TrafoProfil: Felix Falck-Næss

Felix tar bilder av alt fra drømmer til fuglekikkere og gamle damer i sjømannskirken. – Foto er litt som å gå på jakt, forteller han til Trafo.

Vi har nettopp slått av en prat med den nyutdannede fotokunstneren Felix Falck-Næss. Han kunne fortelle om hvordan det er å være fotostudent i London, sin fascinasjon for lyset og om lyden av sitt første kamera.

Akkurat slik gikk praten:

– Jeg er 24 år gammel, jeg kommer fra Fredrikstad i Østfold og har studert foto på Bilder Nordic School of Photography i Oslo, og fullført en bachelorgrad i foto i London på London College of Communication.

Jeg startet med foto i ung alder, i 14-årsalderen, og siden det har jeg ikke stoppet å ta bilder.

(Over: fra serien «The Wholy Waffle»)

Kan du fortelle om ditt første kamera?

Oi, hmmm, mitt første kamera var vel en Pentax Spotmatic. Det var et nydelig kamera. det var da jeg fikk en stor kjærlighet for foto. Det var mørkerommet som fanget min interesse for den analoge fotoverdenen (selv om jeg fotografer en blanding av «begge verdener» nå for tiden). Det hadde en nydelig lyd når jeg knipset et bilde, lyden av speilet som slo opp mot kammerveggene, den føltes så taktil og rask, og den hjalp meg å forstå det tekniske innenfor foto.

Men det hjalp meg også å spare på bildene, og at jeg kun hadde en begrenset mengde med bilder jeg kunne ta, gjorde at jeg måtte være sparsommelig.

Hva liker du å ta bilder av? Hva inspirerer deg?

Mennesker har alltid vært en favoritt for meg å ta bilder av. Det å kunne portrettere en person med bare gjenstander synes jeg er veldig interessant. For eksempel kan en persons biler fortelle mye, eller skoene deres eller andre personlige gjenstander.

Jeg liker også det å fortelle historier gjennom bildene mine. Jeg liker ofte å tenke at «Alle kan ta fem bra bilder og pene bilder, men det er ikke alle som kan ta de fem bildene og sette dem i en rekkefølge og fortelle en historie». Den ideen sitter alltid fast i hodet mitt. Ofte så inspireres jeg av historier eller samtaler jeg har med mennesker eller andre kunstnere.

Mange av prosjektene mine har kommet ut ifra at jeg har vært i dusjen og så popper det inn en idé i hodet.

(Over: fra serien «The Wholy Waffle»)

Kan du si noe om hvordan hverdagen din blir påvirket av fotograferingen? Er det for eksempel sånn at du ser motiver over alt eller er det bare når du har kamera for hånden?

Hverdagen min som fotograf varierer selvsagt på hvordan jeg føler meg. Jeg kaster alltid kameraet med meg i sekken hvis jeg skal ut og gå en tur. Hvis ikke så bruker jeg mobilen som en nødsituasjon, hvis det er noe som faller meg i smak.

Jeg blir påvirket av lys, jeg er evig fascinert av hvordan lys bøyer seg igjennom former, glass og vinduer. Jeg tar notater av lyssettinger i en liten notatbok jeg har i brystlommen min, og strekker alltid fram hånda mi for å se hvordan lyset faller. Jeg har et fullt album på mobilen min med bare bilder av hånda mi i lys. He he.

Jeg føler ikke at jeg trenger å ha kameraet med meg hele tiden, men det er et stort pluss å ha det med, da er jeg oftest fornøyd.

Jeg liker å si som en av mine favorittfotografer, Lars Tunbjörk: «I shoot like an alien, I look at the world with an eye for detail in the ordinary».

Kan du velge ut ett av bildene dine og fortelle om hvordan det kom til og dine tanker rundt det?

Dette bildet er fra et av mine sist prosjekter, som heter «The Holy Waffle». Bildet viser en gruppe eldre damer i kvinneforeningen i sjømannskirken i London som løser kryssord og gåter i kirken. Dette var første gang jeg møtte dem. Vanligvis når noen går rundt og tar bilder med blitz og kamera, så ville jeg med en gang brydd meg om det, men disse brydde seg ikke i det hele tatt om hvordan de så ut, de var helt fantastiske. Det er nå et av mine favorittbilder i prosjektet.

Tidligere i år fikk du støtte fra Trafo til boken og utstillingen «Sleepwalking». Hva slags prosjekt var det, og hvilke erfaringer sitter du igjen med nå som det er avsluttet?

«Sleepwalking» er en spennende utforskning av underbevisst kunstnerskap fanget gjennom fotografering. Den fordyper seg i det surrealistiske landskapet av drømmer, mareritt og flyktige øyeblikk, og inviterer leserne til å stille spørsmål ved grensene mellom virkelighet og fantasi.

Boken og ustilingen er en samling av bilder tatt ubevisst, men samtidig også bevisst, og nå satt sammen som boken «Sleepwalking». Prosjektet har også tatt form av en liten utstilling. Kvaliteten eller kvantiteten er viktig for at prosjektet skal skinne mer, at bildene skinner for seg selv både i bok og på vegg.

Du har en forkjærlighet for analogt fotografi og gode, gammeldagse bøker. Hva er det som tiltaler deg med fysiske formater?

For meg er fotografi fysisk arbeid, litt som når en snekker lager et hus. Jeg behandler bildene som objekter for hånd istedet for på en skjerm. Jeg kan kjenne og føle bildene mer når jeg setter dem i rekkefølge eller velger riktige bilde for riktig prosjekt.

Foto er litt som å gå på jakt. Man venter på blinkskuddet, og når man er ferdig, så henter man dyret, bearbeider det, og når man er ferdig med det, så tar man det med hjem og henger det opp på veggen for å vise det fram.

Hva kan UAL (University of Arts in London) tilby deg som du ikke finner i Norge?

UAL har tilbudt meg masse kunnskap om foto, men også en enorm teknisk og faglig kompetanse som er vanskelig å sammenligne med Norge. Jeg valgte å studere i London for jeg hadde lyst til å få et innblikk i hvordan fotoverdenen beveger seg utenfor Norge og Skandinavia, som er av et helt annet kaliber.

UAL har fantastiske fasiliteter for foto, alt ifra store fotostudioer, printemuligheter så langt øyet kan se og flotte svart-hvitt- og fargemørkerom. (LCC som er den UAL skolen jeg gikk på, har det største fargemørkerommet i England!)

Hvilke planer og ambisjoner har du når din tid i London er over?

Det er litt usikkert. Nå for tiden, etter å ha akkurat blitt ferdig med graden nå i London, så jobber jeg nå som fotoassistent for forskjellige fotografer og kunstnere, samtidig som jeg jobber på egne prosjekter på siden. Jeg ønsker i framtiden å oppleve flere byer utenom Norge.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg bruker Trafo som hjelp hvis jeg trenger støtte til mine prosjekter. Jeg setter datoene opp i kalenderen min på dagene før fristen, så setter jeg meg ned og tenker på om det er noen av prosjektene mine som jeg kunne trengt støtte til, og noen ganger så er det det. At det finnes en så fin plattform som Trafo for unge i Norge er helt fantastisk.