Jeg begynte ikke å lage kunst før jeg var 30 år. Frem til da hadde det aldri vært aktuelt. Hovedgrunnen var vel fordi jeg trodde man måtte kunne tegne og male for å drive med kunst. Da jeg ble eldre innså jeg at en vel så viktig egenskap man bør ha er behovet for å uttrykke seg. Jeg innså også at ethvert menneske har iboende kvaliteter for eksempel i sin strek, og at en lite øvd tegning kan ha stor verdi og et sterkt kunstnerisk uttrykk. Like mye som en som har tegnet i 10 000 timer.

Av og til lurer jeg på om jeg driver med kunst rett og slett for at folk skal synes at jeg er flink. Forhåpentligvis, bør jeg vel legge til. At jeg har behov for en eller annen form for anerkjennelse eller følelse av at jeg har verdi. Det er vel en kombinasjon av uttrykksbehov og følelsen av å bli sett. Jeg er ikke helt sikker. Hvor kommer ditt uttrykksbehov fra?

Da jeg var ung turte jeg ikke drømme. Det vil si, jeg drømte, men jeg uttalte aldri drømmene, og forfulgte de ikke. For ved å ønske seg noe, og å uttale disse ønskene, legger man seg lagelig til for hugg, som det heter. Man øker sjansen for å mislykkes. Av og til – i mange tilfeller ganske ofte – kan frykten for å mislykkes ødelegge for oss. Det kan like gjerne dreie seg om å fortelle noen at man er forelsket i dem. Muligheten for avslag er til stede, og da er det mange som heller velger å ikke drømme. Ikke elske. Ikke leve.

Skal jeg fortelle deg en fin ting jeg har hørt? Jeg vet ikke nødvendigvis om det er sant, men gjennomsnittsalderen for når en forfatter utgir sin første bok er 35 år. Det er noe ganske vakkert med det. I våre dager går vi gjerne rundt og tror at dersom du ikke lykkes med det du innerst ønsker deg mens du fremdeles er ung – og helst innen du har fylt 25, 26 eller 27 – så kommer du aldri til å lykkes. Å leve livet har en verdi. Alt det vi opplever. Alt det som gir oss smerte. Alle avslag. Alle knuste drømmer og felte tårer. Når du kommer opp fra bunnen, gir det deg styrke. Hvis du åpner opp og tillater det. Livserfaring kalles det. Motgangen kan være en superkraft hvis du ikke lar den rive deg i stykker. Hvis du bruker det til noe konstruktivt. Det er ikke lett å se noen ting når du ligger i gjørma med ansiktet ned, men du trenger bare å få snudd deg rundt for å oppdage at det enten er skyer i evig bevegelse eller sol, måne eller stjerner på himmelen der oppe. Du kan se alt dette vakre og samtidig befinne deg i gjørma.

Hvorfor er det dette jeg velger å skrive til dere som oppsummering av min tid som mentor her på Trafo? Tja, si det. For det første er det vel at jeg har vært mentor for en gruppe mennesker på en nettjeneste som jeg nok aldri hadde turt å vise meg frem på dersom dette tilbudet hadde eksistert da jeg selv var på deres alder. Dere er noen tøffinger alle som en! I dere ser jeg en annen utgave av mitt tidligere jeg. Takk.

Hilsen
Håkon Gåre