Vilde Mikkelsen Lauritzen skriver tekster som er frie og rytmiske, jordnære og absurde, gjenkjennbare og uforutsigbare, og mye annet rart på én gang. Etter å ha lest en mengde av dem, måtte Trafo bare finne ut hvor disse fascinerende stykkene egentlig kommer fra.

– Jeg er 23 år og kommer fra Holmestrand, svarer Vilde når vi ber henne begynne med det grunnleggende. – Nå bor jeg i Oslo på femte året, tror jeg. Selv om det er litt tull, så er jeg litt seriøs når jeg sier at jeg er bitter for at vi flyttet fra Vestlandet da jeg var fem år. Men, jeg har derfor alltid likt å høre dialekt, og synes det er gøy med dialektord, og ord og språk i seg selv.

Jeg gikk drama på vgs, så ett år på litteraturstudie, ett jobbår og er på siste året mitt på bachelor i drama og teater kommunikasjon nå.

Hva var det som først fikk deg i gang med å skrive?

Jeg skrev dagbok da jeg var yngre i perioder, og syntes alltid det var gøy å skrive på skolen, utover det skrev jeg ikke så mye på fritiden. Jeg meldte meg på en konkurranse på vgs med en tekst vi måtte skrive i norsken, men som var tilrettelagt av læreren slik at den passet inn i en skrivekonkurranse. Når det var så enkelt, så deltok jeg, det motiverte også til å ta skoleoppgaven seriøst. Jeg vant ikke, men ble en av flere som var valgt ut til å lage teatervisning av.

Ellers har jeg skrevet litt her og der, men mer når jeg føler jeg må få orden i tankene, litt dagbok-aktig kanskje. En gang brukte jeg et stygt putevar som skrivepute. Ellers begynte jeg å skrive litt mer konsekvent og bevisst ganske rett etter korona kom. Jeg har alltid syntes Instagram-teksten er gøyere enn bildet, eller samspillet mellom bildet og teksten. Også å skrive taler (som jeg slipper å framføre) eller bursdagshilsener syns jeg er artig.

Tekst og språk er gøy, enten det er en bok eller bankinnlogging. Mange ganger har jeg utsatt å skrive, hvis det virker for stort, eller er i et format jeg ikke er så gira for, og derfor tenkt at jeg bare liker tanken på å skrive, men når jeg først skriver, så trives jeg veldig godt med det.

Jeg har i ettertid forstått hvor viktig enkelte skoleoppgaver var for meg, for uten å være bevisst det, ble også de et utløp for tanker og følelser. Kanskje ble det noen ganger ikke så vellykkede, mens andre ganger ble det det. Når jeg tenker over det nå, må lærerne egentlig få ganske mye innblikk i veldig personlige ting, hvis andre skrev på samme måte som meg, da.

Vil det være riktig å si at du liker å blande det hverdagslige med det absurde i tekstene dine?

Ja, det vil jeg si. Jeg elsker absurdisme, symboler og surrealisme, og synes ofte det kan gli over i realisme, og omvendt. Jeg liker å lese om det, og å prøve å leke meg med det selv.

Da jeg la ut mest på Trafo jobbet vi med et manus som het «Solaris» på studiet, som var veldig gøy, og gruppen min tok et lite dypdykk i symbolisme. Så leste og skrev jeg en del rundt absurdisme og eksistensialisme til eksamen, og det elska jeg. Så det påvirket meg kanskje litt.

Men, jeg har likt det absurde før det òg, egentlig var det en lærer på vgs som viste en absurd teaterforestilling som vekket min nysgjerrighet. Performance er jo også veldig fascinerende, og dette oppdaget jeg at jeg likte veldig godt rett etter jeg hadde talt realismens/naturalismens sak.

Jeg har ikke lagt ut så mye på Trafo i det siste, litt fordi jeg ikke finner passordet, men også fordi jeg fortsatte å skrive på noe lengre. Jeg vil prøve å finne ut av hvor balansen ligger, kan jeg også få det til å bli en lengre tekst, og hvor mye absurd og hvor mye av det hverdagslige skal med? Også, hvor mye eller lite av eget liv skal med?

Kan du plukke ut én tekst og fortelle litt om den?

I for eksempel «Knapp» så tenkte jeg bare på et minne som jeg utbroderte med tanker om dette med bryster og kjønn. Jeg tror jeg på en måte vil si noe om ting jeg har tenkt på. Jeg mener å huske at jeg tenkte før jeg skrev dette at jeg burde prøve å skrive noe som er litt virkelighetsnært og ikke ta helt av til det totalt uforståelige. Faktisk ha noe håndfast. Så siver det inn små ting som jeg personlig kjenner igjen fra tanker og fra mitt liv, som jeg trodde jeg ikke mente så mye med, men i virkeligheten har jeg brukt mye tid på tanker rundt det. For eksempel dette med sinne. Noe jeg tror er en følelse mange ikke liker, og helst vil unngå. Men det er jo en viktig følelse, det gjelder bare å utrykke den på en sunn måte. Men hva er det?

Og dette med bh og bryst, og seksualisering av kvinner. Hvorfor er det vulgært eller upassende å se kvinnen sine, men ikke mannens? For de kan komme i forskjellige størrelser hos begge kjønn.

Kan du si noe om hvordan tekstene dine blir til? Lar du for eksempel tekstene komme spontant eller jobber du ut ting over tid?

Jeg har prøvd å utforske litt. Men mye tror jeg kommer spontant. Jeg har også noen ganger prøvd å ha en egen oppvarming med å bare skrive alt som faller meg inn. Mye for å senke terskelen for å skrive, men også fordi jeg føler kanskje at fingrene bare løper over tastaturet mens jeg skriver. Eller, at jeg tenker mens jeg skriver, eller skriver mens jeg tenker. Tanken blir til gjennom skriften, og av skriften kommer en ny tanke. Samtidig er det ofte tanker som har gått og kvernet i lange tider, så er det egentlig så spontant?

Jeg tror utfordringen min er å jobbe lenge nok med en tekst, og struktur og form. Jeg prøvde å planlegge et lengre manus/roman. Men da er det heller ikke det så nøye planlagt. Jeg vet ikke om jeg er sikker i min fremgang ennå. Noen ganger kan også et ord eller en tanke starte noe. Eller en situasjon. Jeg har prøvd å planlegge, men ikke for detaljert. Jeg er fortsatt i utforsknings- og lærestadiet. Både med lesing og skriving.

Hvis jeg noen gang blir forfatter er jeg sikkert en av de som skriver kaotisk for så å måtte rydde masse. Men jeg ser for meg at jeg kunne dratt nytte av å lage flere tankekart.

Leser du mye? Er det i tilfelle noen spesielle forfattere som inspirerer deg?

Da jeg var barn, og tenåring elsket jeg å lese, så var det en periode det dabbet litt av. Det siste året har jeg lest mer enn på lenge fordi jeg var innstilt på å lese mer for å bli bedre til å skrive og fordi jeg endelig fant tilbake til min leseglede.

Jeg prøver å hente inspirasjon og forslag til bøker fra over alt. Jeg prøver å skrive ned navnet hvis noen namedropper en bok, eller om jeg hører om en i en TikTok, eller i en podkast som «Hvorfor skriver du?», eller i en bok jeg allerede leser. Jeg føler ikke jeg er den som har mest styr på navn og er mest belest, men jeg prøver å huske forfattere jeg har hørt om og vet er dyktige og oppsøke deres verk.

Jeg kan ikke si at jeg har en favorittforfatter, annet enn at jeg lenge holdt Vigdis Hjorth veldig høyt, og at jeg på vgs så en dramatisert del av «Min kamp» som virkelig satte seg, og jeg har tenkt jeg må lese Karl Ove Knausgård siden da. Jeg prøver å hente inspirasjon fra alt og alle. Bare å ta inn så mye jeg kan. Podcasten jeg lyttet til, så jeg på storyen til en jeg studerte med på litteratur for eksempel.

Noen av de jeg har lest er for eksempel Paulo Coehlo, som jeg syntes var lettleste, men lot meg sitte igjen med en deilig følelse. I år har jeg også lest litt Sylvia Plath, Hanya Yanagihara, Franz Kafka, Arne Lygre, Helene Flood, Jan Kjærstad, Lars Saabye Christensen, Virginia Woolf, Jostein Gaarder, Albert Camus. Jeg blir inspirert av litt forskjellige, både av en bok jeg leste av dem, men også å høre dem snakke om forfatterskapet sitt og skriving generelt. Eller livet.

Av Stephen King har jeg lest «Om å skrive…», men ikke andre bøker ennå, jeg rakk ikke dem før de måtte leveres tilbake til biblioteket. Jeg prøver å låne et par bøker så jeg aldri har levert uten å sitte med en ny å begynne på. Men så har jeg jo alltids noen jeg har hjemme som jeg skulle ha lest etter hvert og. Oh, and Gro Dahle!

Gir du meg innsikt, gir du meg fyrverkeri i hjernen, suget i magen, flammen i brystet, latter med meg selv, gisp, lyspæreøyeblikk, tårer, sinne – da er jeg din. Jeg føler jeg leser for å forstå livet, meg selv, andre og skriving.

Jeg blir også inspirert av medstudenter som skriver.

Hva kan du fortelle om ditt forhold til drama og teater?

Jeg gikk drama på vgs uten noen form for teatererfaring før det, og jeg var en ganske sjenert person, så det var en stor utfordring. Jeg syntes det var gøy og skummelt. Nå studerer jeg jo også drama og teaterkommunikasjon, og fortsatt synes jeg det er gøy, og kjempeskummelt.

På en måte har det å lære om teater også gitt et nytt perspektiv på lesingen, og inspirert til å lese stykker jeg kan sette pris på på en annen måte, og omvendt. Det er også en veldig annerledes måte å lære om et emne eller en tekst gjennom å jobbe med å sette noe opp. Det er jo to fag som ofte går hånd i hånd.

Jeg har også gjennom studiet funnet litt tilbake til skrivegleden. Det er ikke skriving det går mest i, men de gangene man kan det, synes jeg det er gøy. Også gjennom å jobbe så nært med en tekst, å skulle forstå og tolke og overføre forståelsen til et fysisk utrykk, får man en egen respekt for teksten og forfatteren. Det er så mange lag som skrelles av, og jeg bare syns alle er genier.

For eksempel Ibsen, som jeg har lest før og vet er bra, har jeg måtte lese flere ganger, og først på tredje lesning av «Vildanden» felte jeg en tåre, for jeg klarte å lese teksten uten at det bare var poetiske setninger og et opphøyd kunstverk. Jeg forsto og kjente endelig historien. Jeg opplevde endelig noe av det jeg «visste» og hadde lært om Ibsen.

Hvilken plass ser du for litteraturen i en verden hvor vi hele tiden blir bombardert med inntrykk?

Først vil jeg si at jeg syns det er skummelt å si noe om slike ting, fordi jeg ikke føler meg belest nok, og akademisk nok, til å kunne reflektere godt nok rundt de store spørsmålene. (Skulle ønske jeg tok det året på litteraturstudiet litt mer seriøst). Men det er kanskje et poeng, at litteratur skal være tilgjengelig for alle, ikke bare akademikere. Jeg føler litteratursnakk fort kan virke pretensiøst, spesielt for utenforstående, så jatter man med, men googler når man kommer hjem. Eller man ekkoer tilbake det man har lært på overflaten. Som er allmennkunnskap, men forståelsen er kanskje ikke der på det dypere plan.

Jeg husker veldig godt at en professor på Blindern snakket om at tv og bok ikke kan likestilles, fordi boken krever at leseren skaper med forfatteren, mens filmen viser deg alle bildene. Og jeg føler kanskje det er noe sant i at lesningen vekker en kreativitet og treffer deg på en annen måte. Det er også noe mer intimt ved det, synes jeg. Og det er en annen opplevelse å lese og sette pris på ord og setninger og bli oppspilt over dem samtidig som du ser for deg handlingen, enn bare å se det utspille seg.

Det er også noe med roen man får ved noe som gir stabilitet selv om jeg er utålmodig og vil lese hele boken på en gang, så er det en prosess du gjennomgår, og holder ut. Så lærer man noe óg. Mye egentlig. Litteraturen vil vel alltid forbli essensiell, vel? Jeg føler den har nok av forkjempere, og, jeg hiver meg ut i en liten tube smøreost: Bilen er her, men vi har ikke slutta å gå. Ti-hi.

Jeg syns også det var deilig å høre en forfatter si at film og sosiale medier er her for å bli, og at man ikke kan benekte det. At man kan lære noe av det óg, som forfatter.

For andre har jeg hørt at du må lese hele tiden, kutte ut filmen, serien. Balanse, det var det, da. Det vanskeligste jeg vet i hvert fall. Men ideer kan jo komme fra hva som helst, det var en tanke utrykt i en TikTok-video som fikk en liten plass i en visning vi jobbet med på studiet en gang.

Hvilke ambisjoner har du for skrivingen din på lengre sikt?

Det er kanskje ambisiøst, og litt skummelt å si, men, med jevnt arbeid, vil jeg en gang gi ut noe. Det jobber jeg mot. I varierende grad av intensitet. Men etter at jeg fant tilbake til skrivingen, har jeg bestemt meg for at det er noe jeg skal fortsette med uansett hvor lange eller korte pausene jeg tar er, eller om jeg får gitt ut noe eller ikke.

Uansett så har jeg gjenoppdaget hvor mye det gir meg å skrive, det er så deilig å ha et sted jeg kan utrykke meg uten å begrense meg. Jeg har det gøy, jeg føler på smerte, leker og utforsker, og alt dette mens jeg føler meg relativt trygg.

Det er skummelt og vanskelig å skrive óg, men på en annen måte enn mye annet jeg er redd for. Det er en motpol til hvor skummelt jeg syns det kan være å drive med teater for eksempel. Jeg føler meg mer modig når jeg skriver, og kommer i en flyt. Jeg kjenner også at det gir meg energi.

Både å skrive og å lese er opplevelser jeg har sammen med meg selv, på en måte. Og jeg liker det. Jeg føler også at jeg tenker bedre, jeg har alltid følt det er lettere å utrykke seg i en tekst enn muntlig.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg la ut ganske ofte i et halvt år, det var litt etter jeg begynte å skrive regelmessig for meg selv.

Jeg fant Trafo tilfeldig gjennom reklame for en konkurranse. Jeg tenkte jeg kunne melde meg på, som fattig student, og jeg hadde så vidt tatt opp skrivingen litt. Så utforsket jeg siden, og elsket tanken.

Jeg skulle ønske jeg fant Trafo litt før egentlig. I den perioden så var det å poste på Trafo noe som holdt meg accountable, da jeg ville prøve å skrive noe hver dag. Jeg var også interessert i å få tilbakemelding på om noe av det jeg skrev var noe å samle på. Og hvordan jeg kunne forbedre meg.

Trafo har faktisk betydd veldig mye for meg, jeg trengte å skrive, og jeg trengte at noen andre leste noe av det jeg skrev. Jeg benyttet meg av mentorhjelpen også, og det var veldig givende. Jeg syntes også det var gøy og inspirerende å utforske og se hva andre la ut.

Det er viktig å senke terskelen så man tør å produsere noe, men så må man jo også ta ordentlig tak og jobbe godt med det. Så det øver jeg meg på.

Du kan følge Vilde videre på profilsiden hennes og på Instagram. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.