Det begynte med en interesse for dingser og teknologi. Nå studerer Martin Hofseth grafisk design og illustrasjon, og tar bilder som utforsker allmenngyldige erfaringer knyttet til for eksempel mørketid og hjem. Hva gjør mørket med oss? Hva er egentlig et hjem?

Trafo ba like godt den unge fotografen om å fortelle litt om seg selv.

– Jeg heter Martin Hofseth, og er en 21 år gammel ung mann som studerer Grafisk design og illustrasjon ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Tidligere har jeg tatt en fagskolegrad hos Bilder Nordic i Visuell innholdsproduksjon, og deltatt i Henie Onstad Kunstsenters program for unge fototalenter.

Til høyre: Bilder fra Martins nye fotoserie om hjemmet

Når begynte du å interessere deg for foto? Hva eller hvem var det som trigget deg?

Min fotointeresse har vokst i takt med min interesse for dingser og teknologi, de to gikk liksom hånd i hånd i starten. Det startet forsåvidt da jeg fikk prøve, og etterhvert låne, kameraet til en venninne. Jeg endte opp med å ta det med meg over alt på sosiale sammenkomster og turer med kjente. I etterkant startet jeg å dykke inn i den analoge fotoverden, som er den største dingseverdenen jeg kjenner til.

Det finnes utallige retro kameraer, objektiver, søkere, scanningsmetoder, mørkeromsteknikker og denslags, som man hvertfall inntill de siste årene har kunnet få tak i relativt billig på Finn. Med tiden har jeg bare blitt mer og mer fascinert av mulighetene og dybden man kan gå inn i innen analogt fotografi.

Ikke minst har det vært tankevekkende å reflektere rundt det å ta et bilde, fange en bit av mennesker og dyr, tid og rom inn i en boks, og å sette det i min egen kontekst.

Når og hvordan kom den grafiske designen inn i bildet?

Jeg vil si at grafikk og foto har mye potensiale for å skli over i hverandre. De brukes mye sammen i plakater, nettsider og innhold generelt, og er sterke i kombinasjon. Tanken på å sette sammen mine egne bøker har også lenge vært dominerende. Jeg liker bøker som som objekt og kunstform, og tiden min som designstudent bidrar til at jeg kan sette dette sammen selv.

Ideelt sett skulle jeg hatt tid til å studere alt av designretninger og kunstpraksiser, men jeg har endt opp med å avgrense meg selv til foto og andre visuelle flater gjennom grafisk design og illustrasjon… for nå…

Du jobber altså hovedsakelig med analogt fotografi. Hvilke fordeler gir det sammenlignet med digitalt foto?

Det blir etterhvert vanskeligere og vanskeligere å drive med analogt fotografi. Jo, man kan finne et analogt kamera til en fraksjon av prisen til et nytt digitalkamera, men det blir fort dyrt i lengden hvis man teller inn film og fremkalling.

Fordelene ligger hovedsakelig i det at man drar fokuset sitt vekk fra skjermen, og kan få et nærmere, mer naturlig og etterhvert mer intuitivt forhold til kameraet og praksisen. I stedet for å ta 100 prøvebilder, så gjør man det gjerne ordentlig første gangen med et analogt kamera, siden hvert bilde teller på en filmrull.

Jeg liker også at jeg ikke får se hvordan bildene har blitt før etter jeg er ferdig. Det bringer kanskje litt baktanker om at noe kan være i veien med kameraet, og at bildene kan være ødelagt, men det har gitt meg en mer gjennomtenkt og naturlig tilnærming til fotografiet og kameraet.

«Det er noe desorienterende, blendende og kanskje tilogmed kaldt ved bildene hans,» skrev Marte Johanne Ekhougen da hun kåret deg til TrafoTalent for oktober. Kjenner du deg igjen i den beskrivelsen?

Ja, dette kjenner jeg meg igjen i, og passer godt til det «headspacet» jeg var i da jeg startet med prosjektet. Når jeg lagde serien, hadde jeg et fokus på det å kjenne på og speile hvordan vintermånedene påvirket meg. Jeg har fått høre fra mange at bildenes temaer representerer tilstander og følelser flere kjenner seg igjen i.

Det er ganske absurd å bruke tid på å lage fotoserier når man tenker på det, men når jeg føler det jeg lager gir mening til andre, får jeg lyst til å lage mer.

Til høyre: Fotoet «Snøblind (2/13)» gjorde at Martin ble kåret til Månedens TrafoTalent for oktober 2021.

Hvilke erfaringer sitter du igjen med etter å ha fullført prosjektet og fotoboken «Snøblind»?

Å lage bok har definitivt vært en av de mest givende tingene jeg har gjort på eget engasjement. Det å lage en fotoserie tar tid og er krevende, men når alt endelig kom sammen og jeg følte jeg hadde laget et verk ble jeg veldig fornøyd. Det var lærerikt å lage min første bok, og har lært meg masse innen foto og bok-laging.

Fra serien «Snøblind» (utsnitt)

Etter «Snøblind» skjønner vi at du har vendt blikket mot hjemmet. Hva ser du etter der?

Selv har jeg bodd hjemme hos mor hele mitt liv. Vi bodde der vi bodde, og det var ikke prat om å flytte noe sted. Verden var statisk, ting rundt meg endret seg generelt sett ikke. Hjemme var hjemme, og det var ingen god grunn til å dra derfra. Da jeg startet på skole i sentrum ble verdenen min utfordret, og da jeg flyttet hjemmefra fire år senere, ble alt snudd på hodet.

Hvor er hjemme? De fleste vil si at de har et hjem, men jeg lurer på hva som gir oss denne følelsen. Er det mor? Far? Tid? Jeg vet ikke helt. Det er mye i livene våre som leder oss til hva vi svarer, og det er i en evig endring for mange av oss. Det kommende prosjektet er utforsking av hva som definerer tilhørighet , «hjemhet» og «hjemløshet», og har med tiden blitt en lengre refleksjonsprosess.

Hvor finner du ideer og inspirasjon til prosjekter?

Dilemmaer, gitte sannheter og den slags. De fleste ideer kommer ut av gode samtaler med venner og bekjente, men jeg liker best å utvikle prosjekter ut i fra tanker og følelser jeg selv opplever. Det er selvfølgelig en stor ressurs å diskutere dette med de som står meg nær.

Ellers er det så mye spennende og kreativt som skjer i miljøene rundt meg og folk lager så mye spennende og utforsker kreative ideer, og gir meg utsprikende tanker og motivasjon.

Fra serien «Snøblind» (utsnitt)

Hvilke planer har du på lengre sikt?

Det er vanskelig å si hva som skjer de neste 10 årene i en 21 år gammel gutts liv, men jeg tror jeg vil fortsette å utforske fotoet med en kunstnerisk praksis. Jeg kan ikke se for meg å jobbe med det fulltid, da jeg tror det hadde drept motivasjon og skapt mye stress, men jeg liker det godt som noe terapautisk.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Trafo har vært en enorm ressurs for meg. Ikke bare finner jeg arbeider fra unge kunstnere jeg aldri hadde kjent til ellers her, men jeg setter veldig pris på å ha tilgang til en plattform der «likes» ikke er en dominerende faktor, men heller hjertefylt og reflekterende ris og ros.

Ikke minst har det vært hjelpsomt med økonomisk støtte, som har gitt meg mulighet til å drive med analogt foto og bokprinting ved siden av studiene.

Du kan følge Martin videre på profilsiden, hjemmesiden eller Instagrammen hans. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.