Det har vært utrolig spennende å få lov til å kåre månedens Trafo talent. Heldigvis har det ikke vært en lett oppgave siden Trafo er fylt med høy kvalitet. Variasjonen i de ulike verkene vitner om et bredt felt av dyktige kunstnere som tør vise både sårbarhet og personlige uttrykk. Mot er nødvendig når man arbeider med kunst. Det samme er den ukuelige lysten til å fortsette. Tvilen på egne arbeider blir derfor et viktig drivstoff selv om det ikke alltid virker logisk.

Jeg vil først fremheve noen verker som av forskjellige grunner har fanget interessen min.

Sunniva Hestenes fotografi Untitled er spennende fordi det peker på nedbrytningen og eroderingen av noe som en gang var, men fortsetter å leve videre i en annen form. Det kan være et gammelt fotografi som er plassert utendørs. På samme måte som den danske billedkunstneren Torben Eskerod i serien Campo Verano jobber med avbildningen av gamle portretter festet på gravsteinene på den monumentale kirkegården i Roma. Det kan også være et nåtidig fotografi som ved en laboratorisk undersøkelse er lagt i væske for å se hva som skjer med kjemikaliene i fotografiet og som gir en «ukontrollert» påvirkning av verket. Her vil jeg nevne den norske billedkunstneren Reidun Synnøve Gravelseter.

Jacob Udnæs dikt Jim Carrey skildrer en god blanding av det å føle seg sviktet, fortapt, og det å ville være en annen selv om man vet det ikke er mulig. Forsøket på å viske seg selv ut og gå inn i en kultur av nulliteter. Samtidig er diktet skrevet og siden publisert på internett og dette motsier på alle måter selvutslettelsen. Denne dobbeltheten taler til en følelse de fleste kjenner til. Hvis jeg skulle komme med et forslag så ville det være å se på selve oppsettet for å unngå sentreringen. Jeg anbefaler å lese «Riv av seg ansiktet» av Martin Ingebrigtsen, utgitt på Samlaget i 2018. Og den svenske poet Ola Julens bok «Orissa».

Frida Vige Helles masker har en imponerende påvirkning på meg som tilskuer og er både lokkende og uhyggelig frastøtende i utrykket. Selv om maskekunsten er brukt i forskjellige kulturer og sammenhenger gjennom verdenshistorien, mestrer Frida allikevel å gi maskene både et nåtidig og et personlig preg samtidig som hun er tro mot tradisjonene. Her vil jeg foreslå å se på den østerrikske kunstneren Kerstin Cmelka som lager kostymer til sine egne filmer og live-performance. Jeg tenker spesielt på den nyeste filmen hennes «Die Angreifbaren» som hun har laget i samarbeid med Mario Mentrup.

William Heimdal: Selvportrett som morder

William Heimdal har en utrolig god teknikk og tør å sette seg selv i sentrum, enten det er som morder eller ung forfører. Han har tydelige referanser til noen av malerkunstens største nasjonale og internasjonale malere. William skaper også klare assosiasjoner til religiøse ikoner og utfordrer på den måten forståelsen og oppfattelsen vår av samtiden ved å peke mot fortiden og historiske begivenheter. Ganske enkelt imponerende av en ung mann på 16 år. Jeg er veldig spent på å se hva dette kunstnerskapet utvikler seg til. Foreslår at lese Édouard Levé «Selvportrett».

Johannes Thor Sandals Golden Core - Fimbultýr: Ved en tilfeldighet (hvis tilfeldigheter finnes) var jeg så heldig at jeg fikk høre Golden Core hos en venn like før jul. Jeg ble slått i bakken av hele lydbildet og energien i musikken. Det er inspirerende å oppleve noen som på alle måter formidler et så sterkt behov for å «rope» noe ut i verden og samtidig gjør det med en slik kraft og finesse. At Johannes i tillegg til den insisterende stemmen sin også har tegnet coveret er bare med på å understreke at kunsten er en komplisert størrelse som kan uttrykkes på mange måter.

Til tross for alle disse velfortjente rosende ordene om de ovenfor nevnte kunstnerne har jeg allikevel valgt:

Isabel Hannevig med sangen Marry FØRSTE TAKE (1) som månedens TrafoTalent. Og begrunnelsen min kan kanskje virke banal men det er en kul tekst, en fet beat og en stemme som tiltaler meg på en måte som det er vanskelig for meg å definere. Det er noe i lydbildet som får meg til å tenke på CocoRosie og hvordan de brukte lyder fra barneleker i musikken sin. Jeg tenker også på danske Natasjas opprop i 2007 («Gi´ mig Danmark tilbage») mest av alt fordi hun turte å stikke seg frem og protestere da Danmark på det tidspunktet tok en skarp politisk dreining til høyre. Med tanke på at «Marry» kun er et førsteopptak tviler jeg ikke på at dette er en kommende hit. For å vende tilbake til motet som en nødvendighet, er det nettopp det jeg opplever i Isabels kunstneriske stil, et enormt mot, som kan inspirere andre til å tørre å følge behovene og drømmene sine. Du vet sikkert allerede hvem det er, men se på den litauiske/svenske kunstner Silvana Imam allikevel.

Tusen takk til alle som har latt meg se arbeidene deres, det har vært inspirerende og superfett!
Gleder meg til å følge dere videre.

David Breida

Alle som blir kåret til månedens TrafoTalent er med i konkurransen om å bli årets TrafoTalent. Årets TrafoTalent får et arbeidsstipend på 20.000,-.