«Den ultimate ode til frihet,» skrev slam-poet Fredrik Høyer da han i mai kåret Ellinor Staurbakk til månedens TrafoTalent. Ellinor vant med videoen «Kor finst, det e minns», som viser henne i dans, ikledd bunad, mens Herborg Kråkevik synger, midt i den villeste, mest åpne nordlandske natur. «En hyllest til livet, det er dét det er,» oppsummerte Høyer.

Se vinnervideoen her.

Når Trafo tar kontakt med Ellinor for å bli bedre kjent, skal det bli begynnelsen på en prat om alt fra oppvekst i nord og utdannelse i Europa til utfordringer med korona og viktigheten av å spre dansekunst i hele landet.

For å si det sånn: Ellinor er en danser med mange jern i ilden.

– Jeg er født og oppvokst på Engeløya i Steigen, forteller hun. – Der jeg bodde mine første 15 år. Etter den tid gikk kursen stadig sørover fra Danselinjen i Bodø, Forstudium i dans ved Trøndertun Folkehøgskole til Barcelona, hvor jeg i 2019 var ferdig med en Bachelor i Dans ved Institute of Arts Barcelona.

I fjor høst flyttet jeg til London etter jeg fikk plass i kompaniet Edge ved London Contemporary Dance School. Der studerer jeg en Master, som jeg skal ferdigstille over vinteren.

Når og hvordan oppdaget du dansen?

Dansegleden har alltid vært der, men det startet nok i form av teater gjennom Bø Barneteater og Steigen Sagaspill som gav muligheter for å å kjenne på gleden av å stå på en scene, da det var begrenset med danseundervisning på Engeløya da jeg var barn.

I ungdomstiden flyttet dansepedagogen Maja Brøndmo til Steigen som ga rom og tro på meg for å satse videre på dans. Etter valget av videregående, som sto mellom å bli arkitekt eller dans, kjenner jeg stadig av at dansen var den rette veien å ta!

Kan du fortelle litt om hvordan Engeløya og Nord-Norge påvirker arbeidet ditt?

Overraskende mye! Jo mer jeg tenker på det, har den trygge oppveksten her nord lagt grunnlaget for at jeg tør å gå en usikker fremtid i møte som danser. For jeg vet at uansett hvor galt det skulle gå, så kan jeg alltid komme hjem til Engeløya, og det er jo ikke ille, det. Og ikke minst den fantastiske naturen her gir meg utrolig mye motivasjon, energi, glede og inspirasjon for å skape. Mørketid som midnattsol.

Da jeg vokste opp her, tenkte jeg ikke på hvor unikt og vakkert sted Engeløya er, men etter å reist en del, setter jeg mer og mer pris på øya og landsdelen jeg kommer fra.

Hva er det viktigste du tar med deg fra studiene i Spania og England?

Det er rom for alle. Selv om kunstnermiljøet er lite, er det rom for så mye.

Fremmedfrykt, folk utenfor Norge er bare mennesker de også.

Selv om vi er få, er ikke Norge et lite land. Like langt å kjøre fra Oslo-Barcelona som Oslo-Nordkapp.

Viktigheten av å spre dansekunst i hele landet!

Og hvor utrolig godt vi har det her hjemme i Norge. Den friske lufta, det klare havet og reine vannet. Slipper å kjøpe vann eller filtrere selv. Noe å tenke på neste gang du skrur på kranen.

Hva kan du fortelle om «Tynn hud», prosjektet du nylig fikk Trafo-støtte til?

«Tynn hud» er ei forestilling skapt sammen med danser Thea Melby, som vi sammen har startet kompaniet Ærlig Talt. Vi har også med oss cellist Marius Mannes. Prosjektet omhandler hudens kvaliteter og egenskaper til å sanse og absorbere, både i eget skinn og i møte med andre. Vi har jobbet med identitet, ytre påvirkninger og hva det har å si hvilken «emballasje» en pakker seg inn i.

Spørsmål vi utforsker i forestillingen: hva tåler huden? og hva kommuniserer den når man alltid møter verden og situasjoner gjennom et lag med hud. Hvor mye er lagret i skinnet, mer enn i sinnet?

Uskrevne sosiale normer og usikkerhet pakket inn i tykk hud kan skape en distanse og et kroppsspråk som er verdt å kommentere. Med en humoristisk vri bruker vi gester mange kan kjenne seg igjen i fra hverdagslige, sosiale situasjoner til å skape fokus på emballasjen man beskytter seg med. Vi vil også belyse den sårbare siden man kan relatere seg til gjennom å være eksponert og formelig, altså tynn i huden. Med dans og musikk formidler vi med hovedfokus på hud som «bindevevet» i prosjektet.

I mars mottok vi støtte fra Forum For Nordnorske Dansekunstnere til et forprosjekt, der fikk vi utarbeid et solid grunnlag av stykket. Dokumentasjon av dette arbeidet hjalp oss til å få videre støtte fra Trafo.

Vår første visning av «Tynn hud» var under God-Nok festivalen på Engeløya, hvor vi premierte et første utkast. Prosjektet ble jobbet videre med under Dans5 i Oslo, og vist på Trikkehallen i slutten av august.

I høst fikk prosjektet produsentstøtte fra Dansearena Nord, hvor vi også har fått tildelt residens kommende februar for videre utvikling og jobbing med stykket, mot et mål om å utvide stykket til en times forestilling.

Hvordan har den stadig pågående pandemien påvirket dere som driver med dans?

Det ble en ganske stor endring da planen var å dra på turne fra mars til juli rundt om i Europa med kompaniet jeg studerer med i England. Forestillingen vi hadde jobbet med helt siden høsten var akkurat ferdig, klar for å dra inn i teateret med premiere den neste uken. Men så var det bare å pakke kofferten å reise hjem med første fly til Engeløya. Der ventet karantene og to måneder med uvær og snø.

Tross i den ergerlige situasjonen med kompaniet og studiene i England, har det også gitt muligheter for dansen i Norge. Plutselig var jeg og Thea Melby på samme sted over lengre tid, hele verden var stille, tilgjengelig studio hos Streif Dansestudio i Steigen og med for prosjektstøtte fra FNND så var plutselig «Tynn hud» født.

Har også vært heldig å fått muligheten for å ta del i andres prosjekter som SAMtidskapselen, FLEKK under Bodø Biennale, Trent Vertikal dans i FRIKAR-Smia, Residens med Thomas Voll hos Dansearena Nord, Barents festivalen og residens hos kunstner Eva Bakkeslett.

Pandemien har også gitt tid og rom til å skape. Som blant annet videoen jeg la ut her på Trafo i mai, «Kor finns, det e minns». Jeg har også invitert med i til et internasjonalt kvinnelig kunstnerfellesskap Daffodils Art Project, som har sitt utspring fra pandemien.

Aldri før har jeg hatt en slik tilgang til danseundervisning fra Engeløya. Under pandemien har dansemiljøet internasjonalt tilrettelagt undervisning over nett. Nå kan jeg ta klasser med anerkjente kompanier eller koreografer fra hele verden. Noe jeg har satt veldig pris på, er kompaniklassene til Russell Maliphant.

Et sikkert umulig spørsmål: Hva er ditt aller beste, mest perfekte øyeblikk som danser så langt?

Det er vanskelig å plukke ut ett, men er nok de ganger man klarer å nå inn til publikum, særlig de man kjenner. Også selvfølgelig da jeg blant flere hundre søkere fikk plass ved Edge kompaniet i London. Eller rett og slett de øyeblikkene en er så tilstede at en rett og slett ikke husker.

Hva er ambisjonene dine på lengre sikt?

Det å kunne opprettholde motivasjonen og driven for å skape og opptre med dans i lang tid fremover! Så håper jeg det går rett vei for kompaniet Ærlig Talt, slik at vi kan skape gode arbeidsplasser der. Ønsker også å kunne jobbe frilans med ulike prosjekter både i Norge og andre steder, samt gi dans tilbake til Nord-Norge.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Trafo er for meg en utrolig fin plattform for å dele kunsten og støttespiller med muligheter for å tilbakemeldinger og motta midler til å få realisert nye ideer. Har ennå ikke benyttet meg av tilbudet med mentortimer, men noe jeg har planer om å gjøre snart!

Du kan følge Ellinor videre på profilsiden og hjemmesiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.