Linn Isabel Eielsen har mye på gang akkurat nå: Ukentlig har hun tegneserien «L-innsikt» på trykk i flere aviser, hun er klar med den ambisiøse tegneserieutgivelsen «Identiteit» og i september skal hun følge opp singelen sin med en EP.

I det Trafo huker tak i henne, står Linn sannelig også på farten til å flytte fra Haugesund til Oslo.

Gratulerer med det helt ferske heftet «Identiteit»! Kan du fortelle litt om hva slags utgivelse dette er?

Tusen takk!

Dette er da min andre skikkelige utgivelse, og det er nok det mest ambisiøse prosjektet mitt til nå. Jeg stilte meg et spørsmål for en stund siden om hva jeg ville skulle definere meg. Vennene mine? Karakterene? Spiseforstyrrelsen? Det at jeg ikke kom inn på studiet jeg ville? Det virket som et for stort spørsmål å ta på seg selv alene, så jeg tenkte at det fikk jeg lage et tegneseriehefte av. Bladet kommer ut den 8. september 2019.

Til tider blir det veldig personlig, hvor jeg for eksempel går inn i en åtte sider lang historie om spiseforstyrrelsen jeg slet med for ikke særlig lenge siden. Denne historien heter «Ikke et tall» og vant Fritt Ord-konkurransen i år. Dette er første gang den kommer på trykk, noe som er litt skummelt, fordi før jeg vant konkurransen hadde jeg ikke tenkt å dele bidraget med noen.

Det er flere personlige historier, men jeg prøver også å gjøre det så «relatable» som mulig, ved å zoome ut og vise samfunnet rundt problemene. Jeg har gjort mitt beste for å treffe en blanding av humor og alvor, men denne gangen pirker jeg mer borti det vonde og såre enn i tidligere prosjekter.

Oppbygningen av heftet er inspirert av klassiske TV-programmer og essaysjangeren hvor det er en rød tråd med en slags programleder som snakker, og så sendes seeren/leseren ut i forskjellige avstikkere. Det er blant annet sider med dikt, intervju om kristendom og legning, og fire tegneseriehistorier! Jeg har også åpnet for at ungdommer i Norge kunne sende inn bidrag, og det har de gjort. Det blir sagt en del på de 48 sidene, og jeg har måttet drepe mine darlings for å få det til å henge sammen.

Heftet gis ut med pengestøtte fra Trafo og Haugesund Kommune, uten forlag. Jeg trykker det hos Karmøy Trykkeri.

For å gå tilbake til det helt grunnleggende: Hvem er du, hvor kommer du fra og hva slags bakgrunn har du?

Jeg heter Linn Isabel Eielsen. Jeg er 19 år og kommer fra Haugesund. Jeg har gått på vanlig grunnskole og musikklinja ved Skeisvang Videregående, og den 1. august flytter jeg til Oslo hvor jeg skal studere illustrasjon ved Fagskolen Kristiania. Jeg er en selvlært tegner, og ser veldig frem til å lære mer og utvikle meg innenfor tegning.

Hva var det som først vekket din interesse for tegneserier?

Jeg pleide å lese Nemi og Pondus da jeg var liten, men referansene lå nok litt over hodet på meg som barn og jeg likte egentlig bare å se på tegningene.

Da jeg var rundt 13–14 år fant jeg Hanne Sigbjørnsen sin Tegnehanne-blogg, og jeg hermet masse etter figurene hennes. Jeg hermet også masse etter Frode Øverli og andre serieskapere. Jeg husker jeg fikk en liten, svak drøm om å lage tegneserie, men det var ikke noe jeg noensinne trodde jeg kom til å gjøre.

Nå er jeg altoppslukende, og leser nesten alt utenom Fantomet og western-serier. Det er virkelig en sjanger jeg elsker, og det er helt utrolig hvor mye tid og arbeid folk legger i utgivelsene sine. Martin Ernstsen tegnet hele «Sult» av Knut Hamsun, liksom. Og Jenny Jordahl illustrerte historien om kjøpesenteret i hjemkommunen hennes i «Ski-fi». Det er et ganske vidt spenn i hva som finnes, og en virkelig åpen sjanger hvor mye blir akseptert.

Hva var bakgrunnen for at begynte å lage serien «L-innsikt»?

Det begynte med at jeg tegnet en internvits og postet den på Facebook i februar 2016. Folk likte den ganske godt, og den ble delt i noen Facebook-grupper, men jeg tenkte ikke at det skulle bli en greie. Plutselig hadde jeg fire-fem striper, og så åpnet Dagbladets tegneseriekonkurranse, hvor jeg bestemte meg for å delta. Jeg lagde 15 striper, tror jeg, og sendte inn.

Den 8. oktober fikk jeg mail om at jeg ikke var kommet til andre runde, så da lagde jeg Facebook-siden «L-innsikt» hvor jeg har postet ukentlig siden. Nå er jeg mest aktiv på Instagram, og poster to ganger i uka der.

Hvordan oppfatter du, som ung og forholdsvis fersk serieskaper, det norske tegneseriemiljøet? Er det lett å få en fot innenfor?

Jeg har jo egentlig bare drevet for meg selv på rommet mitt før juni i år, hvor jeg fikk dra på min første tegneseriefestival.

Fritt Ord-konkurransen inviterte alle som hadde fått plassering i konkurransen til prisutdeling på Oslo Comics Expo, og jeg hadde aldri vært på en tegneseriefestival i hele mitt liv. Jeg var livredd, og mer nervøs enn jeg noensinne har vært, selv om jeg ikke skulle opptre eller noe. Jeg skulle holde en rask tale, og bestemte meg for å bare gå for det og snakke litt om serien min og sånn.

Jeg var så redd for at alle skulle synes jeg var teit, fordi jeg synes jeg er litt teit (derfor heter utgivelsen «Identiteit»), men det gikk fint! Jeg følte meg veldig velkommen, og fikk snakket med masse folk som jeg har fulgt lenge. Det virket ikke som om noen brydde seg om at jeg var født i et annet årtusen enn dem, og det er en av favorittopplevelsene mine noensinne. Det var liksom ikke bare lett å få en fot innenfor, men det var lett å få en klem!

Nervøsiteten min blandet med de impulsive samtaleinitiativene gjorde at jeg skalv langt inni magen i sånn en uke etterpå, men det var supergod stemning.

Det skjer også mye gøy i en Facebook-gruppe som heter Serienett, hvor det postes om tegneserier. Serien min går ukentlig på Framtida.no og i Haugesunds avis, og jeg har blitt booket til både Raptus, I-CAN og Blest i høst for å snakke om «L-innsikt» og å tegne! Det er ting jeg drømte om at kanskje kunne skje om tjue år, så er kjempeglad for å ha blitt litt akseptert inn i miljøet, og er spent på å få utforske tegneserier videre.

(Bilde fra “Den festivalen i Vangen”: Erik Meling)

Vi må ikke glemme at du er låtskriver og visesanger også. Hvorfor ble det kassegitar og ikke synth og samplinger på deg?

Det er fordi jeg ikke hadde råd til synth.

Neida, men jeg hadde en gitar og så hadde jeg gitartimer på kulturskolen i Haugesund da jeg var cirka 12 år. Jeg sluttet, la gitaren i kassen og gjorde ikke så mye før jeg ble 14 og fant et keyboard på loftet.

På den tiden gikk jeg på teater, og hadde en sceneskrekk som ikke lignet grisen hvis jeg måtte synge. Likevel skrev jeg en sang til huslærerrollen min i «Tre nøtter til Askepott» og Sveinung Espedal, som var pianisten vår, ville ha sangen med i stykket. Han lærte meg navnet på tangentene, og hvordan jeg skulle spille en C-durskala, og han øvde den kjempeenkle sangen jeg hadde skrevet med meg sikkert hundre ganger sånn at jeg skulle bli trygg på den. Og så ble jeg litt hektet på å være redd og å sette meg i situasjoner jeg ikke vet hvordan jeg skal overkomme.

(Over til høyre: Coverarten til «Skrubbsår» er et bilde tatt av Sigurd Bjørge som Linn har tegnet over.)

Etter det begynte jeg å skrive sanger på alvor, og oppsøkte steder hvor jeg kunne spille. Jeg var fortsatt livredd, men jeg visste på en måte at jeg måtte. Nå skriver jeg sanger hele tiden, og har produsert rundt 40 som jeg bruker i mitt live-repertoar, med piano eller gitar. Alt i alt tror jeg nok jeg har valgt gitaren fordi den er lettere å bære rundt enn synther og forsterkere.

Jeg ga ut debutsingelen min «Mango i syden» i juni i år, og EP-en min «Skrubbsår» kommer ut den 27. september.

Ser du noen sammenheng mellom det å lage musikk og det å lage tegneserier?

Ja, mange. På samme måte som man bruker motiver i musikk, bruker man farger i tegning for å holde det ryddig og forståelig. På samme måte som man må zoome inn på et synspunkt i tegning, må man finne et klart konsept i musikken. Det må være så generelt at det kan forstås, men så spesifikt at det er personlig og originalt. Det må kunne huskes, og det må komme fra samme sted; et ønske om å lage noe.

Jeg har alltid en følelse på når noe er bra eller dårlig, men jeg har som regel feil. De sangene jeg liker minst selv og har holdt på å kaste er de som andre liker best, og de stripene jeg synes er minst morsomme er de som blir delt mest. Det er også en likhet, haha.

Og ikke nok med det: Du skriver også dikt og driver med teater. Er du på leting etter et eget uttrykk eller er det et mål i seg selv å prøve mange forskjellige ting?

Alle kunstnere burde jo være på jakt etter et eget uttrykk. Jeg er bare 19 år, men jeg føler jeg har grunnlaget for et uttrykk jeg kan bruke resten av livet mitt på å utvikle og spisse inn. Jeg kommer alltid til å ha mer å lære enn jeg kan.

Grunnen til at jeg gjør så mye, er fordi jeg sier ja til det meste jeg blir spurt om og liker en utfordring. Det passer veldig fint med freelance-yrket, som er yrket jeg aller helst vil ha.

Hovedprosjektene mine er «L-innsikt» og musikken min, fordi det er de tingene jeg lager på eget initiativ og som jeg henter mest fra meg selv. Mye annet er oppdrag og forespørsler, som for eksempel de tre barnemusikalene jeg har skrevet for Haugesundscenen eller flanellografforestillingen min om et samisk sagn.

Hvilke ambisjoner har du på kortere og lengre sikt?

Jeg tror ikke det kommer til å gå an å leve av tegneserien min eller musikken, men jeg har et håp om å kunne leve av alt jeg gjør samlet. Skrive musikaler, forestillinger, tegne striper, muligens få flere illustrasjonsjobber og liknende.

Det er målet på kort sikt; å kunne overleve som freelancer.

Målet på lang sikt er jo å kunne lage mer musikk og tegneserie.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Trafo har støttet alle de tre tegneseriene jeg har gitt ut. I 2016 var det en ganske liten fanzine, hvor jeg trykket opp 50 A5-kopier og solgte rundt 30 av dem. I 2018 ble det veldig mye bedre kvalitet på både tegninger og layout, jeg registrerte i nasjonalbiblioteket og fikk strekkode, og jeg trykket og solgte 200 eksemplarer.

I år har jeg forhåndssolgt over 200 blader, én måned før utgivelsesdatoen, og jeg har trykket 500!

Trafo har latt meg utvikle meg uten at jeg har måtte frykte før å gå økonomisk ad undas. Ingen av utgivelsene hadde vært mulig uten den pengestøtten, og det har betydd mye for motivasjonen min å kunne holde de bladene i hendene og å kunne selge dem. Jeg poster ganske mye på sidene, fordi det er et trygt sted å ha tingene sine og det er veldig fint å få konstruktive mentor-kommentarer.

Du kan følge Linn videre på profilsiden hennes og på Facebook og Instagram. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.