Nå som sommerferien er over og de fleste vender tilbake til skole, jobb eller andre beskjeftigelser i livet, ønsker jeg å takke for meg som mentor. Det har vært utrolig spennende, utfordrende og utrolig gøy å følge med kakofonien av skaperglede. I et forsøk på oppsummere tiden min her, vil jeg si at Trafo er seg selv lik, på den beste måten. Jeg blir imponert over nivået på mange av deltagerene her inne og ser samtidig mange spennende stemmer i utvikling. I sær evnen til mange å ta et dypdykk inn i komplekse og personlige temaer. Jeg er ikke bekymret over fremtidens kunst og kulturliv.

Som mentor tenker jeg stadig tilbake til hvordan det selv føltes, å være en litt forvirret og usikker tenåring som på et eller annet vis forstod at kunsten var viktig. Og da var nettsider som Trafo helt essensielle (spesielt når man vokser opp utenfor storbyene).

Jeg vil gjerne rette en direkte applaus til de av dere som kommenterer på andres bidrag. Uten aktive deltagere er et nettsammfunn, bare en vanlig nettside. Jeg tenker også at man skal ta friheten til å bruke Trafo som en skissebok. Last opp uferdige arbeider, ting dere sitter fast med og ikke vær redd for å eksperiementere. Still hverandre spørsmål og si hva dere opplever i hverandres arbeider. Dere er alle kollegaer og har muligheten til å vokse sammen. Det er sjeldent at man er i en sammenheng med så mange kreative på en gang. #sammarbeid

Husk å søke om prosjektstøtte. (Man kommer grådig langt med 10 000kr)

Husk å søke om hjelp fra mentorer. (De sitter på masse erfaring, som man kun får ved å gjøre ting)

Og sist men ikke minst, neste gang det blir en Trafo-festival, hopp på neste buss eller buss for tog. Du vil ikke angre. Jeg lover. #vennerforlivet

Finn Adrian Jorkjen