Jeg har fått oppdraget med å kåre månedens Trafotalent for juli! Selv om jeg helst skulle sett at alle disse bidragene fikk sitt eget lille utstillingsvindu, må jeg velge ut ett. Takke meg til!

Å rangere kunst er jo en vanskelig og egentlig litt selvmotsigende oppgave. Det finnes ingen fasit og vi opplever den alle på vår egen måte. Jeg har derfor valgt det verket som rørte meg mest. Med andre ord en helt subjektiv avgjørelse.

Mange av bidragene har forresten fått ros og gode, konstruktive tilbakemeldinger fra mentor Ingrid Lensol. Verkene som ble sendt inn i juli bærer preg av identitetskrise, nærhet, lekenhet og sorg. Kanskje er det et tegn på at kunsten inneholder reaksjoner på tiden vi lever i akkurat nå?

Verket som traff meg mest, er diktet «Jeg venter» av Lars Gellein. Etter å ha lest det mange ganger, måtte jeg bare velge det. Det er romantisk, inderlig og direkte og kanskje inneholder det setninger som ofte forblir usagte? Jeg blir grepet av gjentakelsen "jeg venter ...". Det skaper en hypnotiserende effekt og bidrar til den paradoksale følelsen av lengsel og håp på samme tid. Som en slags deilig melankoli.

Jeg liker kontrasten mellom det fine og det mindre fine – morgenånde, smil, krangling, bryllup og avskjed. Det minner meg på viktigheten av å være til stede og ikke å overse de små hverdagsøyeblikkene, for de kan også forandre oss. Det minner meg også om at både oppturer og nedturer er en viktig del av livet, og at det er helt greit. Diktet starter med forelskelsens naivitet, glir over i hverdagen og avsluttes ved sykesengen og et siste farvel.

Jeg venter på deg. 
Jeg venter på romantikk. 
Jeg venter på det første møtet. 
Jeg venter på at du skal si hei. 
Jeg venter på at du skal spørre om navnet mitt. 
Jeg venter på å lære ditt. 
Jeg venter på å ha navnet ditt i munnen min for første gang. 
Jeg venter på å kjenne følelsen. 
Jeg venter på å bli gal av den følelsen. 
Jeg venter på å bli gal av å ikke se deg hele tiden. 
Jeg venter på vår første date. 
Jeg venter på å se smilet ditt. 
Jeg venter på å snakke med deg og føle at jeg kunne snakket med deg til verden tok slutt. 
Jeg venter på å kysse deg. 
Jeg venter på å smake på deg. 
Jeg venter på å kjenne kroppen din mot min. 
Jeg venter på å våkne ved siden av deg. 
Jeg venter på å lukte morgenånden din. 
Jeg venter på å kose med deg. 
Jeg venter på å spise frokost med deg. 
Jeg venter på å drikke kaffe med deg. 
Jeg venter på å se deg igjen. 
Jeg venter på å se deg igjen. 
Jeg venter på å se deg igjen. 
Jeg venter på å se deg igjen. 
Jeg venter på å se mer av deg. 
Jeg venter på å faktisk bli kjent med deg. 
Jeg venter på å virkelig se hvem du er. 
Jeg venter på å bli litt irritert på deg. 
Jeg venter på å bli utrolig irritert på deg. 
Jeg venter på å elske deg likevel. 
Jeg venter på å elske deg. 
Jeg venter på å si at jeg elsker deg. 
Jeg venter på at du skal si at du elsker meg. 
Jeg venter på at vi skal forplikte oss. 
Jeg venter på å møte vennene dine. 
Jeg venter på at du skal møte mine. 
Jeg venter på å møte foreldrene dine. 
Jeg venter på at du skal møte mine. 
Jeg venter på at vi skal begynne å bygge et liv sammen. 
Jeg venter på at vi skal dra på ferie sammen. 
Jeg venter på å kunne si «jeg venter på partneren min». 
Jeg venter på at vi skal flytte sammen. 
Jeg venter på at vi skal bygge et liv sammen. 
Jeg venter på at vi skal bygge et liv sammen. 
Jeg venter på å vente på at du skal ta oppvasken. 
Jeg venter på å bli mer tålmodig. 
Jeg venter på at vi skal krangle. 
Jeg venter på at vi skal bli venner igjen. 
Jeg venter på at vi skal finne ut av det. 
Jeg venter på at vi skal få det til å fungere. 
Jeg venter på at vi skal skaffe oss en hund sammen. 
Jeg venter på at vi skal lage et hjem som er vårt. 
Jeg venter på at vi skal vente på at vennene våre kommer på besøk. 
Jeg venter på at vi skal vente på at foreldrene våre kommer på besøk. 
Jeg venter på at livet skal falle på plass med deg. 
Jeg venter på at vi skal ha gode karrierer. 
Jeg venter på at du skal støtte meg. 
Jeg venter på å støtte deg. 
Jeg venter på at vi skal snakke om det. 
Jeg venter på at vi skal bestemme oss. 
Jeg venter på at du skal fri. 
Jeg venter på å planlegge bryllupet vårt. 
Jeg venter på å føle meg spent. 
Jeg venter på å skrive talen min. 
Jeg venter på å prøve dressen min. 
Jeg venter på å gjøre meg klar. 
Jeg venter på å ha sommerfugler i magen. 
Jeg venter på å si ja. 
Jeg venter på at det skal være oss for alltid. 
Jeg venter på en fantastisk fest. 
Jeg venter på flere fantastiske fester. 
Jeg venter på flere fantastiske reiser. 
Jeg venter på et liv fullt av oppdagelser med deg. 
Jeg venter på at vi skal snakke om det. 
Jeg venter på at vi skal bestemme oss. 
Jeg venter på at vi skal adoptere. 
Jeg venter på at vi skal bli foreldre. 
Jeg venter på at vi skal lage en familie sammen. 
Jeg venter på søvnløse netter. 
Jeg venter på kaos i hjemmet. 
Jeg venter på kjærlighet i hjemmet. 
Jeg venter på tacokvelder. 
Jeg venter på vanlige hverdager. 
Jeg venter på tunge dager. 
Jeg venter på store begivenheter. 
Jeg venter på bryllup med familien. 
Jeg venter på begravelser med familien. 
Jeg venter på reiser med familien. 
Jeg venter på middager med familien. 
Jeg venter på filmkvelder med familien. 
Jeg venter på tøffe tider. 
Jeg venter på smertefulle tider. 
Jeg venter på å stå i alt sammen med deg. 
Jeg venter på å finne ut av det. 
Jeg venter på at barna våre skal vokse opp. 
Jeg venter på at det bare skal være oss to igjen. 
Jeg venter på hvor rart det kommer til å føles. 
Jeg venter på hvor vakkert det kommer til å høres ut. 
Jeg venter på flere reiser med deg. 
Jeg venter på å kjede meg sammen med deg. 
Jeg venter på rynker med deg. 
Jeg venter på grått hår med deg. 
Jeg venter på å bli gammel sammen med deg. 
Jeg venter på sykdom sammen med deg. 
Jeg venter på evig kjærlighet sammen med deg. 
Jeg venter på å holde hånden din på sykehuset. 
Jeg venter på å si at det ble akkurat slik jeg ønsket. 
Jeg venter på å være omgitt av familie rundt sengen. 
Jeg venter på å være stolt av det vi har bygget. 
Jeg venter på å elske deg mer enn jeg noen gang trodde var mulig. 
Jeg venter på å si farvel. 
Jeg venter på en kjærlighetshistorie som var mer enn jeg noen gang kunne forvente eller håpe på da jeg var en ung, naiv mann, 24 år gammel, ventende, lengtende og elskende – etter deg. 
Jeg venter på dette. 
Jeg venter.

 

Andre verk jeg la spesielt merke til var:

"Huldra" av Melissa Sagen 

Jeg får følelsen av at teksten er det viktigste her, og den er veldig fin. Bruken av repetisjon gir den en tydelig signatur. Det er tydelig at dette er en demo, men det er allerede spennende musikk. Kanskje produksjonen kunne gjøres mer organisk og "skitten"? For eksempel ved å legge til akustiske instrumenter som fløyte eller harpe. Dette kan bidra til å bygge bro mellom vokal og elektroniske elementer. Jeg får litt Björk-vibber, og tenkte også på Vilde Tuv mens jeg lyttet. Kanskje deres musikk kan brukes som referanse når sangen skal gjøres helt ferdig?

Jeg er Huldra
Jeg var alltid den samme personen
Selv om det var forskjellige versjoner
Gi meg mot for jeg sa for mye hele tida
Jeg ble en honningbie 
Som Lilit jeg ble demonisert
Jeg var blitt fortalt
Mye jeg gjorde var galt
Emosjonelle minner trenger på
Prøver å fjerne alt jeg får
Jeg har så store drømmer
Mistet pappa så jeg rømte
Mellom land og nettsider
Vi lever i noen rare tider
Trodde jeg mistet meg selv
For jeg føler meg ikke vel
Jeg fortsetter likevel
Å fokusere på meg selv
Trygg og kommer ut av skjul
Flyr fritt som en kråke fugl
Jeg vil snakke med den jenta
Spørre henne hva som hendte
2010 da var jeg i fly
Jeg glemte hvem jeg var før den tid
Jeg kom tilbake for å finne meg selv
Men hun var alltid inni meg likevel

 

"Politikerbenken" av Karsten Benjamin Ekhougen Larsen 

Jeg oppfatter dette som et tverrfaglig verk som kombinerer møbeldesign/møbelsnekring, foto og tekst. Denne kombinasjonen er spennende, men jeg savner litt mer informasjon om prosessen og verkets ulike bestanddeler. Veldig fin benk med en rik historie og funksjon. Kunst og design i det offentlige rom er spennende. Bare tenk på alt vi går forbi på vår vei uten å tenke over, men likevel blir påvirket av. Det ble jeg inspirert til å bli mer oppmerksom på. Jeg får også lyst til å sitte og ta på benken. 

Materialgjenbruken gir benken flere dimensjoner. Fotografiet er teknisk godt utført. Det har også et spennende skyggespill som på en måte visker ut skillene mellom benken og omgivelsene. Fargene og lyset bidrar til at komposisjonen framstår helhetlig. 

Teksten er interessant fordi den oppleves som både en informasjonstekst og som poesi. Kanskje denne sammensatte kvaliteten kan forsterkes?

 

"Asbjørnsens gate 23:52" av Simen Skard Almaas 

Jeg liker den monotone fargeflaten. Ved første blikk opplevde jeg komposisjonen som endimensjonal, men den er faktisk levende og har en spennende dybde. Skard Almaas eksperimenterer med ulike uttrykk, og jeg oppfatter det som at du med dette verket eksperimenterer med forenkling og stilisering. Det er interessant å undersøke hvor minimalistisk et verk kan være. Hvor lite bevegelse eller detaljer trengs for å formidle det du ønsker å uttrykke?

 

"Never invite the stranger in for tea" av Khadija Lalla Jobarteh 

Vond og tankevekkende tekst om kolonialisme og makt. Mye kunne sies om dette temaet, men kanskje er den personlige innfallsvinkelen til noe så viktig og relevant den mest gripende og engasjerende? Jeg oppfatter bildet av å invitere på te som sterkt. Å åpne hjemmet sitt for andre er jo en gjestfri og fredelig handling. Nettopp derfor blir det så slående når mennesker ikke viser respekt overfor dem som har invitert dem inn, tvert imot. Det er et effektivt bilde på kolonialismens brutalitet.

We are so evolved, modernized and more equipped to run the world compared to them! 
I mean look at the state of the world today, the results speak for themselves are we right? 
You are all wrong. 
Huh? 
Oh, you are so indeed mistaken and misled. 
How so, do tell? 
You look at your resources, your wealth and global power as evidence for superiority. 
Whilst it only is the mere fact and evidence of your moral corruptedness. 
You went to the strange lands of Africa and saw the people. 
You saw their customs, their resources, wealth and saw it as an opportunity. 
Whilst I see weakness and greed. 
You saw their hospitality as naivety or even disability and decided to exploit. 
After aforementioned exploitation you branded them as lazy, primitive and deceitful. 
In my mind I ask who is the deceitful one? 
The successful thief or the victim? 
Well perhaps do not invite a stranger home? 
Interesting. 
What is? 
How you come into my home, tie me up, rob me blind and force me to assist in the robbery. And I am at fault when my sole intention was to invite you in for tea. 
Well it was a long time ago, should you not have improved? 
Improve exactly with what? 
The god given resources you had to steal? 
With what people, the ones you enslaved for generations? 
Or the years of servitude and the systems you set in place to ensure no hope for retaliation? 
Next time do not invite the stranger in for tea. 
Perhaps I won’t, although I fear a next time is beyond my time. 
Or perhaps it just is not in my blood not to. 
Not to what? 
Not to invite the stranger in for tea, not to share and not to be hospitable. 
I see no need for the lion to become the hunter. 
I see no need for the victim to learn thievery. 
I see no need for the colonised to become the colonizer. 
Well then you have your own exploitation at fault. 
I fear you will always think that. 
And I fear you will always invite me in for tea. 
And I at last fear you are right.

 

 

Simen Løvgren