Som så mange andre kreative unge har Alma Edit Hauge ennå ikke bundet seg til et uttrykk. I stedet prøver hun ut alt som virker interessant. Slikt blir det både lekne bilder, uforutsigbare tekster og prisnominerte kortfilmer av.

Trafo må selvsagt slå av en prat.

– Jeg heter Alma og er 18 år, begynner hun når vi ber henne begynne med det grunnleggende. – I 2021 kom jeg inn på Talent Norges satsingsprogram Unge fotografer på Henie Onstad Kunstsenter. Å få den muligheten var viktig. Jeg fikk et kompass som ga meg retningen til å navigere meg videre inn i kunstverdenen.

Oppveksten min består av en nokså A4 og harmonisk barndom på Tåsen i Oslos tryggeste bydel Nordre Aker. Akkurat nå er jeg vg2-elev på medier og kommunikasjon på Elvebakken i Oslo, men bor for tiden i England gjennom et utvekslingsprogram som skolen min har. I tillegg til å ta bilder og skrive tekster, jobber jeg med film og grafisk design.

(Til høyre: Intill)

Hvordan vil du beskrive deg selv som fotograf?

Dette spørsmålet synes jeg det er dritvanskelig å svare på. Jeg er jævla redd for å bli satt eller sette meg selv i bås. I takt med at jeg vokser og lærer mer om meg selv, forandres tilnærmingen min til foto også slagvis.

Jeg er usammenhengende. Tanker, ideer og uttrykk spriker i alle retninger. Hva jeg vil og hva som er min «stil» kan endre seg fra dag til dag, og er i konstant bevegelse. Samtidig ser jeg at en visuell gjenganger i bildene mine har vært vann og lys og dobbelteksponering. Jeg tar ofte bilder av mennesker, eller deler av mennesker. Som regel deler av mennesker. Og noen ganger av dyr. Og av og til verken av mennesker eller dyr. Skjønner du? Det går litt i stokk.

Er det riktig å si at både bildene og tekstene dine har et spontant uttrykk?

Det har jeg ikke tenkt over. Jeg forstår at bildene mine kan oppfattes sånn, men det er ikke bevisst fra min side.

Da jeg begynte med foto, satte jeg kvantitet foran kvalitet, fordi i kvantitet finnes det alltids kvalitet. Selv om bildene kan virke spontane, er de likevel nøye valgt ut blant 70-80 andre bilder med litt ulik komposisjon av samme motiv.

Serien på seks bilder, som jeg stilte ut på Henie Onstad, var for eksempel valgt ut blant omtrent 6000 bilder. Som jo er alt for mange. Likevel har jeg med tiden insett at dette ikke er en bærekraftig løsning. Verken tidsmessig eller i forhold til plassen på de alt for mange minnediskene mine. Nå er jeg mer opptatt av å ta færre bilder og heller jobbe med kvalitet, presisjon og nøyaktighet.

(Til høyre: appeldin)

Når jeg jobber med foto, begynner det ofte med en idé som blir til et konsept i hodet mitt. Jeg kan bruke lang tid på å planlegge en shoot, og den er sjelden spontan. Derimot fotograferer jeg ofte situasjoner som oppstår spontant i det planlagte. Stagete snapshots på en måte. Gir det mening?

Er du en sånn som alltid har kameraet med deg?

I fjor levde jeg i en slags symbiose med kameraet mitt. Det er et digitalt Fujifilm XT-30, for ekstra interesserte. Det ble mer en kroppsdel enn et objekt. Noe som i lengden kan bli relativt slitsomt. Nå har jeg som oftest med meg kameraet, for eksempel på reiser, men jeg har det ikke alltid på meg. Desuten er mobilen en eventuell kriseløsning, dersom det er noe jeg må fange.

Når og hvorfor begynte du å ta bilder?

Vendepunktet kom en sen vinterkveld i august 2012… Neida, jeg husker ikke.

Det er lett å tenke at fordi jeg har dysleksi så er foto en lettere måte å kommunisere på for meg. Men det ville være en klisjé. Jeg skriver tross alt også. Jeg fikk mitt eget kamera i gave til konfirmasjonen min i 2020. Opprinnelig ville jeg lage film, men da jeg forsto hvor mye arbeid det var å lage film, tenkte jeg at foto funket like bra. Det er jo tross alt bare 1/4000 av det samme. Så feil kan man ta. Det er mye vanskeligere å ta ett bilde som forteller en historie like godt som flere tusen bilder i rekkefølge. Synes jeg.

På Trafo-siden din står det at du er dyslektisk. Likevel skriver du en god del prosa. Hvordan påvirkes skrivingen av dysleksien? (Ikke si at det blir en del skrivefeil!)

For å være helt ærlig. Ikke noe særlig. Jeg var heldig, noen ville kanskje sagt uheldig, men jeg tror det var en fordel at jeg fikk diagnosen min relativt sent i ungdomsskolen. Jeg var en skriveglad unge, og de voksne rundt meg så heldigvis etter andre kvaliteter i tekstene mine enn de rent grammatiske. Diagnosen sto derfor ikke i veien for at jeg skulle tørre å drive med det jeg selv virkelig digget.

(Til høyre: sprut)

Jeg får en del feedback på at setningsoppbyggingen min kan være litt annerledes. Men, mer enn dysleksi kan det like godt komme av at jeg for tiden bor i England og at norsken min er blitt mer anglofisert. Jeg liker også å vri på og leke med tekst for å få fram et litt nytt uttrykk eller synsvinkel. Hvorfor løper tiden av gårde? Kan vi ikke like gjerne si at tiden jogger eller spaserer? Om dette kommer av dysleksien eller noe annet kan jeg ikke svare på med en hundre prosent sikkerhet, men slik som med alt annet har det helt sikkert underbevist bidratt til å forme stilen min.

Hva kan du fortelle om fotoboken «Inntil videre»?

Åh, hoho, jojo! Dette er et prosjekt jeg har hatt lyst til å gjøre lenge. Boken skal kombinere foto og tekst og være ferdig neste høst. Jeg har prøvd å forstå hva jeg vil si gjennom dette prosjektet. Men, hver gang jeg klarer å gripe en idé, blir den gradvis til sand og forvitrer mellom fingrene mine. I all hovedsak handler det om å vokse opp – og det er jo en tilstand som er i stadig bevegelse, noe som er en tematikk som går igjen i mye av det jeg lager.

Det handler om her og nå. Uavhengig av der og da. På en måte.

Og hva med kortfilmen «Tid» som du skrev og regisserte i fjor?

«Tid» er en kortfilm som jeg og Emma Børset produserte til prøveeksamen i fjor. Den tar for seg livsløpet til en jente/kvinne i løpet av fire–fem minutter. Noen elementer er stabile og går igjen i hver scene, samtidig som filmen uttrykker hvordan den indre kampen i oss endrer seg gjennom livet. Vi planla, filmet, og redigerte filmen på 48 timer og jobbet døgnet rundt.

I år ble «Tid» nominert til prisen for beste fiksjonsfilm på Amandus kortfilmfestival. Som var veldig stas. Videre har jeg definitivt lyst til å dykke videre inn i historiefortelling gjennom film.

Hva er ambisjonene dine på lengre sikt?

På lengre sikt? Oi. Jeg klarer ikke helt å forholde meg til fremtiden. Sjangermessig elsker jeg film, og har et ønske om å jobbe mer med regi. Jeg er fortsatt usikker på hva jeg ønsker å si med film. Både mitt visuelle og tematiske uttrykk er noe jeg utforsker. Jeg vil også VELDIG gjerne leke med andre kreative flater, som for eksempel tekstil og grafisk design, som jeg har tullet litt med den siste tiden.

(Til høyre: kentucky fried)

Jeg er også nysgjerrig på teater, som er en kunstform jeg ikke har erfaring med, men som har vært viktig i min mors familie. Jeg har hentet mye inspirasjon fra mine besteforeldre, særlig mormor. Hun har vært teaterprodusent, romanforfatter og skrevet flere teaterstykker. Bestefaren min var teatersjef, forfatter, skuespiller og jobbet med revy. Jeg drømmer ikke om å bli skuespiller, men er fascinert av det som skjer i møtet mellom produksjonen og publikum. I teatret er det ikke mulig med en ny tagning eller å rette opp feil i etterarbeidet. Det er der og da. Det er utfordrende og spennende.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg blir enormt inspirert, engasjert og bærer på mye ærefrykt for en hel del av de andre Trafo-medlemmene. Trafo er et kunstgalleri som oppdateres daglig og det andre legger ut, gir meg både inspirasjon og noe å strekke meg etter.

Trafo er viktig ikke minst for å bygge nettverk med andre trafoister og for å søke på støtte og stipender for å kunne realisere ideer og prosjekter. Jeg har mye å takke Trafo for, og vil gi en shoutout til mentorene som både oppmuntrer og gir oss tilbakemeldinger som vi kan bruke til å utvikle oss videre som unge kunstnere. Love ya all.

(Over: binnestrek)

Du kan følge Alma videre på profilsiden og hjemmesiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.