Tusen takk for at dere deler arbeidene dere lager! Jeg foretrekker å bruke ordet arbeid om min egen kunst, ikke ordet kunstverk. Kan ofte føle at «kunstverk» blir litt gammeldags, samtidig som man med tvang skal opphøye det og heve det over annet. Tenker jeg, da. I tillegg er det mange som mener at kunst er lett, enkelt og bare kos, men det kan (også?) være et slit, et ork, personlig, privat, vondt og vanskelig. Kunst krever stor innsats og både mental og kroppslig tilstedeværelse. Det er virkelig et arbeid vi må legge inn, for eksempel ved å gå inn i oss selv og finne frem til følelsene og budskapet vi vil formidle. Det finnes så mange mennesker der ute som flykter fra følelsene sine. Hele livet, faktisk. Og tenk bare på alle de mange timene vi må legge inn for å øve oss og å bli bedre! All frustrasjonen vi av og til (og ofte?) kan føle, og den dårlige selvtilliten vi må overvinne. Dét er ikke lett. Det er mange som ikke tør. Men tør du ikke å vise frem det du driver med, vil du aldri få respons og tilbakemelding. Tilbakemelding gjør oss som oftest bedre, enten ved at du faktisk gjør det som blir foreslått, eller også at du IKKE gjør det som blir foreslått dersom det ikke føles riktig for deg. Men da står du stødigere i ditt eget uttrykk og meninger. Selv begynte jeg ikke med billedkunst før jeg var 29 år. Inntil da turte jeg aldri å være så modige som dere.

Trafotalent for april:
Kunstner: Oda Maria Kristine Litland
Arbeid: Det går så mange rare folk forbi
Dette var en gripende samling tekster som både henger sammen og står stødig enkeltvis. Veldig god bruk av illustrasjoner. De er både enkle, naivistiske og smakfullt plassert, og sammen med valg av font og innhold i tekstene, gir de et helhetlig inntrykk. Jeg satt hele tiden og tenkte på hvilken vei historien(e) skulle gå. Jeg opplevde både en kronologisk rekkefølge og samtidig hopp i tid som kunne være både her og der, men kanskje skjedde dette mest inne i meg? Litland bruker enkle, deilige ord som fører leseren inn i samlingens scener på en levende måte. Selv om ordene ikke oppleves som direkte beskrivelser og utgreinger trer hendelsene klart og tydelig frem. Jeg merker jeg lager fortsettelser i historiene til Litland, både i forkant og i etterkant av hendelsene og tankene hun beskriver. Jeg visste ikke hvordan historien skulle ende, og var samtidig litt nervøs for hvordan det skulle gå med Mamma. Jeg måtte felle en gledeståre da Frode kom inn i historien. Vi har alle hatt en Mamma, og jeg opplevde en varm og god klem med masse kjærlighet da Litland avsluttet samlingen med å takke for en uerstattelig barndom. Selv vil jeg sende takk til Litland for en berikende, rørende og varm opplevelse.

Hederlig omtale:
Kunstner: Thomas Solvang
Arbeid: Kagayaku 1.1, 1.2 og 1.3
Jeg synes Solvang sin tilnærming til prosjektet Kibun er interessant. Utgangspunktet for fotografiene er en opplevd følelse, ikke nødvendigvis selve motivet, selv om kropp og motiv ser ut til å måtte samsvare og være tilstede der og da for at følelsen i Solvang skal inntreffe. Når stemningen inntreffer inne i Solvang sin kropp tar han bilde. Det får meg til å tenke videre: Når kan vi med sikkerhet si at noe er rett og galt? Når vet vi med sikkerhet om at en avgjørelse er riktig? Er det kun fordi det føles sånn der og da? Hva om følelsen endres eller viser seg å ikke stemme likevel? Hvordan påvirker det avgjørelsen?

Jeg ser for meg at det kan være mange spennende retninger dette prosjektet kan ta, for eksempel ved at fotografiet ikke nødvendigvis må være et motiv som speiler, beskriver og samsvarer med følelsen i Solvang. Hvordan ville for eksempel motivene bli hvis Solvang tok utgangspunkt i en bestemt følelse uten å tenke motiv?

Kunstner: Vilde Vikse
Arbeid: Epilog/prolog
Bravo! Gøy tekst, samtidig fæl (er det lov å si?), på en veldig god måte! Kanskje jeg ikke helt mener fæl, kanskje jeg mener levende? Jeg føler virkelig det er Vikse – eller meg selv som leser – som «…lagde en lyd som du ikke hadde ant at mennesker var i stand til å lage. Omsider kom noe ut, i form av en stripe slim nedover nattkjolen din, flekker på dynen, blåsvart i tussmørket. Det var vulgært — du tenkte to tanker samtidig: «Gud, hvor ekkelt», og «Gud, så godt» — men lite kan måle seg med forløsningen av å få en inntrenger ut av kroppen.» Altså. Dette er innmari overbevisende. Et krydret språk med uventede sammenligninger og språklige bilder. Kaotisk, rask, vekslende – likevel klar og tydelig. En fascinerende og morbid verden skapes i en tenkt etterverden. Nå er ikke jeg en litteraturviter av rang, men tankene mine går til novellen «Forvandlingen» av Franz Kafka når det kommer til å beskrive en indre, selvopplevd kroppslig endring og sammenheng, sammenligning og distanse mellom det indre og ytre liv. Mere av dette, Vikse!

Kunstner: Maria Veum
Arbeid: Grenseland, Søvnløs drøm og Øye i solnedgang (15/04-21)
Her er det mye fint. Først til tegningene: Jeg synes tanken om hullet i menneskene og dyrene (hesten) er inspirerende. Det er interessant å se for seg hvordan vi kunne ha ført hånden inn i vårt eget hull og kjent etter hva som befinner seg der inne. Kanskje vi kunne tatt det ut og sett på det? Knadd det og bearbeidet det og puttet det inn igjen. Eller fjernet det. Eller massert det. I Grenseland går et speil ut fra den ene kroppen, og det kommer et ansikt ut av det. Jeg liker absurditeten og bildene det skaper i hodet mitt. Samtidig synes jeg teksten om bakgrunnen for tegningen var interessant. Veldig fint å dele slike opplevelser gjennom kunsten. Jeg tenker det kan bidra til å vise andre hvordan arbeidet i en slik gruppe kan fungere. Øye i solnedgang synes jeg rett og slett hadde en fin komposisjon, god fargebruk og form.

Kunstner: Inger Lina J. Thorbjørnsen
Arbeid: Silikon maske av eget avstøp
Både makabert og flott! Veldig god bruk av farger der jeg opplever at du har fanget noe veldig menneskelig – eller kanskje jeg bør si fanget noe dødt? I hvert fall noe naturlig, noe som er i oss alle. Livet og døden. Det ser ut som om arbeidet har enda flere lag i seg, og det hadde vært fint å se det fra flere vinkler. Nå vandret plutselig tankene mine til The Hall of Faces og sesong fem i serien Game of Thrones.

Kunstner: Hannah Diesen
Arbeid: Ukjente knopper
Arbeidet har fanget en fin og rolig stemning. Japanske følelser vekkes i meg. Vet ikke helt hvorfor. Kanskje det er trærne med de hengende grenene i sin (u?)naturlige, lilla farge. Eller den duse fargepaletten i hele maleriet. Uansett. Fint.

Kunstner: Indianna Rue
Arbeid: Boobie Power OSLO
Å utføre performance er vanskelig nok i seg selv i gallerirommet. Det krever mot å blottstille seg slik i et levende teater, skuespill eller iscenesettelse. Å gjøre en performance utendørs blant folk som ikke selv har valgt å ta steget inn i en kunstscene for å overvære performancen, krever desto mer. Men i tillegg kan det jo også være sjukt gøy og morsomt og gi et kick. Fordi jeg har bakgrunn fra metall og smykkekunst ved KHiO får jeg lyst til å kalle kunstobjektet for et puppesmykke. Det som er rart med kroppen er at alle mennesker har en, og det har vi hatt siden så lenge mennesket har eksistert. Allikevel har kroppen fremdeles sjukt stor makt. En liten brystvorte på Facebook og Instagram kan velte stort lass. Og nesten en mann på sykkel, viser det seg. Lykke til videre i din eksperimentelle retning, av dine andre vedlagte arbeider ser jeg at du har et stort uttrykksbehov og masse god kunstenergi! Sjekk ut Anja Carr og Constance Tenvik, dersom du ikke allerede kjenner til de.