Et eller annet sted mellom det barnlig lekne og det mildt forstyrrende, finner vi kunsten til Indianna Rue. Gjennom fargerike bilder, filmer, objekter og performancer, tar de opp tematikk som kjønn, seksualitet og relasjoner. Indianna lager kort sagt den typen kunst alle vil reagere forskjellig på.

Trafos reaksjon er å stille dem noen spørsmål om hvem, hva og hvorfor.

– Jeg heter Indianna Rue og er 24 år gammel, begynner de når vi ber dem begynne med det grunnleggende. – Jeg er født i Oslo, vokst opp mange steder Norge. Akkurat nå er jeg gjenforent med mitt fødested og tar en bachelor i billedkunst ved Kunstakademiet. Fra tidligere har jeg utdanning innen Barne- og ungdomsarbeid, Grafisk design og Granum + Strykejernet.

Hva var det som først vekket din interesse for kunst?

Det å se på kunst og uttrykke seg visuelt, var en stor del av barndommen min – å tenke selvstendig og komme opp med egne idéer. Foreldrene mine var kunstnere på 80-tallet, så det er vel litt derfor.

Jeg var alltid veldig opptatt av aktiviteter der jeg kunne lage noe, og hadde veldig flinke og ressursrike lærere i Duodji (Kunst og håndtverk) da jeg gikk på mellomtrinnet. Det ga meg en mestringsfølelse og nysgjerrighet til det materielle, fordi vi hadde ganske fritt rom til å gjøre avanserte ting som metallstøp, keramikk og lignende.

Det er nok mye av grunnen til at jeg bruker materialer slik jeg gjør.

Hva er Dysporia-universet?

Det er et slags flytende drømme-mareritt fullt av motsigelser, et univers laget for å bringe frem tematikker rundt å understreke noe ubehagelig som gjøres pent for at vi skal kunne forholde oss til det. Eller stikk motsatt.

På hjemmesiden din står det: «My art is a form of escapism from the real world, where everything is just beautiful, even pain and suffering… I can be at peace there, in a place where no physical boundaries exist, except for the ones in my mind.» Er det riktig å si at du bruker kunsten som terapi?

Både ja og nei.

For øyeblikket er jeg opptatt av personlige tematikker som omhandler kjønn, seksualitet og relasjoner; både relatert til det personlige, men også i relasjon til samfunnet vi lever i. Målet er å bryte ned tabuer og uskrevne regler ved å fortelle en slags tvetydig sannhet om hvordan verden fungerer.

Samtidig føler jeg at jeg leter etter et eller annet jeg mistet i oppveksten. Det er vel et stort følelsesmessig behov som gjenspeiler seg i verkene mine. Noen ganger blir jeg sittende fast, andre ganger kommer jeg meg videre ved å jobbe slik jeg gjør.

Hvor trekker du grensen mellom det offentlige og det private?

Hm… Dette er et tema jeg fortsatt utforsker. Jeg liker veldig godt å utfordre slike grenser, og å avsløre hemmeligheter. Samtidig liker jeg også å holde ting litt privat og skjult. Jeg tror det er viktig å beskytte seg samtidig som man gir av seg selv, for å opprettholde en balanse.

Hvordan velger du om et verk skal få form som et objekt, en performance, en film eller noe helt annet?

Det er en veldig intuitiv prosess, og det kommer helt an på hva man ønsker å legge vekt på. Man må liksom bare prøve seg frem og gjøre masse feil helt til man finner på et eller annet som føles riktig. Akkurat nå liker jeg å blande teknikker, og å få litt motstand fra materialene jeg jobber med. Da er det ekstra deilig når man får noe til å fungere.

Hva er den mest overraskende, morsomme, irriterende og/eller inspirerende tilbakemeldingen du noen gang har fått på arbeidet ditt?

Vanskelig spørsmål! Jeg hadde en lærer som synes alt jeg gjorde var pikant. En annen sa «Oi, du lukter og ser ut som kunsten din, nesten som et godteri».

Jeg setter pris på kreative tilbakemeldinger, vi er jo alle avhengige av litt støtte innimellom. Men til syvende og sist kan folk si hva de vil, det som betyr aller mest er min egen mening.

Hvilken plass mener du at kunsten har i den stadig mer oppjagede og strømlinjeformede verdenen vi lever i?

Jeg tror det visuelle er viktig for oss som mennesker generelt, både for å koble av og for å sette i gang nye tankeprosesser. Kunst bør være åpen for alle, og er vel mer tilgjengelig for alle i større grad nå enn noen sinne.

I en tid hvor sosiale medier og digitalisering overtar i større og større grad, tenker jeg at det er viktig å også bevare den fysiske kunsten. Kanskje enda viktigere, å ha et større fokus på å ta seg tid til å legge merke til det som er ekte og finnes foran oss.

Hvilke planer har du på kortere og lengre sikt?

Jeg har nylig begynt på bachelorstudium og sluppet en kleskolleksjon (romwezen.bigcartel.com), samtidig jobber jeg med diverse utstillinger, events, andre prosjekter. På siden av det igjen har jeg også et prosjekt jeg har fått støtte til av Trafo.

Jeg har ikke helt tid til å tenke alt for langt inn i fremtiden, livet skjer her og nå. Vi får se hva fremtiden bringer.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

For meg har Trafo vært en god hjelper til å pushe meg selv til å gjennomføre idéer jeg vanligvis bare ville utsatt og utsatt. Det er fint å ha tilgang til en plattform der man ikke trenger å selge seg inn til en slags elite. Man står liksom litt mer fritt til å bruke plattformen til hva man trenger mest, det liker jeg.

Du kan følge Indianna videre på profilsiden og hjemmesiden deres. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.

Indianna Rue ble i april 2020 valgt til Månedens Trafotalent for bildet «This Was Supposed to Be a Nice Family Portrait…..?». Se bildet og les begrunnelsen her.