Danser Mathilde Caeyers kårer Ingrid Graarud til månedens TrafoTalent for april. Hun trekker også frem verk av Gard Sture og Lars Eikeland.
April 2022 er det Ingrid Graarud som er månedens Trafotalent med verket Urørt – Man vet ikke alltid når å be om en stopp.
De skrå linjene, den mørke, tåkete belysningen og perspektivet som peker oppover gir en følelse av å være desorientert. Samtidig er situasjonen umiddelbart gjenkjennelig; du må be om å komme deg av, kommer deg ut og komme deg bort. Men vil du det? Det er mange situasjoner i livet hvor det å sette grenser er vanskelig, det kan være både overfor deg selv og andre kjente og ukjente.
Hånden i bildet har en desperasjon, men også en ambivalens.Noen gang er det utydelig hva det rette svaret er. Du kan glemme å tenke på ditt eget beste når alt rundt deg legger en tykk tåke over hva du egentlig vil.
Det er vanskelig å si stopp. For noen er det et urørt, usagt og uøvd uttrykk. Det kan kjennes som om man krever noe fra en annen hvis man sier det. Men gjør man egentlig det? Stopp er jo ordet som kan hindre andre fra å kreve noe fra deg. Om man kjenner etter at man vil si stopp, og hvis man da sier stopp, må det stoppes.
Tusen takk til Ingrid som har laget et så tankevekkende bilde. Jeg klarer ikke å tydeliggjøre om dette er et foto eller en tegning, noe jeg egentlig syns gjør kunstverket mer spennende. Det er sterkt at du har klart å gjøre et tilsynelatende vanlig motiv om til et kunstverk med en dyp historie gjennom bruk av filter, komposisjon og tekst. Det får meg til å tenke på fotografen Aapo Huhta, som bruker skygge som et kompositorisk verktøy for å fremkalle fragmenterte narrativ i bildene sine. Sjekk han ut, veldig kul!
Du er dyktig, og jeg håper du ikke stopper å lage kunst. Masse tvitvi videre!
Andre jeg gjerne vil trekke fram er:
Selvportrett med solsikker av Gard Sture
Jeg får en umiddelbar følelse av at jeg er en del av situasjonen i bildet.
Som tilskuer føler man seg beskuet og analysert, som om mannen i maleriet nettopp har delt noe intimt med deg og observerer reaksjonen din. Til tross for få detaljer i penselstrøkene og forenklede trekk, ser man et intenst uttrykk. Det er en ufiltrert følelse som trenger igjennom mannens ansikt, nesten litt frustrasjon blandet med nysgjerrighet.
Perspektivet gir følelsen av at man står langt unna. Bordet er et tydelig skille mellom mannen og seeren, og dets plassering og farge gir en følelse av sårbarhet. Til tross for at et bord ofte representerer en form for forhandlingsrom, som det blant annet gjør i Kurt Joos’ The Green Table, føles det i denne sammenheng som en nødvendig følelsesmessig barriere mellom to parter.
Seek av Lars Eikeland
Som kunstner kan det være utfordrende, men også viktig, å oppleve hvordan andre forholder seg til det man har skapt. I det offentlige rom kan man i stor grad oppleve dette. Jeg har alltid tenkt at det er modig å plassere kunsten sin på en plass som per definisjon er åpen for alle. Kunst i det offentlige rom tilhører fellesskapet på godt og vondt. I motsetning museer og teater, er kunsten i det offentlige rommet ikke like adskilt og beskyttet fra samfunnet. Som kunstner må man forholde seg til et større og til tider kritisk publikum, samtidig som man må godta at de tilfeldige, endrende omgivelsene setter kunstverket i forskjellige perspektiver.
I mange tilfeller vil det anses som hærverk hvis noen andre enn kunstneren forandrer på kunstverket, men i graffiti verdenen er det mye mer akseptert å male over eller forandre på andres verk. Som Lars selv sier, ga det han en spesiell, men god, følelse å se at kunsten han hadde laget har blitt forandret av andre. Jeg kunne gjerne tenke meg å se mer kunst i det offentlige rom som tillater alle å ta del i prosessen, hvor kunstneren skaper noe sammen med de tilfeldige forbipasserende.
Inspirerende! Tusen takk Lars!
Mathilde Caeyers