News article image

Den 7. januar 2019 publiserte Tina sitt første dikt på Instagram. Mindre enn ett år senere er hun snart klar til å gi ut sin første bok.

Tina Suzanne Münstermann Hanssen sin historie handler mye om vonde opplevelser og psykiske problemer. Men det siste året, takket være at hun begynte å publisere dikt på Instagram, har livet hennes tatt noen nye og mye lysere vendinger.

Det føles riktig å overlate ordet til Tina selv.

– Jeg er ei 23 år gammel jente fra Kongsvinger. Allerede på ungdomsskolen opplevde jeg en rekke traumatiske hendelser, og som 14-åring ble jeg tvunget inn i et forhold med en seks år eldre mann.

Jeg ble misbrukt og mishandlet både psykisk og fysisk over en periode på cirka to måneder – noe som trigget en bipolar lidelse type 2 og en ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline). Jeg ble også diagnostisert med PTSD, og til sammen ble alt dette for mye for meg å takle.

Før alt dette – var jeg ei blid, skoleflink jente. Dessverre, i takt med selvtillit (og livsglede i det hele tatt), ble karakterene dårligere. Jeg hang ikke med i timene, jeg begynte å skulke – og jeg ga rett og slett blaffen i skolen.

På tross av en lav snittkarakter kom jeg til slutt inn på musikklinjen på Skarnes Videregående skole. Selv om drømmen (på den tiden) var å drive med musikk, strøk jeg i flere fag allerede første året, og etter en lang periode til og fra BUP, DPS og diverse annet, måtte jeg til slutt kaste inn håndkleet – og droppe ut av skolen i startfasen av andre året.

Ute av stand til å fullføre utdanning og/eller jobbe, fikk jeg innvilget AAP hos NAV – og dette har vært eneste inntektskilden jeg har hatt hittil. Jeg har vært utplassert på flere arbeidsplasser, men til min store fortvilelse blir jeg både fysisk og psykisk sykere under press, uavhengig av hvor mye.

Ting har skjedd fort for deg det siste året. Du begynte å skrive 7. januar 2019 og 12 måneder senere skal den første boken din være klar for utgivelse. Kan du fortelle litt om hvordan denne reisen har vært?

Først og fremst er jo det hele helt surrealistisk. Da jeg begynte å publisere diktene mine offentlig, hadde jeg absolutt ingen annen intensjon enn å få utblåsning for tanker og følelser. Etter hvert som «ingenunnskyldninger» begynte å vokse, fikk jeg naturligvis mer og mer selvtillit.

Jeg lagde en tilhørende Facebook-side, gikk ut med navn i stedet for å være anonym og skrev mer og mer om det å ha noen ekstra psykiske utfordringer i hverdagen. Det var da det hele ekploderte.

Etter å ha vunnet flere skrivekonkurranser og fått en del faste følgere, vokste jo troen på meg selv i takt med brukeren. Forfatterdrømmen smøg seg innpå, og jeg tenkte til slutt at «hva skader det å prøve?». Jeg skrev et manus med god hjelp fra familie, venner og følgere, samlet mine beste verk – og sendte disse inn til et forlag.

Jeg var såpass forberedt på avslag, at når avslaget kom, gjorde det meg ingenting. Jeg satte meg et mål om å være publisert innen bursdagen min i 2025. Da brevet fra Lyrikkforlaget kom – og jeg leste at de ønsker å gi ut boken min – var vel «hæ!?» den første tanken som slo meg. Den andre tanken lød akkurat likens.

Nå er jeg og redaktøren min godt i gang med korrigeringer av manus, og det ser ut til å bli ei utrolig god bok – ei som får frem budskapet mitt på beste måte. Det har ennå ikke gått opp for meg at jeg skal gi ut min egen bok allerede nå, og det skal sies at prosessen koster en del for psyken min.

Selvfølgelig er det vanvittig gøy med intervjuer, forhåndsbestillinger, og fremming av boken – men jeg merker jo at jeg ikke er vant til alt det her (uten at det koster meg alt for mye, selvfølgelig).

Hva var det som fikk deg i gang den dagen i januar? Hvorfor hadde du ikke begynt å skrive lenge før?

Jeg har alltid vært glad i å skrive, og allerede på barneskolen drømte jeg om å kunne leve av egen skriving. Dessverre forduftet skrivelysten også – i takt med karakterer og selvtillit.

Når jeg kom over poesi- og skrivesamfunnet på Instagram for om lag fire år siden, kjente jeg jo at skrivekløen sakte men sikkert smøg seg tilbake. Det var ikke før den 7. januar i år at skrivekløen overgikk den dårlige selvtilliten min.

Før jeg rakk å gå ut av senga og stå opp, hadde jeg altså opprettet «ingenunnskyldninger» – og publisert mitt første dikt.

Har du alltid vært en bokleser eller var det Instagram som vekket din interesse for poesi?

Jeg har alltid elsket å lese bøker (pr. nå er jeg midt i «Sagaen om Isfolket» av Margit Sandemo), men helt ærlig trodde jeg poesi var sære setninger formet på sære måter med sære ord, som ble skrevet av sære mennesker som drakk sær vin.

Da jeg kom over dette samfunnet på Instagram, oppdaget jeg en helt ny verden.

Hva skriver du helst om?

Psykisk helse og det å ha det vanskelig, er det jeg vektlegger mest under skrivingen min. Det er viktig for meg at vi forstår at vi er mennesker – og at vi aksepterer oss selv og hverandre for de vi er.

Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Er det noe spontant som skjer når du setter deg ned ved skrivebordet eller er gode tanker og formuleringer noe du samler opp over tid?

Mine fleste verk har rett og slett bare falt ned i hodet på meg. De få gangene jeg setter meg ned for å skrive med vilje, kommer det som regel noe i løpet av sekunder.

Unntakene er om jeg kommer på noe, men ikke finner helt rytmen på det. Da skriver jeg det ned og lar det ligge en stund, for så å ta det frem igjen når jeg føler for det. Ofte faller setningene på plass av seg selv etter en stund.

Hvilke råd har du til andre som drømmer om å skrive, men kanskje mangler selvtilliten til å komme i gang?

GJØR DET!

For et år siden visste jeg ikke at jeg kunne skrive, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg ga det en kjangs. Det verste som kan skje, er jo at du finner ut at det ikke var noe for deg allikevel. Selv startet jeg anonymt, og dette var også til god hjelp før jeg hadde selvtillit nok til å stå frem som meg selv.

Ikke tenk, ikke nøl – bare gjør det!

Hvilke ambisjoner har du for din egen skriving?

Som nevnt tidligere, er det viktig for meg at vi alle aksepterer det faktum at vi ikke er maskiner, og at det er lov å trenge en pause i ny og ne. Med skrivingen min håper jeg å videreformidle dette, samt ufarliggjøre det å snakke høyt om psykiske og/eller fysiske plager.

Ellers håper jeg jo å kunne leve av egen skriving i fremtiden. Å tjene til livets opphold ved å støtte, inspirere og hjelpe andre, må jo være ålreit, tenker jeg.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Pr. nå bruker jeg ikke Trafo så mye ettersom jeg har fylt 23, men tidligere har Trafo gitt meg enormt mye.

Til å begynne med søkte jeg om en gratis mentor fra dere, noe jeg fikk. Vedkommende gikk gjennom tekstene mine, og svarte på spørsmål jeg hadde i forhold til om jeg var god nok til å sende inn til forlag og så videre. Jeg fikk en god del tips og triks for veien videre, og jeg lærte veldig mye.

Ellers var Trafo hele veien, med på å styrke selvtilliten min med tanke på skrivingen. Jeg postet flere av skriveriene mine her, og fikk alltid konstruktive tilbakemeldinger på disse. Alt i alt vil jeg anbefale Trafo til alle kreative unge der ute, som ønsker å bli noe!

Du kan følge Tina videre på profilsiden hennes eller på Instagram og Facebook. For å forhåndsbestille boken hennes (og for mer informasjon), send navn, adresse, telefonnummer og e-post adresse til ingenunnskyldninger@gmail.com.

En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.

Forfattet av: Roy Søbstad

Opprettet: 19. november 2019 14:51

Sist oppdatert: 19. november 2019 15:06

Kommentarer