(Foto: Baard Henriksen)

Hjelp,
har det gått en måned allerede? Jeg har virkelig kost meg med å se alle bidragene som har blitt lagt ut, det har vært dagens høydepunkt å gå inn og sjekke arenaen på Trafo! Jeg kommer nok til å fortsette å titte på nye inlegg jevnlig, for det gir meg enormt håp for fremtiden å se at “ungdommen” er så ekstremt talentfulle, kreative og kunstinteresserte. Her inne finnes folk som allerede jobber som fotografer, musikere og illustratører, folk som er under utdanning for å jobbe i kunstfeltet, og folk som er i startfasen med å utforske sine egne kunstneriske uttrykk – jeg er 100 % sikker på at vi ser noen av morgendagens største kunstnere og forfattere her inne nå. I løpet av måneden har jeg fått bakoversveis i alle retninger av nivået på noen av disse bidragene, og jeg er imponert over hvor gjennomførte uttrykk disse kunstnerne har i såpass ung alder. Det aller mest spennende er å se de “uslepne diamantene” som tydelig har et enormt talent, og som kommer til å utvikle seg til noe stort. Det er så flott at dere deler alt fra gjennomarbeidede verk til nakent råmateriale. Trafo er en skikkelig skattekiste. Noen av bidragene har rett og slett vært helt uforglemmelige!

Jeg
har blitt ganske oppslukt av verkene her inne, og det å skulle gi tilbakemelding har vært en tankevekkende og lærerik prosess for meg. Noen tilbakemeldinger har sikkert vært totalt skivebom der den analytiske delen av hjernen min har blitt overopphetet, men jeg håper det har kunnet være til nytte på et eller annet nivå uansett. Jeg ser at dere tar kunsten deres på alvor, også ved å dele den, og det står det respekt av. Jeg har prøvd å ta hvert verk på alvor, og se hva som kan ligge bak og under som kanskje kan hentes frem eller raffineres. Eller kanskje bare få dere til å se deres egne arbeider med et nytt blikk. :-)

Det
at dere deler betyr at dere vil det beste for det dere produserer. Jeg husker den aller første samlingen på forfatterstudiet i Tromsø, da de 12 studentene for første gang skulle få tilbakemelding på tekstene sine fra lærere og gjestelærere. Jeg var dritredd, og ville jo helst bare høre at det jeg hadde skrevet var heeelt genialt og bare å sende rett i trykken liksom. Jeg hadde angst for at tekstene skulle få kritikk, fordi det ville bety en kritikk av meg som person. Jeg fikk selvfølgelig ikke høre at jeg var genial, det gjorde ingen andre heller – vi var alle uslepne diamanter – og i løpet av de to årene på forfatterstudiet opplevde jeg både å få tekstene mine møtt med et skuldertrekk av gjestelærerne og å få tekstene mine møtt med stor entusiasme, jeg opplevde både at tekstene ble misforstått og at de ble dypt forstått. Det viktigste jeg lærte, var at teksten er ikke meg, men seg selv, og at kritikk egentlig er kjærlighet til teksten – et ønske om å pakke ut det fulle potensialet i en tekst for å gjøre den best mulig. Å finlese, analysere, pirke, holde hvert ord og setning opp mot lyset for å vurdere: Sier dette det jeg vil på best mulig måte, og på en slik måte at det blir forstått av noen som ikke er meg? Å tenke høyt, reflektere, være i dialog og få inspirasjon og tips til andre forfattere/kunstnere som er opptatt av de samme temaene er helt uvurderlig.

Selv
om jeg har foreslått endringer eller bearbeiding av et verk, er det ikke nødvendigvis sikkert det er det riktige å gjøre. Jeg har f.eks. skiftet mening om uttrykket etter å ha sett flere bilder som utgjør en serie, og noen ganger har jeg kanskje ikke skjønt hva som har vært kunstnerens hovedintensjon. Og uansett, tilbakemelding fra en eller annen rando på nettet er ikke nødvendigvis verdt mer enn pikslene i bokstavene på skjermen – det viktigste er at dere tenker og føler og vurderer og lar prosjektene deres vokse frem på sine egne premisser. Som jeg sa i en av tilbakemeldingene, og som jeg selv lærte av en mentor: Teksten vet ofte mer enn den som skriver den.