Hedda Hemmingsen har aldri vært i tvil om at det var kunstner hun skulle bli. Til Trafo forteller hun at kunsten ikke bare er en karrierevei, men en livsform og et kall.

– Jeg heter Hedda Natalie Marthinsson Hemmingsen og er en dedikert kunstner med en dyp lidenskap for figurativ kunst og klassiske maleritradisjoner, begynner hun når vi ber henne fortelle litt om seg selv. – Jeg er født og oppvokst i Norge og har familie spredt over hele landet, helt fra langt oppi nord til nede i sør. Det har gitt meg muligheten til å oppleve mangfoldet i den nordiske naturen. Jeg har særlig en sterk tilknytning til Nord-Norge gjennom mine besteforeldre i Tromsø. Der henter jeg mye av inspirasjonen min – fra de storslåtte landskapet med fjell og fjorder, og fra de gamle eventyrene og fortellingene som ble delt med meg i barndommen. Jeg har alltid vært fascinert av visuell fortelling og symbolikk.

Med en sterk visuell hukommelse og en stor glede av å gjengi det jeg ser, ble kunst mitt mest naturlige og autentiske uttrykksmiddel – særlig fordi jeg har dysleksi og ofte opplever det som begrensende. Når jeg arbeider, går jeg inn i en tilstand av dyp konsentrasjon. Det føles som å bli oppslukt, nærmest forhekset av prosessen – et intens nærvær som gjør arbeidet vibrerende og levende.

Når og hvordan oppdaget du kunsten?

Min kunstneriske reise har fulgt meg hele livet, som en urokkelig drivkraft dypt inni meg. Interessen for kunst har aldri avtatt – tvert imot har den vokst i takt med meg, modnet med erfaring og livsinnhold. Det som begynte som en intuitiv glede over å tegne og skape, utviklet seg etter hvert til en dypere, mer bevisst søken etter både teknisk mesterskap og personlig kunstuttrykk. Jeg har brukt utallige timer på å studere form, lys, komposisjon og kroppens anatomi. Gjennom årene har kunsten utviklet meg – både som utøver og menneske. «Jeg har lært tålmodighet, nysgjerrighet, kombinert med målrettet arbeid og nøkkelen til å mestre et håndverk.»

Jeg skjønte tidlig at jeg ville bli profesjonell kunstner. Det var aldri tvil, bare en dyp visshet som lå der i bakgrunnen. For meg er det å skape kunst ikke bare en karrierevei, men en livsform og et kall. Den drømmen har aldri sluppet taket.

Hva var det som tiltalte deg med akkurat oljemaleriet?

Min første erfaring med oljemaling kom da jeg deltok på et kurs med kunstneren Jonny Andvik. Jeg oppdaget ham gjennom «Portrettmesterskapet», hvor jeg ble nysgjerrig på bakgrunnen av deltakerne. Der fant jeg ut at Thea Elise Kingvall hadde gått på kurs hos ham, noe som oppmuntret meg til å gjøre det samme.

Etter kurset fikk jeg muligheten til å ha en arbeidsuke med privat opplæring av Jonny Andvik, hvor jeg virkelig fikk tid og ro til å bli kjent med oljemediet i dybden. Han så potensialet mitt og anbefalte meg videre som lærling hos Odd Nerdrum.

Jeg søkte, ble tatt opp og tilbrakte tid i atelieret hans. Jeg skal tilbake igjen til sommeren 2025. Hos Nerdrum fikk jeg verdifull innsikt i teknikker for å få menneskefiguren til å fremstå levende og nærværende, samt dypere forståelse for lys, form og komposisjon.

Har du jobbet med andre kunstformer også eller er det bare maleriet som gjelder for deg?

Jeg har alltid hatt en sterk interesse for å utforske ulike materialer og teknikker, og har tidligere arbeidet med installasjon, tegning, skulptur i tre, leire og metall, samt kollasj og andre uttrykksformer. Likevel er det maleriet – og spesielt oljemaleriet – som har fanget mitt hjerte og forblitt min største lidenskap.

Gjennom hele min kunstneriske reise har jeg vært opptatt av å eksperimentere og utvikle et personlig uttrykk, men tegning og maleri har alltid vært kjernen i mitt arbeid. Min kunstneriske prosess innebærer at jeg tar bilde av ting som vekker fantasien. Deretter lager jeg både fysiske og digitale skisser i flere omganger før jeg begynner på et maleri. Jeg lager også kollasjer for å skissere stemningen jeg vil skape og tester ut flere ulike muligheter før arbeidet er ferdig. Rent teknisk har jeg også eksperimentert med 3D-skissemodeller i forkant for å få bedre kontroll over lys, skygge og romlig dybde. Det har gjort at jeg kunne gå dypere inn i komposisjonen og virkelig forme atmosfæren i bildet.

Det kan virke som om det klassiske maleriet har fått en renessanse i det siste. NRK har i hvert fall hatt stor suksess med «Portrettmesterskapet» og «Familien Nerdrum». Hvilken plass mener du at denne uttrykksformen har i vår tid?

Jeg mener at det klassiske maleriet har en vesentlig og tidløs verdi i vår samtid. I en verden dominert av raske, digitale og flyktige visuelle impulser, tilbyr det klassiske noe radikalt annerledes – et rom for stillhet, for blikk som hviler, for tanker som får vokse i fred. Det inviterer til en langsom sanselig tilstedeværelse og verdsettelse av skjønnheten i det tålmodige håndverket. I en tid som løper, lar det oss stoppe – og sanse. Som vi kanskje trenger mye mer nå, enn noensinne.

Selv om formspråket har dype røtter i historien, betyr ikke det at det hører fortiden til. Tvert imot – klassisk maleri rommer en kraft som er høyst relevant i dag. For meg handler det ikke bare om å videreføre en teknisk tradisjon, men om å bruke disse tidløse verktøyene til å formidle det personlige og eksistensielle; følelser, identitet og tilhørighet – med både styrke og nyanser.

Jeg opplever at det finnes et sterkt behov for denne typen dybde og menneskelig nærvær i dagens visuelle kultur – en lengsel etter noe trofast, varig og meningsbærende. Mitt mål er å bruke den klassiske tradisjonen som et grunnlag for å utvikle et personlig og samtidig kunstnerisk uttrykk.

«Portrettmesterskapet» og «Familien Nerdrum» viser at det fortsatt finnes en dyp offentlig interesse for håndverk, kunstnerisk fordypning og teknikkdyktighet.

I bildene dine finnes spor av alt fra de gamle mesterne til surrealisme og manga. Kan du fortelle litt om inspirasjonskildene dine?

Inspirasjonskildene mine er ganske sammensatte, og det er nettopp i møtet mellom det klassiske og det samtidsnære at jeg finner mitt uttrykk. Jeg har en dyp respekt og fascinasjon for de gamle mesterne – spesielt når det gjelder teknikk, lysbehandling og evnen til å skildre menneskelig tilstedeværelse. Kunstnere som Artemisia, Bouguereau og Vittero har påvirket måten jeg ser form, drama og kropp på.

Når jeg maler tar jeg utgangspunkt i egne fotografier av natur, venner og familie. Jeg henter inspirasjon fra norsk kulturhistorie, (folke)eventyr, mytologi, kristen symbolisme og viser/sanger.

Jeg har aldri bevisst hentet inspirasjon fra manga, men det er mulig elementer derfra har sneket seg inn underveis. Det jeg har jobbet bevisst med, er en japansk perspektivteknikk kalt «omvendt perspektiv», hvor linjene går ut fra et punkt i forgrunnen, i motsetning til vestlig ettpunktsperspektiv. Dette er noe jeg jobber målrettet med å mestre, siden perspektiv er en utfordring for meg – dybdesyn er ikke akkurat min styrke.

Jeg har forstått at denne typen perspektiv ofte brukes i manga, så kanskje det er på tide at jeg også lar meg inspirere mer bevisst av japansk visuell kultur. Jeg liker hvordan disse tradisjonene åpner for det drømmende, symbolske og emosjonelle.

Jeg tror kombinasjonen av ulike retninger – fra det klassiske og det dekorative til det surrealistiske og det japanske – gir meg mulighet til å uttrykke både det vakre og det underlige, det kjente og det mystiske. Til syvende og sist handler det om å skape bilder som speiler både en ytre og en indre virkelighet, hvor ulike inspirasjonskilder får eksistere side om side, uten hierarki.

Er skjønnhet noe du streber etter når du maler? Hva er i så fall skjønnhet for deg?

Ja, skjønnhet er definitivt noe jeg streber etter når jeg maler. Jeg har en dyp verdsettelse for skjønnhet – ikke bare i kunsten, men i verden generelt. Ikke nødvendigvis at noe i en overfladisk forstand er pent. For meg handler det om nærvær, dybde og det som berører oss på et eksistensielt plan.

Skjønnhet kan være stille, melankolsk, sårbar eller urofull. Den vekker noe i oss – en følelse av mening og tilstedeværelse. Jeg opplever skjønnhet som noe essensielt, en kraft som påvirker mitt velvære og mitt humør. Når vi omgir oss med det vakre, styrkes ikke bare trivselen, men også evnen vår til å føle, tenke og reflektere.

I dag ser jeg at skjønnhet ofte nedprioriteres til fordel for funksjonalitet og effektivitet. Det har skapt et visuelt landskap preget av monotoni og overfladiskhet. Gjennom kunsten ønsker jeg å motvirke dette – å gjenreise skjønnhetens verdi som noe dypt menneskelig og nødvendig; en form for motstand og rom for ettertanke.

I kontrast til minimalismen som preger mye av dagens kunst, finner jeg stor verdi i det ornamentale og sanselige. Min estetiske interesse trekkes særlig mot de dekorative tradisjonene fra renessansen og rokokkoen – med sine intrikate mønstre, delikate penselstrøk og symbolske detaljer. Gjennom mitt arbeid forsøker jeg å forene klassisk eleganse med samtidsrelevante temaer. Jeg bruker skjønnhet bevisst – som et virkemiddel for å uttrykke sårbarhet, ømhet og menneskets kompleksitet. Når jeg maler, leter jeg etter det punktet hvor det visuelle uttrykket bærer noe mer: en stemning, et blikk, en kropp i balanse mellom styrke og skjørhet. Skjønnhet er ikke målet i seg selv, men en inngang til dypere uttrykk. Så, ja, skjønnhet er noe jeg streber etter.

Kan du velge ut et eller flere av bildene dine og fortelle hvordan det ble til og hvilke tanker du har rundt det?

Et av verkene jeg gjerne vil trekke frem er et pågående maleri hvor jeg utforsker det feminine som tematikk – både som en visuell estetikk og som et sosialt og kulturelt begrep. Utgangspunktet for bildet var en collage satt sammen av egne fotografier av venner, tekstiler og naturdetaljer. Jeg ønsket å fange en følelse av stillhet og sårbarhet, men samtidig gi figuren verdighet og styrke.

I dette maleriet jobber jeg med motiver inspirert av kvinnelig motehistorie og dekorative elementer fra rokokko og dagens motetrender. Jeg undersøker hva det betyr at noe oppfattes som «feminint» – hvilke normer, forventninger og koder som ligger i det, og hvordan de kan forsterkes eller utfordres gjennom visuelle virkemidler. Målet mitt har vært å bruke skjønnhet bevisst, som en måte å åpne døren til dypere og mer komplekse spørsmål rundt identitet og kropp.

Dette verket er også del av en planlagt tolkning i to deler, hvor det feminine skal speiles i et tilsvarende maskulint motiv. Jeg skal lage et komplementært maleri sentrert rundt herremote, som historisk sett var svært dekorativt, men har blitt stadig mer monotont og ensartet i moderne tid. Jeg er interessert i hvordan visuell kompleksitet og symbolikk kan si noe om kjønn, makt og sårbarhet – og hvordan historiske referanser kan brukes til å si noe om vår samtid.

Hvilke planer og ambisjoner har du på lenger sikt?

På sikt ønsker jeg å utvikle en sterk og selvstendig kunstnerisk praksis som kombinerer klassisk malertradisjon med samtidige perspektiver. Jeg vil fortsette å fordype meg i figurativt maleri, spesielt med fokus på menneskekroppen, identitet, symbolikk og skjønnhet – men jeg ønsker også å utvide min verktøykasse med nye teknikker, materialer og visuelle strategier, blant annet gjennom 3D-modellering, skulptur og interdisiplinære samarbeid.

Et viktig mål for meg er å stille ut arbeidet mitt nasjonalt og internasjonalt, og etter hvert bygge en kunstnerisk karriere som ikke bare handler om teknisk dyktighet, men også om å formidle meningsbærende og berørende innhold. Jeg har en ambisjon om å bruke skjønnhet som et språk for å nærme meg komplekse og til tider sårbare temaer – og skape rom for refleksjon og undring.
På lengre sikt ønsker jeg også å kunne undervise og dele av det jeg lærer, både teknisk og konseptuelt, og bidra til å løfte fram figurativ kunst som et levende og relevant uttrykk i vår samtid. Og viktigst av alt: å aldri miste nysgjerrigheten og gleden i det skapende.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg bruker Trafo som en plattform for å dele arbeider, få tilbakemeldinger og bli inspirert av andre unge kunstnere. Det har vært verdifullt å kunne få konstruktiv respons fra mentorer og medkunstnere, noe som har hjulpet meg til å utvikle både teknikk og uttrykk. Trafo har også gitt meg muligheter jeg ellers ikke ville hatt – som å være en del av et fellesskap, oppleve andre unge sine kunstverk, søke støtte og få arbeider vist frem for et større publikum. Det har vært en viktig bekreftelse på at det jeg lager har verdi, og en påminnelse om at jeg er en del av et kreativt fellesskap.

Du kan følge Hedda videre på profilsiden hennes og på Instagram. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.