Kjære medkunstnere, trafovankere og brennende hjerter! 
 
Takk for de nydelige bidragene. Takk for innsikten og utsikten. Så forskjellige utrykk, så unike stemmer dere har! 
 
Å skulle rangere verkene deres for å kåre en vinner, er litt som å sammenlikne en vakker blomst med en smidig hoggorm, en vill busk med en dundrende foss, osv. Det gir ikke helt mening å skulle si at noe er “best”. Deres verk er unike, og de treffer helt forskjellig. Særlig kritisk kan dere være når juryen kun består av ett subjektivt blikk, ett par med ører, en eneste kropp og sjel å rendre kunsten deres gjennom.  

En venn av meg fra det store utland som beveger seg i noen av de snevreste undergrunnsmiljøene man kan finne, sa en gang til meg at det med sikkerhet finnes noen der ute i verden som viber 110 % med din kunst. I ensomme stunder og i serieavslag, har jeg klamret meg til ordene hans, og håpet på å en dag bli forstått. Om du ikke vinner denne konkurransen, og ikke engang blir nevnt, håper jeg du tenker på din skjulte lille fanskare der ute et sted. Disse folka venter uvitende og lengtende på det du kommer til å skape. Og jeg lover deg, det blir deilig når du møter dem.  

Før vinneren annonseres, vil jeg gi nevne noen formuleringer jeg satte ekstra stor pris på: 

“vi er ilden som omformer verden,  
en pulserende, ustoppelig bevegelese 
mot alt som skal bli forandret.” 

Det skriver Tonning Meling i Hva brenner du for? 
 
Også denne potente setningen i diktet Brennmerker i hjertet av Celina Aanes Larsen, fenger: 

“Må skrive om horeri mens verden brenner.” 
 
Dessuten vekker collagen Siste farvel av Sanne Neeb stor nysgjerrighet hos meg. Hva er historien bak de hjerteskjærende diktene som billedlig og bokstavelig talt sys sammen med risotrykk fra ulike steder i Sør-Korea? Fantasien reiser langt av gårde, og jeg håper dette bare er starten på en hel serie fra Neeb.  
 
Til slutt: Verket som stikker av med reisestipendet er dirkete, politisk, gjennomarbeidet og poetisk. Det går rett inn i dyp materie: Hva er et liv egentlig verdt? Med sangen Engangsliv og musikkvideo med found footage fra kriger, tar Leon Schuddeboom fatt på et av menneskehetens mørkeste paradokser: Hvordan kan vi gang på gang forsvare at vi dreper hverandre? Det kunne fort blitt tungt og sentimentalt, men melodien og teksten er så fengende og lett at verket får vinger. Med en saksofon som løfter låta, og en video som sømløst mikser gammelt funnet med nye egne shots, er jeg med. Det er rett frem og samtidig sårbart, og jeg nyter å sveve over denne underlige vonde og vakre verden med Schuddeboom. Vi ser soldater, ser inn i blikket på unge gutter, og tenker på dagens krigsopprustning og på vår evne til å gjøre mennesker til politiske spillbrikker, liv til tall, og på militæret som visker ut personlighet når det synges “Du trenger ikke trøste meg, for når du ser meg i øynene, ser du at det er ingenting igjen av meg”. Det treffer. Og jeg elsker for eksempel utsnittet der en musiker står foran et slags surrealistisk sluk. Vi gleder oss til fortsettelsen! Gratulerer! 
 
Takk for meg og takk for dere! 
 
Store klemmer,  
 
Franciska