Det er en ære å få kåre månedens Trafotalent for februar og dermed få muligheten til oppleve så mange ulike kunstverk og så mye skaperglede på ett sted. Det er overveldende å se så sprengkraft, jeg er mektig imponert! Det er så ufattelig viktig at vi gamlisene (jeg er «bare» 40, overdriver litt altså) får ettertrykkelig motbevist våre evetutelle fordommer om at ungdom bare sitter med nesa ned i mobilene. Det er nok folk på min alder og eldre som er verst på det der.

Jeg skulle gjerne nevnt dere alle sammen. Bare det at dere ønsker å vise frem kunsten deres krever mot og styrke i en verden hvor det å stikke hodet frem fort kan bli utrygt. Hvor uttrykk i offentligheten så lett kan tas ut av kontekst av folk som ønsker å henge ut, hetse eller det som verre er. Det viser vilje og kraft, og det viser noe jeg er veldig opptatt av, nemlig å tøre å kalle seg kunstner. En av mine favorittlåtskrivere, Jeff Tweedy, innleder sin bok «How to write one song» med å fortelle leseren at dersom du leser dette, ER du nok en låtskriver. Du skal ikke BLI kunstner, så fort du gjør det, gjennomfører noe, viser det frem, altså at du har en følelse som du formidler visuelt, språklig, performativt eller auditivt, ER du en kunstner. Å være kunstner er ingen beskyttet tittel. Være stolte og stå for at dere ER kunstnere, alle sammen!

Her følger tre kunstverk jeg ønsker å trekke frem fra februar måned, før jeg kårer månedes Trafotalent.

Apollon - Jeg så, etter å ha bestemt meg for å trekke frem et Liv Csilla Wallace sine bilder, at hun også har vært nevnt før, men dette er så bra at jeg ikke kan la være av den grunn. Jeg kan ikke bedømme det maletekniske her, det er ikke mitt fag, men jeg skal motsi meg selv og gjøre det likevel: Er mektig imponert over teknikken og identiteten i stilen din. Jeg elsker at du bruker så mye farge, lager så masse liv i bildene dine, og karakterene dine (Bytryner? Gamle rockere?) trår frem med sine særheter og jeg kan nærmest høre bablingen fra platebaren Apollon.

Jeg må bare få sitere Emma Pernille Nordal her: «Jeg skulle ønske mennesker hadde blinklys, for da kunne jeg forberedt meg på brå svinger». Emma har lagt ut flere skremmende gode og gripende dikt, så jeg trekker frem videoen Slam som en favoritt fordi hun bare gjør det, leser det på en helt rå måte og viser hva slags kraft poesien kan ha også i både live-format og videoformat. Rent tekstlig: For en intenistet i språket! Det treffer skikkelig, og grunnen til dette er i mine øyne at hun tør å være så direkte, ytterst personlig og klinisk fri for kleine metaforer, hun bare går rett på kjernen, og det rører skikkelig. -Samtidig som det er mer enn lekent nok til at det ikke bare blir tungt. Språket gnistrer av uventede bokstavrim, høyt tempo og rytme og flow som hvilken som helst rapper.

Til slutt, før jeg kårer en vinner for februar, vil jeg trekke fram Ingebjørg Bjørnaraa-Svenningsen og verket Skjebne, et rått dikt/video/tekstverk med utgangspunkt i John Conways «Game of Life», en herlig fri lek med tanker om eksistensen og det avgjørende i startpunktet vi har fått i livene våre. Og at noe uhyre enkelt kan bli til, ja, et like uhyre komplekst liv, eller som Brian Eno sier om oss «det er menneskene som desginer flymotorer, ikke omvendt»

(Legg inn trommevirvel her!)

Månedens Trafotalent!

Amina Hofset Solbakken har lagt ut flere utrolig sterke fotografier her. Det er flere av disse jeg kunne hatt på veggen. Øynene mine nærmest dras mot dem, helt uten at de skriker til meg. Jeg vil likevel trekke frem bildet Untitled som min favoritt. Hva det er med akkurat dette bildet, det klarer jeg faktisk ikke helt å sette ord på. Kanskje det er et godt eksempel på nettopp dette med at når noe rører deg, er det ikke alltid vits å prøve å forklare hvorfor. Jeg tror jo mange mennesker unngår å snakke om kunstopplevelser fordi de føler at de ikke forstår, og føler de må si noe smart. Jeg skal likevel si noen noen ord som kan beskrive følelsen av å se på dette bildet: Det er noe som ligner nostalgi, noe om å være oppe om natta, trolig ute i naturen, det skarpe mot det duse som gir en slags lengsel, en lengsel etter klarhet, skarphet, et stille øyeblikk der jeg kanskje kan kan bestemme selv hvem jeg skal være.

Så der ga dette bildet meg også muligheten til å assiosiere og skrive fritt rundt opplevelsen av det, uten å føle behov for å forklare, og derfor er det mitt favorittverk fra februar. Gratulerer!

Øyvind Røsrud Gundersen