Å skulle bestemme et TrafoTalent er synonymt med å finne ut hvor irriterende mange flinke ungdommer det finnes der ute, og ikke minst hvor mange — i oppsamlingen av favoritter jeg måtte huske til min egen «andrerunde» — faner et nettleservindu kan tåle!

Trafo-ledelsen har kun gitt meg én A4-side å avgi begrunnelse for hvorfor jeg har valgt det vinner-verket jeg har gjort, samt gi supplerende skryt til verker som fanget oppmerksomheten min. Det er selvfølgelig altfor lite. Forbannet! La oss derfor ikke kaste bort mer spalteplass på innledningsvås. Vi setter i gang!

Jeg har lyst til å nevne Axel Thorenfeldt sitt «Stille vinterminne». Dette er provoserende bra, og med fare for å fremstå som alderdiskriminerende - ekstremt provoserende ettersom han er så ung som han er. Jeg er selv ingen maler, men slapp av litt, da, plz! Verket skiller seg klart ut blant resten av de innmeldte verkene i bunken. Dessverre er jeg ingen blodfan av naturmotiver i en romantisk realistisk drakt. Jeg er ikke så glad i kulde heller. Når det er sagt, jeg skulle gjerne gitt begge hender for å kunne male som deg, Axel…!

Apropos alderisme. Alder er en faktor i denne «konkurransen». Idet jeg sirkler meg inn om favorittene mine, får jeg beskjed fra øvre hold om at vinner-verket må være laget av noen som er under 26. Synd for deg, Ole Johnny Tellefsen! Tekstene dine er vaskekte, styggvakre, vittige, direkte og fordømt velskrevne. Jeg kan trekke frem (fremtidige) klassikere som «Blod. Piss. Angst» (men et lite trekk for at du, tilsynelatende ubevisst, velger jeg å tro, blandet inn preteritum-formen inni der), den komprimert potente «Som en Gin uten Tonic.», eller den brutalt ærlige og styggvakre «Voldtatt av solskinn». Velkommen inn i de voksnes rekker, OJ!

Den samme råheten jeg finner i OJT sine dikt finner jeg igjen i, uten sammenlikning for øvrig, engangstrykkene til Vebjørn Pedersen. Vebjørn gir meg et kvantitet/kvalitets-problem: Her er det jevnt over godt håndverk og sterke, personlige uttrykk, samtidig som det er altfor mange godbiter å velge fra. Derfor, i tilfeldig rekkefølge: «Ute og går», «Meg som barn» og «Portrett i et landskap IV». Du blander detaljrikdom, gjenkjennbare elementer, flate titler og forlokkende teksturer på en måte som gjør at jeg får lyst til å se (og ta på) bildene dine i virkeligheten. Noen av verkene dine projiserer langt utenfor sin egen flate, og mange av dem minner meg om gamle fotografier. Dette er så bra at jeg mistenker at du må jo ha stjålet alt dette fra noen andre? Heldigvis for deg har jeg ingen referanser annet enn den Arkangel-episoden fra Black Mirror-universet. Om du ikke har stjålet det — tre dype bukk og endeløse gratulasjoner! Tar du vipps?

«Vi er dikt som ingen skjønner», skriver Ingrid Lending med nøyaktig like mange ord i diktet «mening». Du får ikke flere ord av meg heller. Skjønner du?

Ja, slik kunne jeg fortsette i det uendelige (i hvert fall én A4-side til). Før jeg kårer vinneren av månedens TrafoTalent, la meg bare si et par ord om såkalte konkurranser innenfor kunst og musikk. Jeg veit det kan være kjipt å ikke bli nevnt. Jeg er selv en oppmerksomhetssyk jævel med et utømmelig behov etter anerkjennelse. Det at dere ikke nevnes av meg, betyr uansett ikke at dere ikke er blitt sett eller hørt. Jeg har selv befunnet meg på andre siden av jury-pulten mange ganger, og det kan være lett å glemme at en jury er en samling med mennesker med egne preferanser, og at beslutninger — både på godt og vondt — går på magefølelse, smak og dagsform. Sammen representerer dere et mangfold av personlige uttrykk som det ikke finnes en objektiv fasit på, og ingen person har nok kunnskap om poesi, kunst, politikk, musikk, illustrasjon, grafikk og tekst til å bedømme ut fra kriterier som stil-riktighet, harmonisk oversikt, fargekomposisjon, historisk kontekst eller hva det måtte være. I hvert fall har ikke jeg det. Min bedømmelse er ene og alene fattet på hvilken opplevelse og hvilken erfaring jeg har hatt med verket. OBS: Denne lille «disclaimeren» må ikke leses som forkleinelse til vinner-verket: det er virkelig bra! Og vinneren er… lang trommevirvel

«Nyttårsaften» av Liv Csilla Wallace! Jaaaaa — se, så jævla gøy vi har det på fest! Om denne ironien er tiltenkt eller ikke, bryr jeg meg ikke så mye om. Poenget for meg er at Liv sitt univers er tvetydig utvetydig og utvetydig tvetydig. Bildene har en definert karakter og en umiskjennelig stil. Det er umulig å ikke se at bildene kommer fra samme hånd. Samtidig er det ikke alltid så lett å si hva bildene, eller karakterene i bildene, egentlig forteller. Persongalleriet har det samme, uttrykksløse ansiktsuttrykket, og jeg må bruke kontekst og egen fantasi for å blåse mening inn i maleriene hennes. Lik en instrumental-låt, kan tittelen gi sterke assosiasjoner og føringer for tolkning. Dette smaker godt, men med sunn tyggemotstand! En annen soleklar favoritt blant bildene hennes er «Privat samtale». Fargene står i en sterk kontrast både til seg selv og det øvrige jeg har sett av katalogen hennes (mye grønt, gul-grønt og blått). I i et fauvistisk univers blandes meksikanskje dødsmakser og hverdagssituasjoner til et distinkt og forlokkende hele.

Her igjen blir jeg forbannet over at man kan ha en så definert stil i så ung alder. Da jeg var 17 spilte jeg cover-låter, ganske dårlig, som i kunstverden kan sammenliknes med å tegne Donald med blyant på papir over Donald-blader, ganske dårlig.

Takk for at jeg fikk være med på dette, godtfolk. I mine øyne, ører og hjerter er dere alle TrafoTalenter!

Christian Meaas Svendsen