Det har vært en glede å få lov å kåre Månedens TrafoTalent, og jeg har kost meg med å bla gjennom bidragene. Jeg har fått forsvinne inn i tegninger og maleri, fotografier, musikk og tekster. Det var mange verk som satte spor, og jeg vil trekke frem noen av dem her.

Men aller først vil jeg utnevne Solveig Vang som månedens TrafoTalent, for diktet “Reir”. Gratulerer, Solveig!

"Reir" av Solveig Vang

I diktet møter vi et implisitt jeg/noe som spør om et “vi” skal bygge reir. Diktet beskriver hvor og hvordan de kan bygge reiret, de skal klatre opp barken, og de skal skjule seg blant greinene. De skal “håpe på det beste”, uten at vi vet hva som står på spill og hva det er de håper på, og om det i det hele tatt er noe konkret.

Diktet i seg selv er som et sted å oppholde seg i, akkurat som reiret. Jeg vil gjemme meg i diktet, jeg vil gjemme meg i reiret, jeg vil være med på å skjule meg blant greinene og se utover fjæra. De to siste linjene “som klokkeslag // på helligdager” gir diktet et nytt lag, og løfter det opp uten at det mister holdepunktet. Følelsen jeg får av å lese det minner om følelsen av å ligge lenge under dyna og bare lytte til, eller betrakte, verden utenfor vinduet. Her vil jeg oppholde meg lenger.

"Få sekunder" av Elise A. Kornum

Det er en merkbar stemning i bildet til Elise A. Kornum. Jeg har lyst å være der det blir tatt; betrakte menneskene som går der; menneskene som reiser og menneskene som kommer; menneskene som møter hverandre. Det ser ut som bildet er fra en annen tid, fra en svart-hvitt film kanskje, men ser man nøyere på menneskene og måten de er kledd på, ser man at det er tatt i nyere tid.

"Uten namn" av Frøya Mork

Frøya Mørks verk, en tilsynelatende “enkel” tegning ved bruk av tusj og blekk på papir, gjorde også inntrykk. Hva er det egentlig vi ser på? Et rødt bånd? Noe som kan minne om kaninører? En sløyfe? Og inni der, et uttrykk som er vanskelig å riste av seg, og det er dette uttrykket som gjør at jeg trekker det frem. Jeg blir fascinert over hvordan noen streker med tusj kan skape et så sterkt uttrykk. Det er noe sårt ved dette ansiktet. Noe sammenknepet og lite. Noe jeg ikke helt klarte å legge fra meg.

"Skyt den" av Linn Isabel Eielsen

Jeg tok meg selv i flire litt for meg selv da jeg leste tegneseriestripa til Linn Isabel Eielsen, før jeg brått ble alvorlig. Tegneserien virker lystig og lett og “enkel”, men har en tung undertone, og belyser et viktig tema. Kort og rett på sak, og det er ikke noe mer som trengs å si eller vises frem, og jeg måtte dvele litt ved den før jeg kunne gå videre.
 

"Vinter. Novelle" av Håvard Vikingstad

Håvard Vikingstad har et stødig språk, og jeg kjenner på et ubehag og en følelse av klaustrofobi når jeg leser novella hans. Noe står på spill, og familien må skjule seg i en bunker. Jeg vet ikke hvorfor familien er i denne bunkeren, bare at det er den fjerde dagen. Det er en dyster stemning, noe hvileløst, samt en lengsel til det som finnes utenfor bunkeren, til de øyeblikkene Han har fanget på mobilen.

Takk for alle bidrag, og lykke til videre!

Tekst av Ingrid Lending