Forfatter – ordentlig, publisert forfatter – har Ingrid Kallestad kunnet kalle seg siden hun ga ut sin første diktsamling i fjor. Nå er boken for lengst utsolgt. Slikt, tenker Trafo, er mer enn nok til at vi må prøve å bli bedre kjent.

– Hvem er jeg?

Ingrid virker nesten satt ut av vårt faste, egentlig ganske kjedelige åpningsspørsmål.

– Oi. Jeg er en som tar det spørsmålet innover meg, kanskje mer som et barn enn en voksen. Jeg er også en som mener at det er en god ting. Jeg er nemlig en som tenker at det er underlig at vi umiddelbart svarer på det med hva vi studerer, hvor vi jobber, eller, ja; hvor mange barn vi har. Hvem jeg er? Jeg er en som blir nervøs når jeg skal forsøke å svare på det. Kanskje fordi jeg faktisk vil forsøke. Så, kanskje det er meg – en som hele tiden vil forsøke å svare på det spørsmålet (uansett hvor vanskelig det er for meg, og, ikke minst, hvor grenseløst irriterende det er for andre).

Når det er sagt: Jeg heter Ingrid, er 23 år gammel og er født og oppvokst i Bergen.

Hva var det som først fikk deg i gang med å skrive?

På én måte har jeg alltid skrevet. Jeg har virkelig, så langt tilbake jeg kan huske, elsket ord, og brukt dem til å uttrykke meg med. Likevel: Det er også en tragikomisk anekdote her:

Hele livet mitt, gjennom alle de ti somrene jeg hadde opplevd, hadde jeg tenkt Det er enten forfatter eller arkitekt jeg skal bli når jeg blir stor. Hele livet; helt frem til vi skulle ha arkitektur i Kunst og Håndverkstimen på barneskolen. Bare forestill deg hvor pent jeg satt på stolen min, hvor rak i ryggen, blyantene spisset – men ikke like spisse som ørene mine – det ville vært umulig. Vi fikk en åpen oppgave, skulle tegne en hvilken som helst bygning. En hvilken som helst bygning! Jeg kastet meg over fargeblyantene, ellevill, tegnet «Kontorbygget til meteorologene». Bygningen var formet som en sky, og trappen opp til den var, hold deg fast, et lyn. Med andre ord; hver eneste strek på arket mitt var en genistrek. Trodde jeg.

DU KAN ALDRI BLI ARKITEKT, var tilbakemeldingen.
Da måtte jeg jo bli forfatter, da. Så det var det jeg ble.

I fjor ga du ut diktboken «Den styggeste sjøstjernen i verden». Hva slags bok er det?

Den styggeste sjøstjernen i verden (2021) er en rå, usminket gjengivelse av barndommen min slik jeg husker den. For jeg husker den. Det er rart, egentlig. Av en eller annen grunn husker jeg barndommen min så enormt godt. Jeg har ikke traumer fra den tiden – alt var bare fargerikt og evig, og jeg var så overveldende i live. Jeg mener at det er viktig. Jeg mener at det er viktig med et barndomsportrett som ikke er hjerteskjærende eller utelukkende sårt. Det er selvsagt såre elementer i diktsamlingen min, men det er ikke en sår diktsamling. Jeg tror at mange har hatt en barndom som kan minne om min. Ikke at de har opplevd de samme tingene, men at de har kjent på de samme følelsene; med andre mennesker rundt seg, i andre omgivelser.

Jeg søkte mentorhjelp på Trafo i forkant av utgivelsen. Mentoren min, Rune F. Hjemås, skrev blant annet at «Tekstene har jevnt over en imponerende nærhet til fortelleren. Man føler virkelig at man kommer tett på barnets språk, perspektiv og logikk. Dette gjør også at du unngår den sentimentale eller romantiserende følelsen som lett kan henge ved når man skal skildre barndom gjennom et voksent blikk. Her tas barnet på alvor, og det smitter over på leseren». Tilbakemeldingen fra Hjemås fikk meg til å føle meg overveldende sett. For, helt ærlig: Jeg tror det er mye sannhet i ordene hans. Jeg tror at man kommer tett på barnets språk, perspektiv og logikk – nettopp fordi jeg husker alt jeg har skrevet om så merkelig tydelig.

Jeg er enormt takknemlig for at jeg fikk penger til utgivelsen fra Trafo. Jeg valgte etterhvert å ikke gå videre med forlag, nettopp fordi boken er et upolert portrett av en del av livet mitt som betyr mye for meg. Jeg skrev den relativt fort; og det ble en viktig del av det. Det var slik det skulle være. Jeg ville unngå å gruble meg frem til om det hadde vært mer «meningsfullt» om en hendelse i et dikt skjedde om våren, eller om det ville vært mer «rørende» om min mor oppdaget at jeg hadde pillet på en skorpe og sa noen kloke ord. Det var jo ikke sånn. Det måtte være akkurat slik det var. Den styggeste sjøstjernen i verden er altså barndommen min i ord.

Hvordan er boken blitt mottatt?

Dette spørsmålet vil jeg gjerne besvare på to måter: Først kan jeg si noe om det praktiske, og deretter skrive noe om det som betyr mest for meg.

Boken min ble mottatt på helt utrolig og, for meg, overraskende vis. Det er jo en relativt kort diktbok, og den har verken forlag eller en forfatter man kjenner til. Likevel fikk den over hundre forhåndsbestillinger den første kvelden. Den ble tatt inn av bokhandlere Boksalongen, Heim og Norli. Boken er, i skrivende stund, helt utsolgt.

Likevel; på spørsmålet om hvordan boken har blitt mottatt er det ikke forhåndsbestillinger eller Norli-butikker som er det aller viktigste for meg. I en av forhåndsbestillingene som tikket inn den første dagen, merket jeg meg et navn jeg kjente igjen fra lenge siden. Det var en fyr fra ungdomsskolen, en fyr jeg ikke kjente lenger, og som jeg ble overrasket over å se der. Leser han dikt, da? Kommentaren hans nederst bekreftet mistanken min, men ordene hans er fortsatt så krystallklare og viktige for meg: «Dette blir første dikt/diktsamling jeg leser frivilling.... OG, vet du hva – jeg gleder meg!».

Boken har blitt mottatt med varme fra mennesker jeg er glad i, mennesker jeg husker vagt og mennesker jeg ikke aner hvem er. Jeg har lest høyt i konfirmasjon, samboeren min har lest høyt på arrangement, jeg har brutt ut i latter med publikum, på den fineste måten. Snudd meg rundt og sett tårer. Det er sånn boken min har blitt mottatt. Den har blitt mottatt med brev fra fremmede i andre byer. Med e-post fra bestevennen min sin morfar. Med at en kollega av min far gikk fra dør til dør om morgenen, og leste dagens dikt fra boken min til alle som åpnet kontordørene sine. Det var det som var målet. At mormor skulle ringe i bjellen på sykehjemmet for å lese for sykepleierne, at noen skulle røres på grunn av meg. Det var målet, og, slik jeg opplever det, var det akkurat det som skjedde.

For ikke lenge siden ble du valgt inn i styret til Forfatterforbundet. Hvilken verdi ser du for forfattere i å organisere seg?

På lik linje med andre yrkesfelt påvirkes også vårt felt av politiske og kommersielle interesser. Dersom vi som forfatterne skal ha reell innflytelse over eget yrkesfelt og ivareta våre rettigheter som opphavere, er det viktig at vi organiserer oss. Jo flere forfattere som står sammen i en organisasjon, jo bedre rustet er vi til å fremme våre egne interesser på litteraturfeltet. Særlig på rettighetsområdet er det viktig at vi har kompetanse og ressurser til å motvirke at aktører utnytter det vi skaper uten å betale rimelig for det.

Hva tenker du om litteraturens posisjon i vår stadig raskere og mer digitaliserte verden?

Jeg tenker at hvorvidt folk leser litteratur på papir, lesebrett eller lytter til en lydbok ikke er avgjørende. Det viktige er at folk leser eller lytter til litteratur. Mennesker vil alltid søke og konsumere gode verk, og vi forfattere må forholde oss til at formatene kan og vil endres med ny teknologi.

Har du noen litterære forbilder du vil fortelle om?

Mine største litterære helter er nok Kurt Vonnegut, Tove Jansson, Ray Bradbury og James Baldwin. Jeg tror egentlig at veldig mye av det jeg leser, enten det er en tjukk roman av en etablert forfatter, eller en novelle av en 18-åring jeg kom over her på Trafo, har betydning for mitt eget forfatterskap på ulike vis.

Du tegner også. Kan du velge ut ett eller flere av bildene dine og fortelle litt om bakgrunnen for det og prosessen bak?

Ja, det gjør jeg! Akkurat nå holder jeg mest på med collage. Det jeg liker best å gjøre når det kommer til collage er i første omgang å lete frem forrige ukes aviser og ukritisk klippe ut alt som kan se interessant ut. Jeg er særlig opptatt av hender og øyne når jeg ser etter elementer å bruke i kunsten min. Finner jeg en kul hånd eller et interessant sett med øyne, legger jeg det på et hvitt ark og stirrer på det til jeg med ett får et motiv i hodet. Og da bare kjører jeg på.

Hva er planene dine på kortere og lengre sikt?

For øyeblikket er jeg ganske søkende, og åpen for nye muligheter. Jeg har et par spennende påbegynte prosjekter, men jeg er ikke sikker på hvordan de kommer til å bli seende ut!

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Nå er det snart to år siden jeg opprettet en brukerprofil på Trafo – og det er jeg enormt glad for at jeg gjorde! Jeg publiserer ofte og variert; det kan være alt fra påbegynte skisser og skjøre skriblerier til mer ferdigstilte verk jeg har jobbet med over lengre perioder. For meg har Trafo mest av alt vært en kilde til motivasjon og inspirasjon: Det er inspirerende å se hvor mye stilig som publiseres, og motiverende å få tankevekkende tilbakemeldinger fra mentorer. Jeg har også fått innvilget mentorhjelp flere ganger, og dessuten fått pengestøtte til boken min. For meg er Trafo som en slags heiagjeng jeg ikke kan se, men som gir meg støtte og pågangsmot til å fortsette med akkurat det jeg driver med. Så da er det det jeg gjør!

Du kan følge Ingrid videre på profilsiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.