Edvard Granum Dillner er kunstner og kritiker, forfatter og journalist, musiker og filmskaper. Han har skrevet for anerkjente tidsskrifter og han har stått på scener over store deler av verden. I denne samtalen snakker Edvard om hvordan det er å ha Tusenkunstneren som ideal.

– Jeg sier som dikteren Inger Christensen, at verbene er mer spennende enn substantivene, begynner han når Trafo ber ham fortelle om bakgrunnen sin. – Titler har jeg forsøkt å styre litt unna, for min egen del. Om jeg likevel skulle si noe om hvem jeg er, så blir kanskje multikunstner det nærmeste jeg kommer. Jeg vokste opp på Nesodden, hvor jeg gikk på Steinerskolen. Det ga mulighet for utfoldelse innenfor flere estetiske uttrykk.

Du jobber innen både tekst, musikk, billedkunst og film, men vi kan jo ta dette med skrivingen først. Har du et teksteksempel du kunne tenke deg å fortelle litt om?

Ja, jeg kan jo ta et jeg publiserte her på Trafo. Det heter «Kosmisk kjærlighet» og ble skrevet på bestilling fra Franciska Seifert Eliassen, som jeg ble kjent med via Trafo. Det Franciska ønsket seg var en tekst om feminin styrke til kunstprosjektet «Searching for Shakti».

Jeg skrev og jeg feilet, og når jeg så over det jeg hadde produsert, så jeg at det var disse linjene som virket. Teksten fungere også som en forlengelse av en serie korttekster, som jeg jobbet med på Skrivekunstakademiets sommerkurs i fjor. Flere av de er å lese på profilen min. Det er tekster om nærhet og fravær. Eller: fravær i nære relasjoner.

---

Kosmisk kjærlighet

Jeg spurte henne om seksualiteten hennes. Jeg spurte henne om hva som hendte når hun onanerte, hvordan det var. Hun svarte med en Beatles-linje: «Because the world is round, it turns me on». Hun fortalte at hun så for seg hele universet: Alle planetene, alt liv, hele skapeverket, at tanken på det var opphissende.

En kosmisk kjærlighet. Det var fantastisk vakkert. Det var svaret en romantiker ønsker å få høre, samtidig ikke. For hvor var jeg i dette skaperverket?

---

Du frilanser også som kritiker og journalist. Hvordan har du gått fram for å få en fot innenfor media?

Sommeren 2019 herjet det en kunstdebatt i mediene. Siden jeg hadde noen ting jeg gjerne skulle ha sagt, brukte jeg sommeren på å skrive en kronikk, som jeg fikk publisert i Paragone, som er studenttidskriftet for kunsthistorie ved UiO. Skriveriene mine ble plukket opp i Morgenbladet og jeg fikk forespørsler om å skrive for andre. Så det viser jo bare hvordan one thing leads to another.

Jeg hadde også fin erfaring som redaksjonsmedlem i PUTSJ, et viktig magasin! Men den aller første foten innenfor media fikk jeg allerede på ungdomsskolen, da jeg jobbet i Donald-redaksjonen hos Egmont på Operasjon dagsverk. Det ledet til en jevn strøm frilansoppdrag. Så til dere som er unge nok til at dere har Operasjons dagsverk: Sikt høyt!

Du har mye erfaring som turnerende musiker, men holder deg nå, så vidt vi skjønner, til studioarbeid. Hvorfor gjorde du denne endringen?

Jeg var heldig som tidlig fikk oppleve å turnere internasjonalt. Jeg ble kjent med fantastiske folk og fikk spille på vanvittige scener. Det snakkes kanskje ikke så mye om, men turnétilværelsen har også sine klare skyggesider. Det gikk på helsa løs. Jeg vil gjerne bruke denne anledningen til å etterlyse rammeverk som kan ivareta unge artister og musikere som plutselig blir slynget ut i musikkbransjen.

En iPad Pro med Garageband ble redningen for meg, da jeg i lang tid ble værende sengebundet, etter å ha kræsjet totalt etter exiten fra bandet. Det var en tung tid, men det ga meg rommet til å skape min helt egen musikk, på mine egne premisser. Et rom for å eksperimentere og ikke være så redd for å feile.

Hvilke ambisjoner har du innenfor henholdsvis billedkunst og film?

Ambisjonene mine har bestandig vært alt for store. Jeg fikk blod på tann da jeg elleve år gammel fartet rundt på festivaler med en animasjonsfilm som handlet om klimaendringer. Jeg fikk grundig innføring i billedkunst i Oslo by Steinerskole og trodde jo på et tidspunkt at jeg skulle gå all in på det. Det var nok rastløshet som gjorde at jeg gikk over på andre ting.

Men i det siste har jeg tatt opp tegning. Jeg har opp gjennom puslet litt med tegneserier og kunne godt tenke meg å gjøre alvor av det, samt at jeg har veldig lyst til å lage en animasjonsfilm igjen. Bare synd det tar så himla lang tid!

I fjor gjorde jeg et samarbeid med dikteren Runa Aa. Skjeldal. Hun sendte meg et dikt, som jeg lagde en lydkulisse til. Resultatet ble diktvideoen «fikener i kinnene». Jeg har veldig lyst til å komponere filmmusikk, så om noen regissører leser dette: Hit me up!

Runa Aa. Skjeldal og Edvard Granum Dillner: fikener i kinnene

Hvordan ser du på forholdet mellom alle de forskjellige uttrykkene du jobber med? Finnes det noen røde tråder?

For meg har det nok handlet om å lete etter det mediet som kan uttrykke det jeg dypest sett forsøker å få utløp for, på det tidspunktet. Det er gjerne en stemning, atmosfære eller følelse.

I en samtale med Rick Rubin sa Pharrell Williams at akkorder er koordinater. De tar deg steder. At kunsten er et sted, eller et konsentrat. At jeg har gått fremad i alle retninger, tenker jeg at vitner om en stor dose nysjerrighet og dumskap. Kunst er vel en måte å være sammen på, selv om man ikke nødvendigvis er det fysisk.

Det røde tråden i mitt virke har siden ungdomsskolen vært renessanseidealet, Uomo Universale. Tusenkunstneren. Det er jo et helt håpløst ideal å leve opp til, men da har man altså nok å bryne seg på for et liv, eller tusen.

Kan du fortelle om noen av prosjektene du har vært med å kuratere?

Jeg var med i oppstarten av Fletta kunstmagasin, som var et tverrfaglig magasin, som ble født ut av et samarbeid mellom fotograf Nora Savosnick og Hanne Korsnes. Det var veldig flat struktur, så vi satt gjerne i en sirkel og diskuterte og valgte ut hva vi skulle ha med i magasinet på lanseringene. Det ble både krangling og jubel.

Jeg kuraterte også debututstillingen til Kristine Øvergaard på Galleri Brenneriet. Mesteparten av arbeidet gikk med på å lage en katalog for utstillingen. Det er fantastisk hva man rekker i løpet av en prøveperiode av InDesign!

Ingen av disse prosjektene hadde ikke vært mulig å få til uten Trafos generøse støtte.

Med tanke på dine mange roller: Hvordan er det å være en som skaper kontra det å være en som betrakter?

Det å sjonglere flere hatter gir jo mulighet for å jakte ulike perspektiver. Tommy Olsson har jo uttalt at han ser på det å skrive kunstkritikk som et litterært prosjekt. Så har han møtt både støtte og kritikk for et slikt utsagn.

En kunstner sa en gang til meg at hun ikke likte anmeldere, fordi de bare var én stemme, med ett syn. Men det samme kan man jo si om en kunstner. Jeg tenker at det er et poeng at vi har flere anmeldere.

Jeg synes også at det er spennende med relasjonell kunst, hvor betrakteren selv blir en del av verket. Motivasjonen min for å skrive anmeldelser var å skrive om de jeg mener fortjener det. Gjerne de som ikke har noen platform. Motivasjonen sprang ut fra et ønske om å gi tilbake. Og det er jo gjerne gjennom det å la seg imponere av andres verk at man blir inspirert til å skape noe selv!

Men hva skal du bli når du blir stor?

Oi! Her tror jeg at jeg siterer John Lennon og svarer: lykkelig.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg synes at Trafo er en strålende arena for å teste ut nye idéer og prosjekter. Trafo har betydd mye for meg i kraft av den økonomiske støtten til prosjekter jeg har vært delaktig i, og den faglige tilbakemeldingen jeg har fått på verk jeg har publiseet.

For noen år siden fikk og være med på TrafoTransit, hvor jeg dro sammen med en gjeng andre unge kreative til Lesvos. Jeg husker at jeg syntes det var vanvittig utfordrende og vanskelig å skulle lage kunst rundt det som foregikk der. Men jeg tror det og er viktig som kunstner og menneske, å kjenne på sine egne begrensninger. André Tribbensee var en god mentor å ha under oppholdet. Reisen satte ting i perspektiv og satte i gang mange viktige tankeprosesser. Flere av de andre deltagerne har jeg holdt kontakten med.

Trafo har betydd og betyr helt klart mye for mange.

Du kan følge Edvard videre på profilsiden og hjemmesiden hans. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.