Angsten for det å skape til tross: Håvard Vikingstad både skriver, fotograferer og drømmer om å lage film.

Når Trafo tar kontakt for å bli bedre kjent, viser det seg da også at han har gjort seg mange tanker rundt de unike problemene og paradoksene enhver kunstner møter.

– Jeg heter Håvard Vikingstad, er 20 år gammel (snart 21!) og kommer fra Karmøy‚ forteller han sånn helt innledningsvis. – Jeg elsker å skrive, ta bilder og fantasere om å lage film. I høst studerer jeg på forfatterstudiet i Bø.

Hva kom først: skrivingen eller fotografingen? Og hva var det som først vekket interessen din på disse feltene?

Skrivingen er viktigere for meg enn fotograferingen, så det er fristende å si at den kom først. Litteratur har siden jeg var barn vært det største, det jeg virkelig har forstått, mens bildekunst er noe jeg i nyere tid har begynt å sette pris på.

Hva som konkret vekket interessen min innen akkurat disse feltene er vanskelig å si. Det er kanskje uunngåelig at når man virkelig brenner for kunst så vil man forsøke å skape det selv. Spesielt om man som meg sliter veldig med å prate om kunst. Å skrive og ta bilder er nok bare min måte å uttrykke den kjærligheten på.

Er det noen spesielle forfattere og fotografer som har inspirert deg opp gjennom årene?

Jorge Luis Borges, Clarice Lispector (spesielt med «A Breath of Life») og Fernando Pessoa er forfattere som virkelig satte i gang lysten til å skrive. Lenge så jeg på film som et mye mer emosjonelt og eksperimentelt medium enn litteratur, men da jeg opplevde hvordan de brukte språk og form, var det som om en helt ny verden åpnet seg opp. Knausgård med sin «Min kamp»-serie, dro meg tilbake igjen til virkeligheten.

Da jeg var 18-19 hadde jeg noen ganske urealistiske forestillinger om hvordan det var å arbeide som kunstner, at det var en slags frelse fra et ordinært liv, og at jeg var spesiell nok til å bare valse inn på de beste kunstskolene. Jeg trenger ikke ramse opp alle vanskelighetene med å leve som kunster (eller leve i det hele tatt), men det var noe ekstremt potent i å se alle disse vanskelighetene reflektert i romanserien, men allikevel føle at det ville være verdt det, så lenge jeg får lov til å skrive.

Så om fotografi. Saul Leiter og Wolfgang Tillmans er nok de to største jeg ser opp til, mye fordi de får til å trekke svært poetiske bilder ut fra hverdagen sin. Jeg liker også svært godt malere som Cézanne, Van Gogh og Monet, jeg klarer ikke helt å beskrive følelsen av å se bildene deres i virkeligheten, men det har noe umiddelbart og øyeblikkelig over seg. Litt som å plutselig våkne til mens man turer ute i naturen, og føle seg selv overveldet av hvor vakkert alt er, til tross for hva enn vonde følelser som har okkupert deg opp til da.

Hva får du ut av å skrive som du ikke får ut av å fotografere? Og hva får du ut av å fotografere som du ikke får ut av å skrive?

Inger Christensen har skrevet et fantastisk godt essay om tilfeldigheter (finner den i «Hemmelighetstilstanden») som trekker en linje mellom hvor tilfeldige livene våre er, og hvor tilfeldig kunsten dermed også blir. Hvordan dette kan bli et problem for kunstneren, en redsel for hvor tilfeldig den kreative prosessen er, og hvor tilfeldig verden er. Vi holder oss gjerne fast til historien vår, om det er kunst, krig eller evolusjon, som om den er uforanderlig, kanskje av en redsel for at vi så lett ikke kunne ha eksistert. Forholdet mitt mellom fotografi og skriving har mye med det å gjøre. Når jeg skriver er alt foranderlig, ingenting er satt, ingenting er ferdig. Men når jeg jobber med analog fotografi tar jeg bare dette ene, uforanderlige bilde av hvert motiv, så er jeg ferdig. Det er en deilig, angstfri følelse, som man gjerne ikke får så ofte når man arbeider seriøst med kunst.

Men for å svare på det første spørsmålet: hva får jeg ut av å skrive? Mye angst. For om det jeg skriver er godt nok, om jeg gjør en stor feil ved å studere det. Om jeg dummer meg ut. Om ingen egentlig bryr seg. Men så får jeg også noe ut av det som ingenting annet gir meg, den følelsen av tilfredshet etter å ha skrevet noe virkelig godt og sant og meningsfylt. Om jeg minner meg selv på det, betyr ikke det andre så mye.

Som fotograf, hva er det som appellerer til deg med åpne, øde landskaper og mennesketomme byrom?

Jeg jobber jo utelukkende analogt, og hater å streve etter å fange «the decisive moment», så det er kanskje bare en naturlig konsekvens at motivene mine er veldig rolige, balanserte og stillestående. Jeg har ikke lyst til å oppleve verden primært gjennom en linse, slik at alt bare har en verdi for meg i den grad det kan bli tatt bilde av (dette er for så vidt også sant for skriving, at man bare gjør ting som man kan bruke i «litteraturen»). I tillegg hater jeg å ta bilder av fremmede. Og om jeg tar bilder av folk jeg kjenner, kan ansiktene deres fort bli distraherende, gjøre bildet altfor spesifikt. Det er vanskelig å løfte et portrett av niesen min til et bilde av barndom eller uskyld. Det blir bare henne.

Jeg synes også det er noe utrolig vakkert med tid- og stedløse motiver. Det blir mer universelt, mindre koblet til den erfarte virkeligheten, som vi gjerne setter litt for mye tillit til. Tarkovskij og Angelopoulos er regissører som er utrolig flinke på det. Å se filmene deres er nesten som å havne i en transe, og det har mye med de svevende og tilstedeværende bildene deres å gjøre, bilder som samtidig er i vår verden, og utenfor den.

Det er få eller ingen overflødige ord å finne i diktene dine. Kan du fortelle litt om hvordan du jobber med teksten for å komme dit?

Jeg tenker at det er viktig å bryte ned det man skriver (og fotograferer) til det som er selve motivet, og det kommer da gjerne bare som et resultat av å jobbe mye med teksten, ikke tenke at man må bli ferdig med den samme dag. Det er ganske fantastisk hvor mye som løsner om man bare legger det fra seg og prøver igjen neste morgen.

Dette betyr ikke at jeg nødvendigvis forsøker å skrive minimalistisk. Ser man på hvordan Proust skriver, er det en fantastisk motsetning i hvordan (nesten) ingenting i bøkene hans føles overflødig, til tross for at han kan bruke en hel side på å beskrive tre vidt forskjellige metaforer for en gruppe jenter han ser gå langs stranden. Det jeg ønsker er mer å tydeliggjøre, ikke ta bort. Gi plass til den gode skrivingen, ikke kaste bort blekk på overfladiske refleksjoner eller banale detaljer. Proust var også spesielt irritert over språklige klisjeer og forslitte uttrykk. At ved å anvende dem opplever man ikke verden som det uoversiktlige og vakre og destruktive kaoset som det er, men pakker det istedenfor inn i ord vi tror vi forstår. Det er kanskje noe lignende jeg forsøker på, få bort alle de ordene som ikke egentlig har noen betydning, og komme nærmere til et purere og mer meningsfylt språk. Det er mange ting som er blitt sagt så mange ganger, at det ikke er noen vits å tvinge leseren til å høre det igjen. Da gjelder det egentlig bare å jobbe mye med teksten og gi deg selv god tid. Tenke over om det du sier egentlig er så dypt.

Kan du velge ut ett spesielt bilde og si noe om hvordan det kom til?

«Flukt» ble tatt ved niesen min sitt bursdagsselskap utenfor leiligheten deres i Oslo, så det er henne som klatrer i treet der. Bildet trenger ikke nødvendigvis tolkes etter tittelen, for i virkeligheten prøvde hun ikke unnslippe selskapet i det hele tatt, hun liker bare å klatre, men personlig husker jeg barnebursdager som utrolig stressende, fylt med så mange følelser at man gjerne bare ville klatre opp i et tre og gjemme seg fra verden. Og det kan også være vakkert, med øyeblikk som er så levende og intense at man så vidt klarer å håndtere dem.

Samtidig var jo det hele fullstendig intuitivt. Ingen av disse tankene hadde formet seg i hodet mitt da jeg hastet meg til å finne frem kameraet. Men jeg stoler alltid på magefølelsen min, og fotograferer hva enn jeg synes er interessant, selv om det ikke nødvendigvis har noen konkret mening. Mening er et vilkårlig uttrykk uansett, som for det meste ligger i øyet til den som ser. En god tekst eller et godt bilde kan bare være et fenomen i verden, litt som et stjerneskudd. Det trenger ikke forstå seg selv.

Og kan du gjøre det samme med et dikt eller en annen type tekst?

Det er litt vanskeligere å si akkurat hvordan en tekst blir til, men de fleste har hatt en primær idé eller premiss som jeg bygger videre på. «Ørkenmusikk» for eksempel, var en ide jeg fikk etter å ha sett en video om hvordan universet har visse grenser som vi ikke kan se forbi, og at planeter og stjerner hele tiden beveger seg forbi den grensen, forsvinner likesom. Tanken var å formidle den følelsen av å sitte fast i denne lille oasen som er jorden, og kunne se og høre om alle disse andre fantastiske stedene i verdensrommet, men vite at de alltid ville ligge utenfor rekkevidden vår. At det er en tosidig følelse i det, av ensomhet, men også takknemlighet for at livet i det hele tatt er mulig her. Å ramme inn universet som en slags endeløs ørken hvor det et par steder dukker opp små oaser for liv, føltes passende.

Les «Ørkenmusikk» her.

Hva skal du bli: fotograf, forfatter, begge deler eller noe helt annet?

Det er vanskelig. Svaret avhenger litt av hvordan man definerer ordet fotograf eller forfatter. Jeg kommer nok alltid til å ta bilder og skrive, men om jeg får muligheten til å gjøre til en karriere, er jo umulig å vite. Det er viktig for meg at folk leser det jeg skriver, kanskje ikke så mye akkurat nå, men i fremtiden. Det er fint å føle at man tilbyr noe til samfunnet, spesielt siden det å skrive og lese kan føles som noe veldig egoistisk. Med fotografi føler jeg ikke helt det samme. Personen jeg tenker jeg tar bilder for, er som regel bare mitt fremtidige jeg. I skrivingen blir jeg mer inspirert av tanken på at noen der ute leser det jeg skriver og føler en intens tilhørighet til det. Jeg tror på at kunsten eksisterer for å hjelpe oss med å leve, kanskje ikke med endemålet om å bli så lykkelig som overhodet mulig, men i det minste å leve mer sannferdig, mer i kontakt med verden. Tanken om å hjelpe noen andre med å leve føles svært meningsfylt.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Å dele det man skaper er en utrolig sårbar handling. Bob Dylan snakket om det i et intervju, at når man har en drøm eller en ambisjon er det svært farlig å dele den med verden, for man risikerer at den blir ødelagt, drept. Men samtidig må man dele det man skaper, for uten et fellesskap har man heller ingen kunst, bare tekster og bilder liggende på laptoper og skriveborder rundt omkring i verden. Kunst er noe som oppstår i fellesskap, men det er heller ingen selvfølge for et fellesskap. Det må beskyttes og oppfordres. Trafo er viktig på den måten. Ikke nødvendigvis som et sted å få økonomisk støtte, mentorhjelp eller en haug med kommentarer og likes, men som et sted hvor man blir sett. Hvor man kan komme sammen og føle seg litt mindre alene i det man holder på med.

Du kan følge Håvard videre på profilsiden hans og på Instagram. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.