Jeg skulle ønske jeg hadde oppdaget Trafo mye før.

Hvis noen vil se noen av verkene jeg har snakket om eller besøke gammen, kan de kontakte meg på Facebook eller på frael@protonmail.com. Det er også bare å ta kontakt hvis du har tips til litteratur, filmer, vil samarbeide eller har spørsmål.

«Søster» vises på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) nå til uka for de som er i Tromsø.

Over: Franciska studerer ved filmskolen i Kabelvåg. Der bruker de hverandre i ulike roller på filmsettet. Her som skuespiller. Filmfoto: Tora Turøy

Følg Franciska videre på profilsiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.

Forfattet av: Roy Søbstad

Opprettet: 14. januar 2019 16:23

Sist oppdatert: 15. januar 2019 00:17

Kommentarer