Herman Østby fanget først Trafos interesse gjennom en mengde sprelske tekster og til dels urovekkende collager. Nærmere undersøkelser viste at vi hadde å gjøre med en ung, all-round kulturentusiast med enda mer å spille på enn som så.

For virkelig å få gått i dybden, tok vi like godt direkte kontakt.

– Jeg heter Herman Østby, begynner han når vi ber om litt grunnleggende informasjon. – Jeg kommer, kort fortalt, en time unna Oslo. Litt lengre: Larvik, Tjølling og det ender til slutt nede i Kjerringvik.

– Jeg har gått på musikklinja på videregående og går nå på NTNU for å bli lektor. Har dessverre ikke noen utdanning innenfor kunst, men håper en gang å studere et kunstfag, enten litteratur, drama eller film. Det er merkbart at flere som er på Trafo hvert fall har det, siden kvaliteten av det folk legger ut er fabelaktig og glitrer kreative safter!

«Absurd» er et nærliggende stikkord å bruke om mye av det du lager. Hva er det ved det absurde som appellerer til deg?

Det er mye forskjellig som ligger i ordet «absurd».

A for abstrakt: En virkelighet som er tøyelig som gummi og kan skifte former, den flyter.

B for betraktende: Alt kan betraktes som noe visuelt, som materiale. Dette inkluderer avføring og råtne epler.

S for surrealisme: Våre drømmer er det viktigste råmaterialet for å oppleve den flytende kreativiteten. Det flyktige eller lettheten som Calvino snakker om i litteraturen. Drømmene flyr i hodet vårt og inspirerer hendene, øynene og ørene våre.

U for utdanning: Det ligger en danning i å forstå virkeligheten på en annen måte. Siden du finner alt meget merkverdig, blir det enklere for deg å nå skyene. Dermed blir det kanskje litt enklere å inkludere raringene/heksedoktorene inn i ringen av den moderne, kalde stålringen av «fellesskap».

R for refleksjon: Du tenker, drømmer, tvinner og bryter hver tanke hele tiden. Du må være åpen for å endre deg. Bare tenk når du er gammel. Da kan du ikke gjøre noe med ditt kroppslige besvær, men bare dine tanker. Noe som bare du kan forme med de mentale musklene. Tross alt, så er du den ansvarlige for dine handlinger.

D for dadaisme: Forbitrelse, fravær fra virkeligheten, nyvinninger, hummer, humor, metamorfose og så klart absurdisme.

Det absurde er et gesamtkunstverk som gir like mye mening for meg, som for eksempel Duchamp for hundre år siden. Tidsånden binder alt sammen og alt grenser inn til det absurde, men likevel kan man gå utenfor denne merkelappen.

Var det noen spesielle kunstnere, musikere eller forfattere som ledet deg inn på akkurat denne veien?

Tror først og fremst det var litteratur som åpnet alt for meg, men også musikken og innkjøpet av flere brukte kunstleksikoner fra den videregående skolen. I litteraturen var det William Burroughs sine fragmenterte, marerittaktige slapstick-romaner om narkotika og det amerikanske samfunnet (for eksempel «Naken lunsj» eller «Queer») og romaner av den komplekse Jan Kjærstad.

Kjærstad satte søkelys på romaner som omhandler prosessen av å skrive, men med fokus på å innlemme kulturelle, kartografiske eksperimenter der handlingen blir mer om å forstå sin egen litterære rolle i boka: Hvordan blir jeg til, hvordan er prosessen tydelig av litteraturen og hvordan kan vi utforske litteraturen på en annen måte (for eksempel «Homo Falsus» og «Det store eventyret»)?

Andre litterære verker som hadde en kreativ effekt, er for eksempel «Mesteren og Margarita» (Bulgakov), «Homo Faber» (Max Frisch) og «Drømmeselgerens august og andre noveller» (Ben Okri).

Musikken er primært en stor haug av skrott som du kan plukke gullkorn fra, men prøver jo å høre på alt faenskap som eksisterer. Primært eksperimentell musikk (The Residents, Arnold Schönberg, Klein, Ornette Coleman, Diamanda Galas), frijazz (Mats Gustafsson, Archie Shepp, Zoh Amba), rock (Beefheart, Drongo, Crazy Doberman) og klassisk musikk (Xenakis, Anti Auvinen, Henning Christiansen).

Klart at det gjerne burde være mer spesifisering, men det er bare at det får hjernen til å klø. Det er fokuset med å nevne disse spesifikke. Alle sammen har åpnet opp flere måter å forstå musikk på enn bare én retning. Du kan gå deg vill på flere stier.

I kunsten var det eldre bøker som var innkassert fra biblioteket som inspirerte. Først og fremst bøker fra Taschen, som for eksempel fortalte hva surrealismen var og hvem som var de generelle aktørene. Det er derimot ikke surrealismen som var den største inspiratoren, men dadaismen (Max Ernst & George Grosz), art brut (Jean Dubuffet & Hans Krüsi) og noen pene, utvalgte kujoner (James Ensor, Salvador Dali, Bjørn Carlsen, Francis Bacon, Picasso, Fredrik Stabel, Ronny Banks, Ragnvald Blix, Håkon Bleken, Leonora Carrington & Joseph Beuys).

Det virker som om det også ligger et alvor bak mye av det tilsynelatende kaotiske?

Til tider har mitt eget ego/temperament/tålmodighet fordervet mange av ideene, slik at det bare fremstår som politisk kunst. Når det er sagt, har flere av de mer «modne» verkene forhåpentligvis flere dimensjoner av følelser. Eller lettere sagt: Et menneske med onde tanker smiler alltid med et stort smil, samt har en slags skjult galgenhumor på lur.

Hva inspirerer deg til å lage et bilde eller skrive en tekst?

Det kan være mye forskjellig. For det første kan det være inspirasjon fra et annet verk. Nylig har jeg blitt litt trollbundet av kunsten til Cézanne, spesielt de bildene som virker uferdige, men som du kan fylle inn restene ved hjelp av fantasien din.

For det andre kan det være bare at det tilfeldig dukker opp en tanke. Såkalt inspirasjon. Det tredje kan enten være en videreføring av det forrige prinsippet: drømmer, underbevisstheten eller overbevisstheten. Det fjerde kan bearbeiding av noen allerede kjente prinsipper til ens eget. Men jeg vil ikke avgrense metodene. Det er ikke særlig kreativt.

Kan du fortelle litt om hvordan du jobber med et bilde eller en tekst? Bruker du for eksempel mye tid på redigering og finpuss, eller er det førsteutkast som gjelder?

Jeg får en idé. Og nå skal jeg være ærlig. Om det er et bilde, så tegner jeg, bruker cut-up-teknikker eller bare eksperimenterer, men til slutt så skjer alt på en gratis mobilapp som jeg har tilgang til. Det er et håp om (forhåpentligvis) at jeg får tilgang til noen lerreter og maling.

Men enten så er det rett ut med et verk eller så er det å få verk som vokser og pulserer til å bli til puss. Gul gugge som til slutt forsvinner, men har forhåpentligvis etterlatt et lite sår av inspirasjon. Eller noe sånn …

Du er tydeligvis opptatt av musikk også, blant annet er du involvert i nymusikk-progammet «Åpen klasse» på Radio Revolt. Først av alt: Hva er «nymusikk»?

Det er primært de to andre som er ansvarlige, men må få frem gratis reklame for det eneste programmet i Norge som prøver å spille musikken ingen andre vil spille.

Nymusikk? Ja, hva er det for noe? Først og fremst var «Åpen klasse» sentrert rundt tanken om at Nymusikk omhandlet nyere kunstmusikk innen den klassiske musikken. Nå i dag, med vårt mer reformerte musikkprogram, er begrepet mye mer nyansert. Det omhandler primært om musikk som sprenger grenser, utvider horisonter og gir muligheter for uttrykk som gjerne ikke har blitt tatt i bruk før. Dette inkluderer primært musikk som omtegnes som eksperimentell, avant-garde, ny og gjerne også merkverdig, sær eller snodig.

Når det er sagt, betyr det ikke at musikken er det. Denne musikken har større potensial for å bevege deg, gjerne på grunn av at du ikke har blitt eksponert til noe slikt før, enn for eksempel det som spilles på radioen. Nymusikk er ikke derfor bedre enn annen musikk, men åpner opp nye mulige lytteropplevelser som du ikke får med andre konvensjonelle sjangre, uttrykk eller lytteverk.

Det handler om å få frem de kunstnere som bruker så veldig mye tid på kunst som er skremmende, alternative, sprikende, fargerike, flamberte og sprudlende. Alt som kan bli og ikke er, så å si.

Hvilken nymusikk vil du anbefale Trafos brukere å sjekke ut?

Det er mye snadder her ute. Men jeg vil anbefale:

• Den talentfulle komponisten Maja Ratkje fra Trøndelag (for eksempel plata «Sult» (2019)).

• Det franske avant-garde-bandet Aksak Maboul (for eksempel platene «Un Peu de l’Âme des Bandits» (1980), «Figures» (2020) og «Une aventure de VV» (2023)).

• Ensemblet med friimproviserte gnister: Fire! Orchestra («Echoes» (2023)).

• Prosjektet til Liv Andrea Hauge med det passende navnet Liv Andrea Hauge ensemble (plata «Hva nå, Ekko?» (2023)).

• De meget forskjellige komponistene Antti Auvinen, Lotta Wennäkoski, Olga Neuwirth, Heiner Goebbels, pianisten Stewart Goodyear og Pamela Z.

• Samt saksofonisten Signe Emmeluth!

Hvilke ambisjoner og fremtidsplaner har du?

Forhåpentligvis å få utgitt en roman, essays eller noen noveller. Noen andre mål er å begynne med bildekunst og lære perspektiv, samt skyggelegging. Det er ikke alltid kjekt å ha et amatørpreg over produksjonen, til tross for at det gir deg større spillerom. En av de større planene hadde vært å bli en Trafo-mentor og få fremmet disse unge kunstnerne frem! Alle burde få statsstøtte!

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg bruker Trafo for å legge ut tankene, ideene mine og for å få etterlatt spor etter min eksistens. Alle ønsker vel ikke å bli glemt, vel? Litt egoistisk. Jeg bruker også Trafo for å finne inspirasjon, unge kunstnere og et digitalt felleskap for alle. Og jeg mener alle. Ikke den betydningen alle dagens organisasjoner, bedrifter og oligarkene fremmer.

Trafo for meg har betydd en stor del av min egen danning i form av hvordan jeg kan dele kunst, få tilbakemeldinger, forstå andres synsvinkler, utforske digitale kunstplattformer og forhåpentligvis få en fot inn i kultursfæren.

Jeg håper at Trafo hjelper alle mulige folk med deres prosjekter, uansett størrelse! La oss få denne parasitten til å vokse og suge til seg mer av kulturstøtten! Jo mer penger som trengs, forhåpentligvis større kulturstøtte til kunst og kultur, og mindre til idretten!

Du kan følge Herman videre på profilsiden hans. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.