Som fotograf har Sigrid Erdal gjort alt fra å portrettere jazzmusikere til å dokumentere livet på gården hun kommer fra. – Bildene et verktøy for historiefortelling, forteller hun til Trafo.

Samtalen begynte med at vi ba henne fortelle litt om seg selv.

– Jeg heter Sigrid og kommer fra en bondegård plassert mellom fjæra og fjellfoten på Engeløya i Steigen, forteller hun. – Jeg har alltid brukt mye tid i naturen, gjennom lek, friluftsliv og for avkobling – eller påkobling, ville kanskje noen sagt.

– Fra barndommen av har jeg drevet mye med teater og skuespill, og hadde lenge det som mitt fristed. Men i 2020 meldte jeg meg på et kurs i fotografi ved Bilder Nordic i Oslo, som jeg fullførte som ei 2-årig utdanning i kunstfotografi ved Norsk Fotofagskole i Trondheim. Siden da har jeg fotografert og jobbet med levende bilder.

Fra bildeserien «Atlanterhavet»

Når gikk du fra å ta bilder slik alle tar bilder, til å tenke på det som en måte å uttrykke seg kreativt på?

Det er litt vanskelig å svare på. Jeg husker jeg som barn fotograferte med en varsomhet. Det var ikke så ofte jeg tok i et kamera, men når jeg gjorde det, likte jeg veldig godt hvordan jeg var fri til til å komponere og fange det jeg så gjennom linsa

Men gjennom deltidskurset i Oslo opplevde jeg for første gang å være et sted hvor jeg ble sett, konfrontert og forstått gjennom bildene jeg tok. Jeg kjente på mye ærefrykt og turte nesten ikke ta bilder.

Jeg merka også at jeg var fryktelig nysgjerrig og at det var naturlig å fortsette på veien jeg hadde starta på. Jeg skjønte at jeg ville vie tida mi til å finne ut hvordan jeg kunne tøyle dette håndverket slik at jeg kunne bruke det som et verktøy for historiefortelling.

Noen av bildene dine ser veldig spontane ut mens andre virker mer arrangerte. Hvor går grensene mellom det å fange og skape motiver for deg?

Det kan være å be noen gjøre akkurat det de gjør et par sekunder til, så jeg rekker å ta bilde. Det kan også være at jeg skaper en situasjon for så å stå fritt til å fange øyeblikkene som kommer ut av denne situasjonen, som blir en annen måte å jobbe på. Jeg liker jo det grenselandet der, og synes det er spennende om noe kan virke så spontant at en ikke umiddelbart tenker over at det er arrangert.

Men det er ofte ei stemning jeg drives av som jeg ønsker å fange, og det er ikke så viktig hvordan jeg kommer dit.

Du har tatt mange bilder av musikere. Hvordan får man en fot innenfor den verdenen?

Det skjedde naturlig av at jeg flytta til Trondheim for å assistere Juliane Schütz, som er en godt etablert fotograf i musikkmiljøet her. Trondheim var nytt for meg, og jeg hadde ingenting annet å gjøre enn å fotfølge Juliane gjennom arbeidsdagen hennes, som innebar mye fra sene kvelder på små frijazz-scener til store rom med improvisert dans. Hun tok meg med overalt og introduserte meg til nettverket sitt som jeg raskt følte meg hjemme i.

Jeg har også alltid hatt en interesse for musikk og likte musikkscenen i byen veldig godt. Jeg dro mye på konserter, hang på bar, møtte folk og fant gode venner i jazzmiljøet her. 

Hva er den viktigste forskjellen på fotografere på oppdrag, for eksempel til et platecover, og å jobbe på egen hånd?

Gjennom et oppdrag er det oppdragsgiveren sitt behov som kommer først. Hen skal kjenne seg riktig representert og det visuelle skal tilføre noe i et allerede eksisterende prosjekt, men hvor jeg jobber innenfor mine rammer og kan tilby mitt preg på det. Så da diskuterer vi og leter sammen hvor begge parter kommer med innspill.

På egen hånd tar jeg utgangspunkt i et behov hos meg selv. 

Fra dokumentarfilmen «Ishavsringen» med Astrid Ardagh på regi og Eilif Bremer som produsent. Sigrid var still-fotograf.

Det virker som om du jobber analogt og digitalt litt om hverandre. Hva er det som avgjør om du går for det ene eller det andre?

Jeg jobber gjerne digitalt når jeg gjør oppdrag, for å ha større spillerom og kontroll underveis. Økonomi spiller også en viktig rolle. På egne prosjekter er jeg i større grad frista til å jobbe analogt. Da med et gammelt, hel-manuelt kamera og fast-linse. Jeg synes denne måten å jobbe på gir meg et annet fokus, utfordrer meg og tvinger meg til å tenke annerledes. Jeg kan føle meg friere i begrensningene det gir. 

Kan du velge ut et av bildene dine – eventuelt en bildeserie – og dele noen tanker rundt det?

Dette er et bilde av pappa som plukker ripsbær hjemme på gården i august i fjor. Han er den fjerde generasjonen som driver gården vi begge er oppvokst på. Han påpekte da han så bildet at han aldri hadde sett en voksen mann plukke ripsbær i bar overkropp før. Han ble litt brydd, men fnisete av det. Dette var starten på «Bonden»-prosjektet. 

Hva kan du fortelle om «Bonden», fotoprosjektet du nylig fikk støtte til?

Fotoprosjektet med arbeidstittel «Bonden» kommer av at jeg som odelsjente ønsker å dokumentere og utforske livet på hjemgården min, som utspiller seg på grunnmuren av generasjoner med livsverk. Det handler om å dokumentere drifta og hverdagen der nå, og samtidig reflektere over hvordan det har vært og hvordan fremtida til en småskala økologisk melkegård på ei øy i Nord-Norge ser ut. For meg er det en selvfølge å skulle dokumentere dette som en del av en kultur og et sted jeg setter veldig stor pris på.

I dette prosjektet jobber jeg analogt i sort/hvitt. Det var en avgjørelse jeg tok blant annet for å kunne jobbe selvstendig i et mørkerom pappa hadde laget på do i fjøset.

Fra bildeserien «Bonden»

Hvordan ser du på mulighetene for å leve som fotograf – og videograf, som du også er – i Norge i dag?

Jeg har liksom ikke oversikt over hvor optimistisk eller pessimistisk jeg bør være, men jeg har inntrykk av at med mindre en virkelig nailer noe veldig spesifikt er det lurt å ha flere ben å stå på. Jeg tror også at video vil ta mer og mer plass som et mer tilgjengelig medie enn for eksempel still-foto, og at det kan være lurt som fotograf å også mestre det.

Men når det er sagt, opplever jeg det som helt unikt hvordan en kan søke økonomisk støtte til kulturelle prosjekter i Norge, og jeg håper virkelig det fortsetter å være sånn slik at jeg kan fortsette å jobbe med kunstnere og tematikk jeg kjenner jeg brenner for og som inspirerer meg.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Ja, apropos økonomisk støtte så har jeg benytta meg av å søke midler hos Trafo, som har vært et perfekt dytt i rumpa for å komme i gang med egne prosjekter. Det inviterte meg inn i denne verdenen jeg fra før av ikke viste så mye om, og har lært meg å ordlegge målet mitt med egne prosjekter og ta dem på alvor. Det har også vært veldig kult å få gode konstruktive tilbakemeldinger av gjestementorene på det en legger ut på profilen sin.

Du kan følge Sigrid videre på profilsiden hennes og på Instagram. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.

Portrett: Hanne Hasselberg

Foto på toppen av denne siden: Svein Spjelkavik