News article image

Ingrid kan ikke huske en tid da hun ikke skrev. «Jeg har ikke bare lyst til å skrive,» sier hun, «jeg har et behov for det.»

To ganger så langt i år, i mars og april, har Ingrid Lending blitt valgt ut til månedens TrafoTalent. Grunnen er hennes evne til å si akkurat det som trengs med akkurat de riktige ordene:

tilstedeværelse
jeg setter dagen i flymodus

Når Trafo tar kontakt for å gjøre seg bedre kjent med dette udiskutable diktertalentet, viser det seg raskt at hun ikke alltid er like ordknapp.

– I mine 21 år har jeg fremdeles ikke kommet på en mer spennende måte å fortelle om meg selv, enn å ramse opp alle de «standard» tingene, begynner hun når vi ber henne fortelle litt om seg selv. – Jeg heter Ingrid Lending, kommer fra Frøyland og er – som sagt – 21 år. Jeg er yngst i en søskenflokk på tre.

I fjor gikk jeg på Hald Internasjonale Senter, og jeg bodde seks måneder i Nepal. Det ble mitt hjerte-land og hjem, og jeg gleder meg til dagen jeg drar tilbake.

Dette året jobber jeg i en barnehage her hjemme, i tillegg til ulike skriveprosjekt. Det var viktig for meg å sette av tid til å fokusere på skrivingen, og prioritere dette, før jeg begynte på studier. Til høsten flytter jeg til Trondheim for å studere sosialt arbeid, noe jeg tror blir veldig spennende.

Jeg tror det er et studium det vil være spennende å kombinere med skrivingen, ettersom jeg skriver mye om det relasjonelle og menneskelige.

Hva var det som først vekket interessen din for litteratur?

Godt spørsmål. Jeg lærte å lese da jeg var fire og et halvt, og jeg ble lest for en del da jeg var liten. Jeg likte også godt å lese selv. Jeg husker at vi en gang så filmen Matilda i bursdagen til kusina mi et år, og jeg husker at jeg da satt og tenkte på at jeg ville dra hjem og lese. Jeg hadde jo sett den før, men det var noe med den denne gang likevel.

Etter det har det bare fortsatt, egentlig. Selv om jeg likte å lese før det, tror jeg den tente en slags ny gnist i meg som bare har vært der siden.

jeg vet ikke
om det var
i ordene eller
mellom linjene
jeg fant meg selv
men ett sted var det
iallfall
for her er jeg

Hva gjorde at du begynte å skrive selv?

Jeg kan egentlig ikke huske at jeg ikke har skrevet. Jeg skrev klisjéfylte «i dag har jeg vært på skolen»-dagbøker da jeg var liten, som senere utviklet seg til bøker med litt mer dybde i innholdet. Men å skrive dagbøker har jeg gjort så lenge jeg kan huske.

Jeg syntes også det var gøy da vi skrev historier på barneskolen, og på ungdomsskolen skrev jeg et 200 siders manus til en roman. Jeg skulle jobbe ferdig med det i år, men jeg begynte å skrive dikt og bruke mer tid på dette, så romanen ligger litt på vent. Men å skrive har jeg likt lenge, og det var vel på ungdomskolen jeg for alvor begynte å tenke på at dette var noe jeg ville drive med i fremtiden.

På videregående gikk mye av tiden til skolearbeid, og det jeg skrev var for det meste skoleoppgaver og tentamener. Jeg var også redaktør for russeavisa, så det var en spennende utfordring. Men ellers fikk jeg ikke tilbrakt så veldig mye tid på å skrive så mye annet, utenom i skriveboka mi. Skrivedrømmene lå hele tiden der og ulmet, og det var derfor jeg valgte å sette av et år til å jobbe med skriveprosjekt før jeg startet på studiene.

Som jeg nevnte tidligere, gikk jeg på Hald Internasjonale Senter i fjor, og jeg bodde i Nepal i seks måneder. Da jeg var der brukte jeg myye tid på å skrive. Jeg innså litt på nytt, eller kanskje mer på ordentlig, hva det å skrive egentlig betyr for meg. At det handler om mer enn at jeg bare liker det, og at det er en så stor del av meg. Det føles så selvfølgelig og så naturlig at jeg skal skrive.

(Til høyre: Bildet er fra en skriveøkt jeg hadde på en kafé i Nepal. Noe av det beste jeg vet er å gå på kafé, og jeg har ingenting imot å gå alene. Det synes jeg bare er fint, og kan gjerne ta en skriveøkt der.)

En tanke som ofte går gjennom hodet mitt, i møte med alle menneskene, naturen, hverdagen og verden, er se på alt dette, hvordan kan jeg la være å skrive? Jeg har ikke bare lyst til å skrive, jeg har et behov for det.

Du skriver ofte om et «du» og et «jeg». Noen ganger er det også et «du og jeg». Ser du alltid for deg noen bestemte mennesker eller er de mer flytende størrelser? Eller skriver du kanskje om deg selv?

Det varierer. Noen ganger skriver jeg om bestemte mennesker og konkrete situasjoner. Andre ganger har jeg tatt utgangspunkt i noe eller noen, og så diktet litt videre. Noen ganger skriver jeg om Gud.

På én måte skriver jeg ofte om meg, og på en annen måte ikke. Alt jeg skriver kommer jo fra et sted inni meg, så på sett og vis er alt jeg skriver tilknyttet meg, selv de gangene jeg skriver om noen andre.

Likevel er det ikke sånn at akkurat det som står handler konkret om meg. At du kan lese diktet og tenke «åja, nå har dette skjedd i livet til Ingrid». Det ligger ofte mer i det og bak det enn nøyaktig det som står. Så det kan være ulike historier bak «du» og «jeg» i diktene mine. Men jeg kan ikke å skrive uten at det ligger en bit av meg i eller bak det.

du
holder
meg
jeg

holder

ut

Kan du fortelle litt om hvordan du jobber? Samler du for eksempel opp formuleringer du kan bruke eller er diktene noe som oppstår i det du setter deg ned for å skrive?

Det er veldig få av diktene som er blitt skrevet på grunn av at jeg satte meg ned for å skrive et dikt. Da er det i så fall fordi jeg har noe i bakhodet som jeg over en stund har tenkt at jeg vil skrive om.

De aller fleste av diktene har jeg skrevet fordi de bare har oppstått i hodet mitt, helt plutselig. Noen ganger kan jeg sitte og prate med noen, og de kan si noe som bare fester seg og som blir liggende i bakhodet. Dette kan jeg bruke, tenker jeg ofte. Det er noen ting som bare skrur på en bryter i hodet mitt. Både ting som blir sagt, og ting jeg ser eller opplever. Andre ganger går jeg og kjenner på en følelse, og så prøver jeg å beskrive den, og så ender det opp i et dikt.

Det hender også at det å skrive et dikt blir en slags prosess i seg selv. Noen ganger har jeg gått og kjent på noe som tynget meg, og latt meg plage av helt unødvendige greier. Da ble det å skrive et dikt den prosessen jeg trengte, og det kjentes som en fysisk lettelse. Å skrive kan noen ganger være så vondt, og andre ganger være så befriende.

Noen av diktene dine består ikke av mer enn fem–seks ord. Bruker du mye tid på å kutte, bearbeide og redigere tekst?

Ikke egentlig. Det første er ofte det beste, har jeg erfart (som kan være både en positiv og negativ ting). Det er som om roen over et dikt noen ganger forsvinner når jeg begynner å forandre mye på det. Noe ganger kan det naturligvis gå en stund før jeg for eksempel klarer å finne riktig ord som skal avslutte diktet, eller at jeg er usikker på akkurat hvilket ord jeg skal bruke i noen bestemte formuleringer. Mens de gangene da diktene bare former seg i hodet, og jeg må skrive det ned, er det sjeldent at jeg forandrer på det.

Dette gjelder de korte diktene også, og det går heller andre veien enn at jeg kutter mye. De fleste av diktene som består av fem-seks ord, er formuleringer som egentlig bare plutselig popper opp i hodet, og så skriver jeg dem ned. Og så hender det at jeg tenker for meg selv at kanskje dette kan bli brukt i et lenger dikt, og så prøver jeg å skrive litt mer til det. Cirka hver gang ender jeg opp med å bare holde meg til den første, enkle setningen, ettersom resten innimellom kan bli litt overflødig. Og noen ganger kan jeg skrive et lenger dikt som jeg beholder, men likevel holde meg til den første formuleringen når jeg publiserer det. Da er det litt gøy å vite selv at akkurat det seks-ords lange diktet kan være en del av et lenger dikt som ingen andre enn jeg vet om.

Men det er sjeldent det går andre veien – at jeg skriver et lenger dikt, og deretter kutter ut alt utenom en setning.

kjærlighet gjør blind
sier de
og kanskje er det sant
men jeg vet
at det ikke var før
jeg så meg selv gjennom dine øyne
at jeg oppdaga
det mennesket
jeg egentlig er og
som jeg er ment til å være
og nå skjønner jeg
hva det vil si
å være glad i seg selv
og at jeg
er verdt å elske
så jeg vil heller si
at kjærlighet hjelper deg å se
på ordentlig
det du tidligere
var blind for

Du publiserer jevnlig dikt på Instagram. Hvilke erfaringer har du gjort deg med å dele poesi på sosiale medier?

Nå for tiden er det jo ganske mange som deler poesi på sosiale medier, og det er blitt et ganske stort rom til å gjøre det. Det er jo en plattform mange bruker, og som gjør at vi er vant til å få mange inntrykk eller bilder man ser på i veldig kort tid, før vi scroller videre til neste. Mange av diktene som publiseres, er ikke så lange, og passer inn i «tempoet», på et vis.

Jeg tror at mange av de som følger poesi-brukere ikke nødvendigvis er mennesker som låner diktbøker på biblioteket eller har mange samlinger liggende på nattbordet, men som likevel verdsetter å lese korte formuleringer som popper opp i ny og ne, kanskje nettopp fordi de kommer på en såpass kjent plattform. Jeg tenker at eksempel Instagram kan åpne opp og bane vei til poesi for mennesker som kanskje trodde de ikke var interessert i det. Det var litt på den måten det startet for meg.

(Over: Søsteren min driver et kunststudio, hvor jeg selv har et arbeidsrom, og jeg hadde utstilling der i mars. Bildene på veggen er innrammede dikt.)

Det som kan være negativt med å dele poesi på sosiale medier, er at det kan føles som at det er der diktene hører til, og at de ikke passer inn andre steder. Det synes jeg er dumt. Jeg vil ikke at mine dikt bare skal være på Instagram, og ingen andre steder. Jeg vil ha dem i et bredere område enn det – bøker, innrammet og hengt opp på vegg og så videre.

Hvilken plass ser du for poesien i en verden hvor vi hele tiden blir bombardert med inntrykk?

Kanskje er det nettopp fordi vi blir bombardert av inntrykk hele tiden, at jeg tenker at poesien skal ha sin plass. Overalt er det noen som skal prøve å formidle, fortelle og forklare hvem vi er og hvem vi skal være og hvordan vi kan komme dit og så videre. Overalt er det maler vi skal passe inn i og idealer vi skal måles opp mot. Det er så utrolig mange stemmer som snakker inn i livet vårt.

Jeg tror også at vi har en kollektiv og allmenn trang til å fylle oss med noe. At vi lengter etter noe. Kanskje er det nettopp derfor det er en del poesibrukere på Instagram som har fått såpass mange følgere – nettopp fordi det blir satt ord på det vi selv går og kjenner på. Kanskje skaper det en slags fellesskapsfølelse? En følelse av at man ikke er den eneste om det man kjenner på.

noen ganger føles det som om
det er mer menneske i meg
enn det er plass til

Det har iallfall betydd mye for meg å komme over dikt som hvor noen har satt ord på det jeg selv ikke helt klarer å sette fingeren på, og som gjør at jeg tenker at ja, akkurat sånn er det jo.

Midt i alt disse inntrykkene som bombarderer oss, prøver jeg å være veldig bevisst på hva jeg skriver og formidler, og på hva min stemme sier. Jeg vil ikke at de som leser diktene mine skal sitte igjen med en tyngende og dyster følelse etterpå. Og med det mener jeg ikke at jeg skal skrive overfladiske solskinnsdikt hvor alt er flott og fint, og unngå det som er vondt. Jeg vil skrive så ærlig og så ekte som jeg kan, om alle sidene med å være menneske.

Men jeg ønsker at det skal skinne et lys gjennom det jeg skriver. At mine ord kan peke fram og opp, og at det kan være oppløftende på et vis. Jeg har et håp, og jeg tror at jeg lever for noe som er større enn meg selv, og dette er noe jeg ønsker skal komme frem i mye av det jeg skriver.

Hvilke ambisjoner har du for skrivingen?

Dette spørsmålet tar så stor del av tankene mine for tiden. Jeg tenker stadig på hvor jeg vil med skrivingen, hva jeg drømmer om. I mars hadde jeg en utstilling i et kunststudio søsteren min driver. Snart skal jeg være med på en til, der jeg skal skrive dikt basert på en annens verk. Jeg håper også på enda flere utstillinger i fremtiden.

Jeg ønsker også å en gang gi ut diktsamling, og forhåpentligvis også en roman, som jeg jo også har jobbet med. I tillegg omhandler drømmene mine også å ta et skrivestudium et sted. For eksempel i Bergen, Bø eller København.

Noe annet jeg drømmer om, er at mennesker en dag kan komme over mine dikt mer «tilfeldige» steder. At diktene mine skal være andre steder enn på nettet og i bøker. På Ogna, cirka 40 minutter fra her jeg bor, er det en skole hvor det står skrevet et dikt av Helge Torvund på veggen. «Du legg handa di inn i mi. Verda tek ein pause». Første gang jeg så det, tenkte jeg umiddelbart tenk om det kunne skjedd med mine dikt. Tenk å få noen dikt opp på en vegg på den måten, eller for eksempel på reklameplakat på bussholdeplass. Det er tanker jeg synes det er spennende å leke med.

hver morgen
skifter jeg
lyset
i meg selv

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg visste ikke at Trafo eksisterte før en venn av meg nevnte det for meg i høst. Etter det har jeg jevnlig publisert dikt og tekster, og søkt om mentorhjelp et par ganger. Jeg har også vært på et skrivekurs med Atle Håland, som jeg fikk informasjon om via Trafo.

Jeg er utrolig takknemlig for at Trafo eksisterer, og bruker det for alt det er verdt. Nå har jeg bare litt over ni måneder igjen før jeg blir for gammel til å ha bruker, så jeg skal utnytte den siste tiden.

For min del er Trafo ikke et sted jeg tenker jeg skal legge ut alle mine ferdige verk, men heller et sted hvor prosessen kan foregå. Hvis jeg har et dikt jeg er litt usikker på om «gir mening», eller er litt usikker på hva jeg selv synes om det eller føler jeg ikke helt klarer å gjøre det ferdig, poster jeg det gjerne på Trafo. Jeg føler at terskelen for å poste ikke er så høy, og jeg kjenner iallfall ikke på noe press om at det jeg legger ut der må være det beste jeg har. Det er heller motsatt – jeg publiserer dikt der nettopp for å være åpen for andres tilbakemeldinger og for å kunne utvikle meg som skribent.

Du kan følge Ingrid videre på profilsiden hennes og på Instagram. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.

Forfattet av: Roy Søbstad

Opprettet: 7. juni 2019 13:51

Sist oppdatert: 7. juni 2019 15:58

Kommentarer