Månedens TrafoTalent i mai er Ellinor Ødegård Staurbakk

Publisert 10. juni 2020

Sist oppdatert 10. juni 2020

News article image

Slam-poet Fredrik Høyer er imponert over flere trafoister som lager kunst om samtiden, og kårer Ellinor Ødegård Staurbakk til TrafoTalent i mai

For det første vil jeg takke for muligheten å kåre månedens Trafo-talent. Jeg er dypt imponert over hva jeg har sett. Ordet «talent» impliserer jo konkurranse, noe jeg aldri har vært særlig fan av, mest fordi jeg er en dårlig taper. Et talent er en som vi forutser vil hevde seg i framtida. Men mange (de fleste!) av disse verkene oser av nå. Av nytenking, og av en nødvendighet for å uttrykke seg.

Ja. Det har faktisk vært en rystende innsikt i hva som beveger seg der ute. Litt som å dyppe hodet under vann, og ikke bare se Atlantis, men også finne ut at man puste mye bedre her, og føle seg bewildered.

Mange av bidragene bærer preg av en ny hverdag, med tanke på korona og Covid-19. Men veldig mange evner å fange sitt eget utgangspunkt og perspektiv, som gir et kunsteriske innblikk utover det å oppleve redusert nærhet og isolasjon, som så mange av oss har kjent på de siste månedene.

En av dem er Mathilde Wedzicha med en tusjtegning med tittelen Pappa på FaceTime. Jeg vet ikke hvorfor, men denne tegningen rørte noe i meg. Mathilde skriver at den er tegnet mest for å teste ut de nye tusjene hun hadde kjøpt. Jo mer jeg ser på det, jo mer livaktige blir de øynene. De er snille øyne, øyne man kan le sammen med. En far stirrer opp i kameraet, litt som en ku ville ha slikket på en linse. Kanskje han ikke helt vet hva han driver med. Denne tegningen inneholder en fortelling om en relasjon, men sier også noe om nærhet i en tid da mange har måttet erstatte livet med digitale måter å kommunisere på – og det på en vakker, enkel og egenartet måte.



Trykk på bildet for å åpne det i full størrelse

I en serie fotografier som nesten må leses opp mot hverandre, og som på mange måter tangerer den samme tematikken, er Jeanett Lyngstad Finnøy sitt fotografi Gi slipp (må elske den tittelen) det mest formfullendte. En kjetting kledd i gummi, med en fuzzy, dog skyfri og vid himmel bak. Kjettingen deler komposisjonen i to, men Finnøy får allikevel fram gummien rundt kjettingen som nesten et kjærtegn – imidlertid er det dette kjærtegnet, denne myke substansen og dansen i lyset og materialet, som kveler kjettingen, selve ursymbolet på fangenskap, og virker klaustrofobisk. Samtidig er gummiens funksjon å gjøre kjettingen bedre for oss å holde tak i, gripe om. Her peker Finnøy på noe sant og klokt om menneskets frihet.


Trykk på bildet for å åpne serien i full størrelse

At nettopp frihet kan være så mangefasettert, en forutsetning for tilværelsen som kan være tett sammenvevd med døden og det som er større enn oss selv, peker novellen Munnstykket av Vilde Vikse på. Dette er novellekunst som behersker den presisjonen og språklige økonomien sjangeren krever, skrevet av en forfatter hvor ordet talent kommer til sin rett. En tidligere musiker besøker et dødsbo til en venninne, hvor de har funnet en drømmedagbok, men oppholdet begynner etter hvert å veve seg inn i drømmenes verden: Både hun og leseren blir lokket mot havet. Havet som et bilde er både en velkjent metafor og et vanlig drømmesymbol, som i litteraturen ofte symboliserer lengsel, og i underbevisstheten visstnok skal symbolisere det underbevisste selv. Vikse klarer å skape en stemning i novella som gjør at man som leser blir dratt mot det samme uvisse som karakteren. Les den.


Trykk på tekstutdraget for å åpne novellen

Jeg kunne ha skrevet om masse her, blant annet Agnes Guttormsgards nydelige digitale maleri Middag eller Linn Isabel Eielsens selvbiografiske tegneserie Dumpa, og hvordan de begge greier å fortelle om et liv og om sin egen tid på to veldig forskjellige, men på hver sin måte fascinerende vis.

Men jeg vil gjerne kåre Ellinor Ødegård Staurbakk til månedens Trafo-talent, med dansevideoen Kor Finnast, Det Ein Minnast. Nå skal man som sagt ikke alltid vurdere kunst og kultur opp mot samtidskontekst, men for meg er dette utrolig sterkt som en dans sett i lys av performance. Først syntes jeg det var litt i overkant nasjonalromantisk, men jo mer jeg har sett på det, jo mer trer dansen og bevegelsene frem. Filmet med et mobilkamera som av og til går inn og ut autofokus, abrupt klippet, i bunad (!) og med Herborg Kråkevik i bakgrunnen sammen med den ville naturen i fjellene, havet, skyene og himmelen, er dette den ultimate ode til frihet. Slik hun skriver i teksten: «Hvor ligger minnet, i kroppen eller i sinnet?» Dette er et kroppslig uttrykk som insisterer på å lete innover etter noe, og la det komme ut. Bevegelse. En hyllest til livet, det er det det er.


Trykk på bildet for å se vidoen