Huff, kunstkonkurranser er ambivalente greier..! Hvorfor løfte frem noen og ikke andre, når poenget med kunst er å finne sin egen greie? La oss se på det som en anledning til å eksperimentere, lage ting og å gi ut reisepenger.

Fordelen med en oppgave er at den kan føre til nye eksperiment og uttrykk for den som prøver seg. Denne oppgaven handlet om å forene to motsatser i deg. Det krever at man utfordrer seg selv, enten innholdsmessig og/eller i språket man bruker.

Mange av dere har laget fine verk som jeg samtidig ikke synes svarer på oppgaven. Å lage ting i fortsettelsen av det man kan blir ofte bra, men her må jeg være en kjedelig regelrytter og kun forholde meg til dem jeg synes er innenfor oppgaveteksten. Vi ba også om en kort redegjørelse for hvilke motsatser man prøvde å kombinere.

Tekster – det er ikke mitt fagfelt og det er kanskje derfor jeg blir så fort bergtatt og imponert over dem? Mer enn en symbiose av motsatser synes jeg dere evner å zoome inn på veldig spesifikke tilstander som kan være vanskelig å fange i en hverdag, om det er den første utepilsen som Gard Løkke skriver om, sortering av klessvask som beskrevet vakkert av Isak Store, eller en togtur ført i pennen av Tiril Høie. Teksten som følger med tresnittet til Martine Danielle Forseth Reichberg er en engasjerende skildring av skating på vinteren under pandemien, og det frirommet den aktiviteten ga.

Collage er en egnet form for å kombinere ting man liker og ikke liker, og kanskje derfor det er en del av dem? For eksempel hunder, hundebæsj og Hitler i den kontrastfylte og morsomme collagen til Herman Østby, eller den mer alvorlige collagen med Jesus-tematikk. Et beslektet ikonografisk uttrykk mener jeg å se i Ingrid Smevåg Gundersens sammenfiltring av ikoniske figurer fra ulike tider med morsrollen som omdreiningspunkt. Både Elise Andersen og Vilde Stensland Vinje ser på forholdet mellom natur og menneskets tilstedeværelse i den, og klarer å formidle mye av den ambivalensen som ligger i den tematikken.

Tekstfragmenter om kjønn og identitet preger tegningen/collagen til November Skutle, der rødt og blått dominerer et arbeid der det listes opp de kulturelle polaritetene som kjønn kan ha. Jeg aner at her er det masse stoff å gå i dybden på.

Et kriterie jeg ofte tenker på når jeg vurderer kunst, er risiko. Risiko i betydning at arbeidet koster litt å utføre, det kan være alt fra å være sårbar i sine store ambisjoner til at det har en uglesett estetikk eller et veldig personlig tema.

Collagen til November Skutle tar en risk i sin enkelhet, sin tematikk og i sin private karakter - ved det jeg antar at er et bilde av hen selv midt i denne problematikken. Jeg får en følelse av at dette er begynnelsen på en lengre reise, og kanskje et reisestipend kan gi litt vind i seilene?

Tusen takk for alle bidrag, deres tid og tillit!

Hilsen Are Mokkelbost, april 2024.

----

November Skutle tildeles ett reise- og studiestipend på 5000,- fra Trafo.no. Gratulerer!