I juni har kunstner Jon S. Lunde vært Gjestementor her på trafo. Han håpte å lære noe av dere på trafo, les hans fine tanker om dette i denne saken.
Trafo-juni er offisielt over! En sommer som for 30 dager siden banket forsiktig på døra, sover nå komfortabelt på sofaen og forsyner seg fra kjøleskapet. Og når jeg ser over junibidragene, vil jeg si det er en viss sommerlighet over dem. Det er grønt, det er skygger, det er sterke farger. Men det er også alvor, opprør, kaos og mørke. Heldigvis.
Jeg sa i begynnelsen at jeg venta å lære noe av Trafo-brukerne, og det har jeg gjort. Jeg har lært om dedikasjon, sårbarhet, følsomhet, fellesskap, og om mot. For noe av det vanskeligste vi gjør som kunstnere, er å vise fram det vi har laget til andre. Det er så personlig, spesielt og sårbart at mange aldri greier å gjøre det. Mange av oss er følsomme for kritikk og redde for å ikke være gode nok både som kunstnere og mennesker. Når vi har kommet så langt at vi tør å vise fram det vi har laget, har vi allerede tatt det viktigste skrittet på veien til å bli modne kunstnere. Men det kan være smertefullt - hver eneste gang.
Måneden har vært preget av billedkunst i form av tegninger, maleri og foto - i tillegg til noe tekst og litt musikk. Det som slår meg er et særpreg og personlige uttrykk; det som postes på Trafo er direkte manifesteringer av dere som står bak. Gjennom kunsten forteller vi historier om oss selv, hvem vi er, hvordan vi ser verden - det er derfor det er så magisk å dykke ned her og få en følelse med hva som rører seg inni dere og hvem dere faktisk er.
Å være kunstner er å være del av et fellesskap - en slags gammel og rar klubb hvor alle kjenner alle. Innad i dette fellesskapet er det et enormt mangfold av ulike uttrykk og personligheter. Det er bare å se på kontrasten mellom eksempelvis de røffe og ekspressive tegningene til Casper Sørestrand og Dennis Sørvik på den ene siden, og de veloverveide maleriene til Ingrid Moa på den andre.
Takk for at dere deler, og takk for meg!
Jon S. Lunde
