Vi gir ordet til forfatter og Trafo-mentor Tora Døskeland som kårer vinneren og oppsummerer konkurransen.
Jeg har satt stor pris på å lese alle tekstene som kom inn i denne konkurransen. Det har vært gøy å se hvordan forskjellige skribenter har gått til oppgaven med helt ulike inngangsvinkler. Noen skriver fra tingenes synsvinkel, mens andre gir gjenstander en viktig plass i tekstuniverset. Flere har brukt hverdagslige redskaper til å si noe om samfunn og politikk, og det har kommet mange vakre tekster ut av refleksjoner om hvordan hjemmet og dets innhold kan reflektere menneskers følelsesliv.
Vinnerbidraget
Eivind Aalen Øi vinner reise- og utviklingsstipendet på kr 5000 for sine dikt.
«trærne og stupebrettet ler av meg fra bredden
de kan se at jeg føler meg som natur»
jeg klarer ikke
krølle sidene
sammen til
trær igjen
Les hele vinnerbidraget fra Eivind her.
Eivind Aalen Øi har klart å gjøre hverdagslige scener nye, gjennom et språk som underliggjør både den som betrakter, og landskapet som blir betraktet.
Diktets jeg er gjennomskuet av naturen, og er samtidig en del av naturen. Dette balanseres fint i diktet. Ordene gjør en god jobb i å formidle det håpløse av å være en del av naturen, men samtidig være det vesenet som betrakter den. Diktene har en sterk bevissthet ovenfor den ytre verden, samtidig som de demonstrerer hvordan små forskyvninger i ord og setninger kan bidra til at vi som lesere ser verden på en litt annen måte, enn vi gjorde da vi startet å lese.
Gjennom diktene klarer han å koble lesningen sammen med trærne, og skriften sammen med hodebunnen. Jeg ble hengende ved diktene første gang jeg leste dem, og synes at de fortsetter å gi mer, når jeg leser dem flere ganger.
Hederlig omtale
Jeg vil også trekke frem Charlotte Sants tekst «Du ligg igjen». Gjennom gjentagelser og vart språk klarer diktet å formidle en sorg som henger igjen i alle avkroker av et hjem, men kanskje også i alle avkroker av et liv.
Særlig fint synes jeg det er når diktet gir gulvet gnagsår. Her vris gulvet til en hud som kan skades, samtidig som det beholdes en nærhet til foten, som er kroppsdelen som vanligvis får sår mot ukomfortable såler og underlag.
«golvet er dekka av gnagsår
og blemmer som sprekker
når eg tråkker på dei»
Les hele Charlottes dikt “Du ligg igjen”.
Marianne Lauritzen skriver tankevekkende og humoristisk fra en mobiltelefon sitt perspektiv. Gjennom å la setningene være lange, raske og hektiske klarer hun å mime telefonens evige ønske om oppmerksomhet fra sin eier. Gjennom telefonen får vi innblikk i et kjærlighetsforhold. Det er smart tenkt, nettopp fordi telefonen har tilgang til så mye av kommunikasjonene som skjer mellom oss, selv i de næreste relasjoner.
Et utdrag fra teksten, som jeg likte spesielt godt:
«Husker du november i fjor, rett etter at det ble slutt, da tilbrakte vi ganske mye tid sammen. Og egentlig hele våren under lockdown, vi var ganske nære da, og du vet det kanskje ikke, men vi har vært mindre enn femti meter fra hverandre helt siden i fjor sommer.»
Les hele teksten til Marianne her.
Andreas Moldung har levert bidraget «Tre grunner til å aktivt bruke karafler. Og et karaffeldikt». Jeg leser de to sekvensene i dette diktet som én tekst – og synes de står godt til hverandre. Først brukes en liste som ved første øyekast er rett frem, og humoristisk. Listen er etterfølgt av et sårt dikt, som setter listen i et nytt lys. Som leser reflekterer jeg over slekters gang, og hvordan en spesifikk gjenstand kan være en katalysator for nære relasjoner.
«Bestemors blå krystallkaraffel / som hennes favoritt var det jeg som arvet» er en setning jeg synes står særlig sterkt.
Les hele bidraget fra Andreas her.
Jonas Kroken Søreide skriver i sin tekst «Gatelykt» lavmælt og eksistensielt om de store spørsmålene, uten å gjøre teksten svulstig. En vakker refleksjon over lys og mørke, selv og avstand – med utgangspunkt i gatelyktenes lysstråler.
Les hele bidraget “Gatelykt” av Jonas her.
Jeg vil også nevne tekstene «Jenta i pubertet» av Marie Longva Danielsen. En ambisiøs og mangslungen ekfrase til maleriet med samme tittel – som omhandler tema som kvinnelighet, menstruasjon og frykten for å bli voksen.
Særlig liker jeg inngangen, der det opprettes en konkret dialog mellom jenten på pikeværelse, og jenta i pubertet som henger på veggen. På tvers av historien kan de to være sammen i frykten for å bli kvinne, og ikke lenger få lov til å være jente:
«Tårer rant ned kinna hennar. Ho gret stille. «Hallo?» sa eg forsiktig medan eg lente meg nærare. Ho skvatt til. Sperra opp auga då ho såg meg.»
Les hele teksten “Jenta i puberteten” av Marie.
Anne Maren Hammerbecks har skrevet en var og tilstedeværende tekst, om en gammel kvinne. Hammerbeck går tett på, og tørr å ta seg tid i teksten. Det gjør at den gamle kvinnen blir levende for meg. Særlig liker jeg setningen der hun har «gitt seg midt i handlingen». Gjelder det bare sigaretten og håndbevegelsen – eller også livet?
«Den eldre damen sitter ved vinduet på kjøkkenet, hun ser ut, og foran henne ryker det fra askebegeret, fra en sigarett hun kun halvveis har stumpet ut, hun må ha gitt seg midt i handlingen, latt den ligge i stedet»
Forfatter og trafo-mentor Tora Sanden Døskeland står for temaet og for juryeringen av bidragene i konkurransen “Ting som taler”.