Kunsthistoriestudenten Vilde Sofie Hjemås begynte ikke å tegne og male aktivt før under pandemien, men har allerede rukket å lage en mengde bilde som oser av liv. I september i fjor ble hun kåret til månedens TrafoTalent.

– Jeg heter Vilde! Jeg er fra Jessheim, forteller hun til Trafo. – For tiden er jeg kunsthistoriestudent på Blindern, og før jeg begynte å studere, tok jeg et år ved en billedkunstlinje på folkehøgskole i Bergen.

Jeg begynte å male og tegne mer aktivt under pandemien, og nå gjør jeg det med ujevne mellomrom, helt på hobbybasis. Men det blir en del fokus på visuelle og kulturelle uttrykk, både gjennom studiene og på fritiden.

Jeg er 22 år gammel, så mye mer bakgrunn enn det har jeg ikke helt ennå!

«Jodorowsky». Akryl, tusj og blyant på papir. 2021

Hva er dine første minner om å ha opplevd eller laget kunst? 

Kunst er et vidt begrep, så jeg velger å inkludere musikk i det. Og jeg mener mine tidligste minner er knyttet til musikkopplevelser. Låter som ble spilt i bilen på vei hjem fra barnehagen eller på anlegget hjemme. Musikk er min største kjærlighet, men jeg uttrykker meg ikke med instrumenter. Da faller det visuelle meg mer naturlig. Og kanskje også tekst.

Som nevnt var det først under pandemien at jeg begynte å tegne og male litt mer bevisst. Det jeg falt mest for, er følelsen av forholdet mellom hånden og øyet. Jeg liker veldig godt å bruke hendene på den måten. Det kan jeg huske at jeg har likt lenge, den bevegelsen i hånden.

Du studerer blant annet kunsthistorie. Opplever du at studiene påvirker dine egne tegninger og malerier på noen måte?

Noe av det kuleste jeg opplever så langt i studieløpet mitt, er når kunstnere som tradisjonelt ikke har vært løftet frem som en del av kanon, får plass i nyere former for historieskriving.

Jeg skrev på en semesteroppgave om den norske maleren Kitty Kielland for et års tid siden, og da kjente jeg på en slags varme og tilhørighet når jeg leste om henne. Ikke fordi jeg på noen som helst måtte vil påstå at jeg står ved siden av en som Kielland kunstnerisk, men rett og slett fordi hun har tatt plass. Jeg blir veldig imponert av folk som tør å ta plass og dele kunsten sin med andre. Det har nok inspirert meg til å velge å dele ting på Trafo.

Utover det utgjør jo kunsthistorien et enormt repertoar for inspirasjon, og en del ærefrykt.

«Even og kunsten». Digital tegning, 2023. For denne tegningen ble Vilde kåret til månedens TrafoTalent i september 2023.

Har du noen favorittkunstnere eller favorittretninger fra kunsthistorien?

Det er utrolig vanskelig, og det er litt juks å si samtidig kunst. Men jeg er veldig glad i å se hva folk lager akkurat her og nå! Det svinger også etter hvert som jeg lærer mer, men hvis jeg må velge, så er jeg for tiden litt betatt av flere av de tendensene som utspilte seg i kunsten i løpet av 1800-tallet. Både romantiske retninger som Prerafaelittene eller nasjonalromantikken, og realisme i litografier og andre former for trykk.

Du tegner og maler i forskjellige stiler og med forskjellige teknikker. Er du på leting etter et uttrykk eller er det et poeng i seg selv å prøve ut mye forskjellig?

I og med at jeg ikke har malt eller tegnet så veldig lenge, synes jeg det er spennende å utforske forskjellige medier og teknikker. Og det preges også litt av hvilke muligheter jeg har. Samtidig omgir jeg meg som sagt med mye visuelt, og når estetikk er så viktig for meg kommer jeg stadig over nye uttrykk jeg blir nysgjerrig på.

Jeg har drømt litt om å ha det tydelige, ensrettede utrykket. Det som kanskje definerer en «aktiv kreativ» i hodet mitt. Kunsthistorisk kanon er jo bestående av kunstnere og verk som har noe gjenkjennbart ved seg. Men jeg opplever at jeg raskt kjeder meg om jeg forsøker å holde meg til et bestemt uttrykk, eller en satt teknikk.

Tiden jeg bruker på å tegne eller male, er i mye større grad preget av innfall. Det er impulsivt og rent drevet av lyst. Da blir det fort til at bildene mine er litt her og litt der.

Kanskje jeg om noen år har landet i min egen strek, hvem vet?

«Rex». Digital tegning. 2020

Er du en sånn som alltid går rundt med skisseblokk i lommen eller trives du best ved tegnebordet?

Jeg har alltid noe å tegne med og på i veska! Utover at jeg er veldig glad i å bruke for mye penger på skissebøker, så er det alltid en sjanse for at det er noe utenfor døra som kan være spennende å overføre til papir. Og jeg liker å stille forberedt!

Mobilen min er også full av bilder av ting jeg ser som jeg får lyst til å bruke som referanse. Samtidig er det en helt annen tegneopplevelse å arbeide i stillhet ved pulten. På folkehøgskolen hadde jeg min egen arbeidsplass, og det er noe jeg savner daglig. Å ha en skikkelig roteplass hvor man kan utforske og søle så mye man vil, det fikk meg til å føle meg veldig fri. En studenthybel begrenser de mulighetene en del, så nå maler jeg sjeldnere og bruker mer tid på blyant og blekk.

Kan du velge ut ett av bildene dine og fortelle litt om hvordan det ble til og dine tanker rundt det?

Dette er «Frokostbord med Oda og Zalto». Pandemiårene smelter litt sammen for meg, men jeg tror dette enten ble til helt i begynnelsen av, eller midt i, den strengeste perioden da alt var stengt. Jeg er blitt veldig glad i akkurat dette bildet, fordi det er noe av det frieste jeg har laget.

«Frokostbord med Oda og Zalto». Akryl på lerret. 2020 eller 2021

Da jeg begynte å male og tegne, slet jeg en del med prestasjonsangst, selv om jeg ikke skulle lage dette for noen andre enn meg selv. Også kan jeg være ganske sparsommelig av meg. I «Frokostbord» kan jeg tydelig se at jeg har vært forsiktig med hvor mye maling jeg har latt meg selv bruke. Så nye skissebøker og blanke lerreter kunne føles helt overveldende. Men jeg husker jeg hadde et kløende behov for å lage ett eller annet, så jeg tok et brukt lerret og grunnet over det, og da var jeg allerede i gang.

Jeg er litt imponert i etterkant over hvor fri jeg lot maleprosessen bli. Ofte kan farger virke skremmende, fordi de føles mer permanente, de kan utgjøre mer skade fordi de er vanskeligere å rette opp i. Her har alt i bildet bare handlet om behovet for å male. Bortsett fra mengden maling, da. Jeg husker jeg malte raskt, og bare nøt å pusle det sammen. Jeg ville leke med fargene.

Det var nok dette bildet som tok meg fra å være tynget av ideen om et sluttprodukt, til å kunne vektlegge prosessen og gleden jeg har av den.

Du er også skribent i tidsskriftet Paragone. Hva er Paragone?

Paragone er et fantastisk kult kunsthistorisk tidsskrift som drives av en gjeng engasjerte og kunstinteresserte studenter med base på UiO. Ukentlig skjer det mye på Paragone.no, som kunstguider og anmeldelser av utstillingsåpninger. Og fire ganger i året gis Paragone ut fysisk.

Paragone er en vilt god arena for unge kunstinteresserte å forsøke seg som skribenter og sette ord til kunsten rundt seg. For lesere er det en kilde til akutt, kritisk, faglig og derfor veldig spennende lesning. Anbefales!

Hvilke planer og ambisjoner har du for fremtiden?

Å gi det kreative enda mer plass i det daglige, både i form av aktivitet og faktisk rom til å lage ting.

«Selvportrett». Blekk på papir, 2023

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg har tenkt en del på et intervju jeg så av pianisten Glenn Gould, der han forteller at han hater publikum. Musikken var ikke noe han lagde for noen andre, det var rent gjennom noe han gjorde for egen del, så langt det lot seg gjøre. Jeg relaterer til følelsen av at produksjonen av kunst er en prosess jeg kun går gjennom for meg. At ideen om at det skal munne ut i et produkt for noen andre, ikke er en del av den prosessen.

Men samtidig tenker jeg en del på publikum som et medium. Og det er det jeg synes er aller mest spennende med Trafo. Det har åpnet opp publikum som et medium jeg kan utforske. Hva skjer når noe jeg har laget, mediert gjennom en mottaker, begynner å snakke tilbake til meg om seg selv?

Trafo er en spennende plattform for å teste ut hvordan jeg forholder meg til at andre kan se hva jeg har laget. Kanskje spesielt fordi alle som benytter seg av plattformen og tar del i den, både med bidrag og med kommentarer, også er folk som stadig er i kreative prosesser. Trafo er et eneste stort kunstverk!

Også er jo kunst grunnleggende sosialt. Jeg har nevnt det før her, men jeg har veldig stor glede av å se andres kunst, og ville også derfor gjerne prøve å dele litt tilbake!

Du kan følge Vilde videre på profilsiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.

Bildet på toppen av denne siden: «Jeg vet ikke helt hvordan jeg ser ut. Selvportrett». Digital tegning, 2020