David Kløve Kjernlie er en ung mann med kunstneriske ambisjoner. Men disse ambisjonene er på ingen måte skrevet i sten. Han skriver for eksempel på noe som kan bli en roman, men er ikke fremmed for verken spillefilm eller kunstutstillinger.

«Det er det nok den viktigste kunstneriske ambisjonen jeg har,» forteller David når Trafo tar kontakt. «At jeg får laget og produsert masse.»

For å begynne med det helt grunnleggende: Hvem er du, hvor kommer du fra og hva slags bakgrunn har du?

Jeg heter David, 20 år, studerer Tekst og skribent på Westerdals i Oslo, og kommer fra Bærum. Jeg er dessverre også bosatt i Bærum. Det er ikke noe jeg pleier å si høyt, da jeg synes det er litt flaut å bo hjemme hos mine foreldre. Men det koster litt penger på den skolen jeg går på, så da fungerer det greit å bo hjemme. Men planen er å flytte ut i løpet av sommeren. Det blir fint, det og.

For å faktisk svare på spørsmålet så kan jeg si at jeg alltid har vært glad i å tegne. Av den grunn startet jeg på formgivning på videregående. Der var jeg også skuespiller i skolerevyen, hvor jeg skrev en del sketsjer. Deretter startet jeg på Romerike Folkehøyskole, hvor jeg gikk på teater. Og så begynte jeg egentlig ikke å skrive skjønnlitterært før jeg startet på tekstlinja på Westerdals. Der har du meg.

«Being John Malkovich - remake»

Har du noen litterære, kunstneriske eller filmatiske forbilder du vil fortelle om?

Definitivt. Når det kommer til det litterære har jeg vært opphengt i Erlend Loe en god stund, men jeg er også glad i folk som Lars Saabye Christensen og Per Schreiner, og andre forfattere jeg ikke nevner nå (hehe).

I filmverdenen setter jeg stor pris på blant annet Charlie Kaufman, Yorgos Lanthimos, David Lynch, Joachim Trier og Ruben Östlund.

Når det kommer til det kunstneriske er jeg ikke så oppdatert på den vanlige samtidskunsten, men jeg ser opp til mange innenfor graffitiscenen. For eksempel LeBird, Moves og Skog. Ikke at de navnene sier de fleste noe. Men det er flinke folk.

Og så nevner jeg Kim Hiorthøy, som en mann jeg er veldig glad i. Han er jo flink innenfor alle disse tre kategoriene.

Mange av disse folka lager rare og morsomme ting, og det er nok i den kategorien jeg også befinner meg i.

Hvor mye i filmene dine er planlagt og hvor mye oppstår spontant underveis?

Handlingsmessig er alt planlagt. Men når det kommer til hvordan det for eksempel skal filmes, så oppstår mye underveis. Alt i alt er jeg veldig åpen for forandringer. Det blir aldri som jeg tenker meg at det skal bli uansett. Og sånn det blir blir ofte bedre enn det jeg tenkte det skulle bli.

Hva slags verktøy bruker du for å filme og sette sammen lyd og bilder?

Jeg får låne moren mitt sitt speilreflekskamera. Jeg er ikke så flink når det kommer til det tekniske på et kamera, så jeg prøver ut mye forskjellig der og da og bare håper på at i det minste fokuset blir bra. Ellers synes jeg det er gøy å lage lyd og eventuell musikk selv. For så klippe alt sammen i herlige iMovie.

«Babyen»

Når det kommer til hvordan jeg løser det med karakterer, så er alle filmene jeg har ute på Trafo uten mennesker. Det er hovedsakelig av den enkle grunn at jeg aldri fant folk som spilte det sånn jeg ville det skulle være. Derfor gjorde jeg bare alt selv. Og om det ble dårlig, så hadde jeg bare meg selv å klandre. I «Babyen» for eksempel er den ene karakteren laget av en deodorant som jeg festet ansikter på med teip.

Photoshop blir forresten brukt en del når det kommer til det lille jeg har gjort av animasjon.

Hva liker du best av å tegne digitalt og på papir?

Helt klart på papir. Det er bare at jeg fortsatt har Photoshop fra da jeg gikk på formgivning på videregående, selv om abonnementet egentlig bare skulle vare tre år. Og nå har det vart i fem år. Så da tenkte jeg at jeg måtte bruke det mest mulig før det plutselig forsvinner. Men i nyere tid har jeg innsett at det sikkert aldri kommer til å forsvinne. Så jeg har tegnet mer på papir i det siste.

Alt i alt er papir konge.

Hvor går grensen mellom kunst og tullball?

Nå stiller du vanskelige spørsmål her. Om jeg skal komme med et konkret eksempel, så ser jeg ikke på en sketsj som kunst. Det er mer underholdning. Men så kan plutselig en sketsj være kunst også. Så jeg vet ikke helt, jeg. Du får spørre meg igjen om noen år.
Hva slags kunstneriske ambisjoner har du? Tenker du for eksempel på å lage lengre filmer eller å stille ut i et galleri?

Nå er det faktisk skjønnlitterær skriving jeg driver mest med for tiden. Så jeg tenker det er mer sannsynlig at jeg gir ut en roman enn at jeg lager en film eller har en kunstutstilling. Ikke at det er sannsynlig at jeg gir ut en roman, altså. Vi får se. Jeg skriver på noe greier nå som det begynner å bli litt lengde på, og som jeg ser for meg kan ble en del del del lenger. Men som sagt, vi får se. Er gøy å skrive uansett. Det er det nok den viktigste kunstneriske ambisjonen jeg har. At jeg får laget og produsert masse.

Så er det selvfølgelig et stort pluss om jeg noensinne gir ut en roman, lager en spillefilm eller har en kunstutstilling.

Det er en stund siden du har lagt ut noe på Trafo.no. Hva har du laget i det siste?

Hm, jeg har jo et par tekster på lur. Kanskje det er på tide å legge dem ut.

Hva er «Jakten på Julesteinen»?

Haha, du har stalket meg på Facebook, du. Nå skal du få høre. «Jakten på Julesteinen» var en tullete julekalender jeg lagde med noen venner på folkehøyskolen. Kvaliteten er nok i det nedre sikt, da vi måtte lage episodene dagen før de kom ut. Men det er en del gøy der for det. Sikkert mest gøy for oss, og ikke for de som måtte se på, da. «En julekalender utenom det uvanlige» står det på Facebook-siden vår.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Nei, jeg legger ut noen arbeider i blant, da. Og så er det stas å se hva alle andre lager. Er mange flinke her inne. Også er det gøy at man selv om man ikke har lagt ut noe på en god stund, så kommer det alltid en kommentar på noe man har laget i ny og ne. Og det er jo hyggelig.

Følg David videre på profilsiden hans. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.