Når Trafo tar kontakt med den unge filmskaperen og kunstneren Astrid Ardagh, har hun nettopp vist én film på festival Tromsø og fått pris for en annen i Amsterdam. Det er klart vi måtte prate litt med henne om filmen, kunsten, naturen, kulturen og – vel – livet, egentlig.

– Jeg heter Astrid, jeg er 24 år gammel og har vokst opp mellom Engeløya i Nord-Norge og Sør-England, begynner hun når vi ber henne fortelle om bakgrunnen sin. – De ulike kulturene og miljøene ga meg en interessant blanding av refleksjon og inntrykk fra en tidlig alder. Kreativiteten har vært der så lenge jeg kan huske. Fra håndarbeid til maling, musikk og teater. Men det viktigste var kanskje leken. Naturen og villmarka i nord som lærte meg å tenke fritt, navigere i terrenget og ikke minst å være løsnings orientert.

Bilde til høyre: «Meg og steintårnet fra da jeg begynte på kunstskola da jeg var fem»

Da jeg var 14 stilte jeg ut mitt første maleri på en ung talent-utstilling ved Institute of Contemporary arts i London, men det tok flere år før jeg var sikker på at det var kunstner jeg ville bli. Jeg kommer fra en veldig kreativ familie, så i første omgang ville jeg så klart gå i en helt annen retning – jeg ville studere miljøvitenskap på Oxford.

Etter noen år på loffen innså jeg at det var mulig å kombinere alle mine interessefelt innenfor kunstneryrket. Det er jo de mangfoldige interessene som er utgangspunkt for mine kreative ideer – da kan det handle om både miljø, psykisk helse eller duer (min favorittfugl).

Bilde til høyre: «Mitt selvportrett som ble vist på Institute of Contemporary Arts i London da jeg var 14 år gammel»

Når begynte du å lage film? Hva var det som først vekket interessen?

Jeg begynte å dikte opp skisser til kortfilmer da jeg fortsatt gikk på barneskolen. Meg og venninna mi drømte oss bort i filmuniverset og hadde store planer om hva vi skulle lage. De ble ikke realisert da, men jeg laget noen animasjoner på kulturskolen. Jeg lagde mine første kortfilmer på Kunsthøyskolen i Holbæk i 2017. De handlet om identitet og tanker rundt det å velge et yrke. Jeg kjente at den dynamiske og interaktive skapelses prosessen passet meg veldig fint. Jeg fikk muligheten til å jobbe med et emne som jeg var interessert i, arbeidsdagene var varierte og fikk følelsen av at alt er mulig.

Jeg innså at det å lage film var en krevende prosess der man helst bør ha et godt team å jobbe med. Kanskje det er på tide å finne fram filmideene fra barndommen. Det er jo gjerne da man har de mest originale ideene.

Installasjon med lydverk fra Kunsthøyskolen i Holbæk, 2017

Hva har reising betydd for deg som kunstner?

Etter ungdomskolen fikk jet et stipend for å studere på min drømmeskole – United World College. Der ble jeg kjent med talentfulle og modige unge mennesker fra hele verden. Etter eksamen ville jeg ut å se mer av verden. Da jeg ble 18 dro jeg på min første soloreise, til Sør-Amerika. I løpet av de neste tre årene reiste jeg på mange reiser, fra frivillig arbeid på økologiske gårder i Costa Rica til å jobbe på en antikk-butikk på Naoshima i Japan, og endte til slutt opp på et aboriginsk kunstsenter i Australia.

Jeg var drevet av et behov for å gå inn i det ukjente og treffe mennesker med ulike historier og perspektiver fra det jeg var vant med. Det er fortsatt mye av det samme som driver og inspirerer meg og min kunst i dag.

Du er student ved Gerrit Rietveld Akademiet i Amsterdam. Hvordan er det?

Etter tre år på reise og et år på kunsthøyskole i Danmark, bestemte jeg meg endelig for å ta Bachelor i kunst. Jeg ville finne en skole i Europa som var internasjonal og nytenkende. Da jeg hørte om Gerrit Rietveld Akademiet i Amsterdam, var jeg helt sikker på at det var dit jeg ville.

Det jeg er mest glad for er det mangfoldige studentmiljøet og fokuset på nytenking. Å jobbe med det man ikke kan istedenfor det man er god til. Hele det første året handler om å dekonstruere dine forutinntatte ideer om hva kunst er. Det er nærmest en innføring i praktisk filosofi. Jeg har vokst så mye på disse årene og er veldig glad for at jeg nå har begynt å bevege meg bort fra statiske verk mot mer engasjerende og tidsbaserte media.

I skrivende øyeblikk er din film «A Forgotten Childhood» nettopp blitt vist på Filmfestivalen i Tromsø. Hvordan har det gått?

Det var jo en fantastisk ære å få vist min første «ordentlige» kortfilm på TIFF. Jeg sier «ordentlig» fordi dette er min første produksjon med budsjett, musikk og lydregi.

«A Forgotten Childhood» på TIFF, 2022

Det føles meningsfylt at den hadde premiere akkurat i Tromsø, fordi det er der jeg var født og filmen handler jo om barndom og de årene av livet man ikke kan huske. Det var første gangen jeg fikk oppleve Tromsø filmfestival og jeg må si det var «en høydare». Å gå fra film til film i snødekte gater på den mørkeste tiden av året er noe alle burde oppleve.

Kan du fortelle litt om hvordan «A Forgotten Childhood» ble til?

Jeg er veldig heldig som har en far med et skarpt øye og et yrke innenfor film. Han tok opp timevis med filmmateriale fra min barndom med super 8 og video. Jeg trodde lenge at det var noe alle hadde liggende i familiearkivet, men jeg innså etterhvert at det var ganske unikt. Da jeg fikk all materialet i bursdagsgave, da jeg fylte 16, følte jeg et ansvar om å skape det om til noe som kunne deles med andre.

Kortfilmen tar deg med på en reise gjennom tiden i det nydelige nordnorske landskapet. Den fletter inn historier, ord og kulturelle tankesett rundt vår oppfatning av oss selv og vår plass i verden og tidshistorien. Den innbyr til refleksjon over barndom, hvor mye av livet vi glemmer og hvor mye av vår identitet som er formet av selektive minner fra fortiden.

Nå er filmen på turné som en del av Den Nordnorske Kunstutstilling 2022.

Du jobber også med foto og billedkunst. Finnes det noen røde tråder i alt du driver med?

Før jeg begynte på Rietveld-akademiet jobbet jeg for det meste med oljemaling og foto. Jeg malte portretter, landskap, interiør og så videre. Etterhvert ble jeg frustrert over at arbeidsprosessen ble for statisk, men jeg tror nok maleriet vil finne sin vei tilbake til min kunstnerpraksis etter hvert.

Tradisjon og håndverk er også viktige interessefelt for meg. Jeg kjenner et ansvar om å bevare, utvikle og formidle natur- og kulturhistorien knyttet til øya og øyfolket der jeg vokste opp. Det er også der jeg henter mye av min inspirasjon og energi. Jeg vil finne måter å integrere tradisjon og historier i en samtidskunstkontekst. Jeg brukte faktisk fem år på å brodere min egen bunad, noe som er helt vilt å tenke på i ettertid. Det er absolutt det lengste prosjektet jeg har jobbet med til nå.

Engeløya Sauna, 2021. Foto: Bjørn Anders Nymoen (for Avisa Nordsalten)

For tiden skaper jeg film, interaktive performance-verk og prosjekter som involverer og engasjerer, der kunsten gir meg og publikum en mulighet til å oppleve nye ting og reflektere over livet og virkeligheten. I fjor startet jeg et feministisk kunstkollektiv i Amsterdam, Cranberyjuice. Vi lager videoer, propaganda og en utstilling om urettferdige kjønnsperspektiver. Jeg har også initiert og laget en mobil sauna, et sosialt engasjert prosjekt motivert av det å engasjere unge mennesker til å jobbe sammen for og skape en møteplass som også vil bringe folk ut i naturen.

Det er nok mange røde tråder i det jeg holder på med, men for tiden fokuserer jeg bare på å følge nysgjerrigheten og prøve nye ting, så stoler jeg bare på at koblingene er der og at de vil ta meg videre til neste steg.

Hva har du på gang akkurat nå?

For tiden jobber jeg med et prosjekt kuratert av Rietveld UNCUT som handler om havet. Jeg tar utgangspunkt i fiskerne og mytologiene knyttet til kystfolket på Engeløya. Verket vil ta form av en installasjon med film og lyd som skal vises på Stedelijk Museum i Amsterdam i mars.

Nå i februar ble min kortfilm «Leak» vist på Eye Filmmuseum i Amsterdam som en del av Eye on Art Researchlab. Det er en kortfilm om kapitalisme, klimaendringer og flom. Jeg vant prisen for «Most Urgent Film», noe som betyr at filmen blir inkludert i filmmuseets videoarkiv. Stas!

Stillbilde fra kortfilmen «Leak»

Filmingen av «Leak» i studio, 2021

I april skal jeg begynne å jobbe som praktikant hos den nordnorske filmskaperen og produsenten Eilif Bremer Landsend. Jeg skal være produksjonsassistent på hans kommende prosjekter, noe som gir meg viktig erfaring og kunnskap om hvordan å jobbe med film i en større skala og utenfor utdanningsinstitusjonen.

Hvilke ambisjoner har du på lengre sikt?

Mitt langsiktige mål er å etablere meg som kunstner og filmskaper i Nord-Norge. Jeg vil lage filmer og prosjekter som engasjerer lokale folk, og formidler historier og perspektiver knyttet til vår unike kulturhistorie. Jeg vil lage portrettfilmer og dokumentarer, male, og utvikle nye, engasjerende prosjekter for å forsterke samholdet og forbindelsen mellom kultur og natur.

Etter hvert har jeg planer om å søke på Master på Kunstshøyskolen i Oslo og å bygge mitt eget studio/galleri på Engeløya der jeg kan jobbe, lære og formidle.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Trafo er en fantastisk plattform som gir norske unge og kreative muligheten til å vise og se hva andre likesinnede holder på med – å skape koblinger, inspirere, men også få råd og mentorhjelp.

Jeg var spesielt glad for muligheten til å stille ut med en gruppe flinke Trafoister på Kunsthallen i Kristiansand i fjor høst, som en del av Trafos 20-årsjubileum. Etter å ha bodd og studert i utlandet innser jeg at de mulighetene og støtten Trafo tilbyr er helt unik.

Bilde til høyre: Fra Mikstur-utstillingen på Kunsthallen i Kristiansand, 2021

Vi er veldig heldige i Norge som har så mange gode støtteordninger for kunstnere. Det er så viktig fordi det er utfordrende på så mange måter å etablere seg som ung kunstner.

Du kan følge Astrid videre på profilsiden hennes og på Instagram. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.