Fineste dere! Fineste trafoister!

GODT NYTT ÅR!

 

Jeg håper dere alle har hatt en deilig tid. 

 

Avslappende tid.

Tid for dere selv.

 

Nå har sola snudd, og dagene blir lysere og lysere. Litt etter litt.

Og dere har vært med på et kunstnerisk rituale rundt det – dere har sendt inn deres verk til «SNU».

Tusen takk for at jeg fikk lese alt!

Jeg satt legit med en klump i halsen og en luftighet i solar plexus.

Tenk å få lese alt dette!

Og tenk å kunne dele ut en gave til noen!

Det føles som et stort ansvar, og jeg tar det VELDIG på alvor. 

 

Det er ett stipend som kan deles ut – MEN! JEG kan gi littegranne til hver av dere. Jul og solsnu er ei tid for å være sammen og være raus, så jeg har tatt på meg raustrusa, som vi sier i Trøndelag, og skrevet noe til alle, i stedet for å bare trekke frem noen. Elsker å kunne være raus! Så, følg med under deres bidrag til konkurransen, for alle får noen kommentarer av meg! :))) 

Kommentarene kommer under hvert bidrag i stedet for her, fordi ellers ville denne teksten blitt ALTFOR lang. Men LES gjerne de tilbakemeldingene jeg gir andre, og LES hverandres tekster! Det er SÅ mye juice her hos folk, og vi blir bedre av å dele og heie hverandre frem! Trafo er et sted for tillit, kjærleik, støtte – kjør på og boltre dere løs i det.

Tilbake til deres innsendte verk. Og for et MANGFOLD av verk!

Selv om jeg gikk inn i alt dette med masse ansvarsfølelse og alvor i hjertet, så lo jeg masse.

Det er SÅ mye humor til stede i masse av tekstene deres. Humor, rå følelser, engasjement, mere alvor, mystikk, eleganse, absurditet. Herlighet for en gavekiste!

OG for et stort assortiment av uttrykk: fra korte, lekne dikt, til dikt som jeg synger på med ÉN GANG, til søkende dikt, lange dikt, noveller, langtekster, politiske innlegg, og snippets fra en fantasyverden. WOW!

Det har vært et privilegium, et ansvar, og en gave - å lese, tygge på, tenke over, nyte tekstene deres. Og etter å ha lest alle tekstene, gått rundt og tenkt på det, og sovet på det, har jeg kommet frem til vinneren av denne konkurransen.

Gratulerer til 

Antabuss av Mari Qviller

Antabuss skjønte jeg ikke at handler om alkoholmisbruk og et AA-møte før jeg leste beskrivelsen og googla Antabuss. Da kom Antabus opp, legemiddelet som brukes mot alkoholmisbruk. At jeg ikke skjønte det, sier noe om meg og min manglende erfaring i akkurat denne situasjonen. Men da jeg skjønte det, ble det så morsomt! Og sårt, og bittert. Men først og fremst morsomt – typ svart humor, du ler fordi valget står mellom dét og å gråte. Og det er en helt egen humor blant folk i recovery. Denne lille spøken med egen livssituasjon, situasjonen som menneskene i teksten står i, og alle deres historier som har ført dem dit, får plass i denne spøken. I denne lille leken, med den oransje bussen og Antabus. Antabussen. 

Det er mye humor i denne teksten. Jeg-et er et fyrverkeri, full av humor – kanskje som en beskyttelsesmekanisme? Jeg og pils er en match made in heaven, hva kan man si på det? Det er en fantastisk rytme i teksten, og jeg ser rommet på bedehuset – gjennom jeg-ets øyne. Ikke bare et rom, men et rom tydelig farget av jeg-ets blikk. 

Vi befinner oss i et øyeblikk av «vil ha hjelp, men vil ikke ha hjelp», «jeg har kanskje et problem, men aboslutt ikke!». Teksten peker går inn på jeg-ets personlige opplevelse av alkohol og tilknyttede situasjoner, OG hvordan det spiller seg ut i samfunnet og sosiale sammenhenger. Hvordan legge om livet når det du tydeligvis har et problem med, er det beste som finnes? OG fungerer som lim i sosiale sammenhenger? Når drømmen om rusen – som du har et problem med – er så vidt spredt, akseptert og reklamert for i samfunnet? Det føles som en umulig situasjon.

I denne teksten behandler forfatteren dette øyeblikket og tematikkene med stor humor, omhu, og til slutt – ømhet. Gjennom inkluderingen av karakterer av ulik alder – det unge jeg-et og resten av gruppen, gamle mennesker - rommer teksten hele livets potensiale, dets muligheter og dets tap.

Og i møtet mellom den gamle mannen og jeg-et kommer freden og håpet frem i et lite øyeblikk.

Teksten er elegant i sin dramaturgi, med mange tankehopp og vendinger, men likevel tydelig forankra i situasjonen. Den åpner en ny virkelighet for meg litt etter litt, karakterens indre åpenbarer seg som en knopp som åpner seg mot solen i løpet av teksten. Jeg elsker tekster som både er gjenkjennbare for meg i sine detaljer, og samtidig åpner verden på en ny måte for meg. Grendehus og Jesus triste øyne (SYKT LÆTTIS), bestejentene og vors, og AA og Antabus(s). 

Tematikken i teksten er også MEGAviktig. Ofte er avhengighetsproblemer tabubelagt, skambelagt, vanskelige å snakke ærlig om uten å bli dømt. Derfor er det så viktig at tekster som disse finnes. «Historier som blir fortalt i trygge omgivelser er medisin mot skammen og veien til helberedelse», sies det. Å lese tekster som gjenspeiler noe av din opplevelse kan være like befriende. Du føler deg mindre alene, mere okei. Det har i alle fall vært min erfaring.

Teksten og historien oppleves komplett; som en slice of life. Samtidig er det rom for utvidelse av dette universet: det kan komme en historie både før og etterpå. Denne teksten kan altså være en del av en lengre tekst, eller kapittel i en bok. Jeg blir nysgjerrig på mer av virkeligheten til denne karakteren!

Alt i alt – denne teksten har mange nydelige kvaliteter på dramaturgisk, språklig og tematisk plan. Den tar for seg temaet «SNU» på flere av disse også, og derfor kårer jeg den til vinner av skrivekonkurransen.

Gratulerer, Mari!

OG – GRATULERER ALLE SAMMEN! Dere har skrevet tekster! Lagt sjela deres i dem! Gitt gaver til verden, vært rause – å skape er å være raus! 

Tusen tusen takk for at jeg fikk lese alt dette, lage en konkurranse for dere. Lage et solSNUrituale.

SKRIV! DEL! ELSK! LEV!

Med masse kjærleik, takknemlighet og klemmer,

Daria