Vi gir ordet til kunstner André Tribbensee som kårer vinneren og oppsummerer konkurransen.
Det ble sendt inn til sammen 39 verk fra dere, det mistenker jeg er rekord. Ved så mange og forskjellige arbeider fant jeg flere som definitivt har fortjent premie. Dere har alle deres personlige perspektiv på saken, ulike tanker og arbeidsmetoder og slik skal det være, men bare én kan nå få en pris for sitt bidrag.
For å avsløre det med det samme: Valget falt på Vilde Vikse. Gratulerer til henne!
Men jeg tenker at tids prosjektet kan har større betydning enn å vinne en pris som resultat. Ønsket var å motivere dere til å reflektere «tid» gjennom en kunstnerisk bearbeidelse. Prisen var mer et lokkemiddel enn lønn for arbeidet. Det kan være viktig det dere har satt i gang, og det kan lede dere videre til prosjekter som vil ha betydning for dere framover, dere kan fortsatt vinne på dette, kanskje mer enn dere vil tro nå. Ta kontakt med meg om noen år, og fortell meg: «Du, denne Trafo-konkurransen i Korona-året, det som skulle handle om tid, det var der prosjektet mitt begynte som i dag vises ved …». Gjør det! Jeg vet at det kommer til å skje. Det har skjedd før.
Tid.
Hva er så nærliggende og essensielt i våre liv og samtidig så ubegripelig og mysteriøst? Og finnes «det», den usynlige aksen som alt synes å dreie seg om egentlig? Eller er tid bare et påfunn, et tankeeksperiment eller en matematisk formel som kan føkkes opp av hvem som helst som for eks. av kloke folk som dere, av Albert Einstein med sine bevis om tidens relativitet, eller av tidsaksen til Vildes 5 siders fortelling «Tørsten»?
Hva er det stoffet som er et så grunnleggende element i alle våre handlinger, som vi hele tiden snakker om og som er noe som hvert eneste prosjekt kan kokes ned til?
Noen av oss prøver å redusere regnestykket ned til det som kan måles med en klokke, jeg må tenke på kunstverket «The clock» av Christian Marclay som jeg så i London for en del år siden. Det sampler korte utsnitt fra alle tiders filmer der en klokke er synlig i bildene, forestillingen vises fram i en kontinuerlig visning som går døgnet rund, og tiden på klokkene i filmen er synkron med visningstiden på galleriet/kinosalen.
Andre tar heller evigheten i betraktning, eller fornemmelsen av tid i sine liv, noen drar oss inn i sitt uttrykk og deler med oss opplevelsen av tid, slik at vi kan miste bakkekontakten og begynne å fly. Noen av dere ser og visualiserer spor etter tid, noen av dere har fått «midlertidig» kontroll over den og kan få den til å stoppe opp.
Samtidig blir vi presset inn i et system i en profan verden, der tid har blitt til en vare, som også vann, jord, luft, og dialogene mellom oss har blitt det. Du får betalt for timene du selger, eller for livstiden, du betaler med livet. Det virker som om dette er det som teller mest for mange. Et paradigme eller en form for ny religion? Er det samtiden, framtiden, timene som beregnes, eller tidløsheten vi orienterer oss på eller hva er det som betyr mest?
Dere har rett. Alt dere sier er sant. Jeg ble fascinert. Det er mange av dere som har fortjent tilbakemelding. Noen av Trafos gjestementorer har lagt inn kommentarer på flere av arbeidene allerede. Supert, tusen takk! Og mange av dere har kommentert hverandres verk, fantastisk!
Bruk dette som en workshop, der vi kan drøfte tematikken med hverandre. Gjør det kjære deltakere! Gå videre med temaet og publiser tids-arbeidene deres på Trafo. Om noen av dere ønsker å få hjelp til å videreutvikle sitt prosjekt, søk mentor-råd. Jeg stiller gjerne opp, og det, gjør de andre mentorene helt sikkert også.
Vilde Vikses bidrag «Tørsten»
Vilde Vikses fortelling har en imponerende intensitet, og magnetismen som leder meg gjennom teksten skifter retningen underveis.
Les hele vinnerbidraget «Tørsten».
Tiden bearbeides 3 dimensjonalt når hun tilnærmer seg fra ulike vinklinger, innenfra, utenfra og baklengs mellom liv og død. Jeg overraskes av hvordan historien blir fortalt. Fortelleren er en gutt, han dør umiddelbart og igjen på nytt flere ganger. Han faller i et stup, blir skutt og spist av ulv. Det er vanskelig å skille mellom drøm, nåtid, dataspill boblen gutten oppholder seg i, eller om samtalen med mamma er tilbakeblikk, består av hallusinasjoner eller er en bearbeidelse av minner og sorg. Fortellingen tar opp motiver rund identitet, familie, trygghet og utrygghet, arkitektur, hjem og ensomhet.
Tiden forholder seg ikke lineært. Vi vet ikke hvilken tid han befinner seg i, men vi føler at den er viktig og tilstede. Tiden det tar å gå fra rommet til døren, tiden det tar å sørge, tiden et dataspill tar å spille, timene i et døgn, tiden som flyr fort og tiden som går sakte, tiden en tanke tar å tenke. Tidsbegrepet anvendes både abstrakt og fysisk, i sinnet og ved kroppens bevegelse i rommet, sammenfiltret og parallellt i flere dimensjoner. Teksten lar oss føle dette, vi vet ikke hvor vi er på vei, hva som er sant, det gjør oss nysgjerrige. Fortelleren ender opp som baby ved mammas bryst.
Jeg må tenke på Stanley Kubricks «2001: A Space Odyssey» som begynner i steinalderen, og der mannen etter romferden og kampen mot kunstig intelligens ender opp med å overvære sin egen fødsel.
Gratulerer Vilde, og stor takk til alle som sendte inn bidrag!
André Tribbensee
Teksten er skrevet av kunstner og trafo-mentor André Tribbensee.