Martin B skriver tekster hvor han deler indre monologer og tanker om eksistensen på en måte som ofte oppleves brutalt ærlig. Tekstene er tankevekkende nok i seg selv, men får en ekstra dimensjon fordi Martin har valgt å ikke stå frem med fullt navn. Kanskje blir tankene hans enklere å relatere seg til på den måten?

Trafo slår av en prat med en fyr vi ikke vet hvem er.

Du er en av dem som velger å ha en mer eller mindre anonym profil her på Trafo. Er det mulig å si noe om hvorfor uten å røpe for mye?

Det er nok ingen betydelig grunn for at jeg velger å være relativt anonym her, men om jeg virkelig tenker over det, er vel sannheten at jeg kanskje ikke er sikker nok på meg selv til å vise meg på den måten jeg ser andre gjør på denne plattformen. Jeg liker følelsen av å bare være én blant mange, om det er på trikken eller på butikken, eller på her på Trafo.

Det er en slags rar balanse mellom å dele indre monologer, noen ganger mer personlig enn jeg selv skjønner, før jeg legger dem ut og ser at de får kommentarer eller views, og mellom å «gjemme» meg så langt det lar seg gjøre. På én måte er det befriende, dette å bare kaste ut tanker og ideer, uten å måtte forholde meg til at mitt eget ansikt nødvendigvis kobles direkte til dem.

Når og hvordan oppdaget du litteraturen? Leste du en spesiell forfatter eller var det noe annet som trigget interessen?

Jeg ble nok ordentlig opptatt av litteratur for rundt to år siden. Jeg har en prisvinnende forfatter i familien, uten at jeg noen gang har følt behovet for å egentlig oppnå noe lignende, kanskje før den siste tiden, om jeg kan være så ærlig.

Jeg ble blant annet inspirert av Oliver Lovrenski, som slo gjennom i en latterlig tidlig alder, og jeg følte kanskje det åpnet noe av muligheten for meg, at folk faktisk kan bry seg om hva yngre mennesker har å dele. På den måten føler jeg kanskje at litteraturverden har hengt litt etter, om man sammenligner med andre bransjer. Jeg får følelsen av at mye kudos ligger i erfaringer og «klokhet», og at dette tas for gitt at kun kan komme fra den litt eldre garde. Med det sagt er det ikke meningen å påstå at jeg selv er noe genialt individ av noe slag, men at denne lille fordommen jeg selv har båret på, i alle fall for en fem-seks år siden, muligens har gjort at ideen om å faktisk skrive, uavhengig av mål om publisering eller bare for moro skyld, aldri falt meg inn.

Jeg vil også si at Bret Easton Ellis sin debutroman Less Than Zero har gjort inntrykk på meg. Og jeg klarer ikke la være å ignorere det faktum at han bare var 21 år da boken ble gitt ut som noe av grunnlaget ved denne inspirasjonen. Måten han skriver på, i alle fall den gangen, gjorde at jeg skjønte at litteratur preges i langt større grad av sinn enn skinn. I Less Than Zero skriver han med en tomhet og en særlig god bruk av allegorier, for å portrettere en ganske sjelløs tilværelse blant Beverly Hills’ overklasseungdom på 80-tallet.

Karl Ove Knausgård

Det siste året har også Karl Ove Knausgård gjort stort inntrykk på meg, og måten han har vært nådeløs i fortellinger fra sitt eget liv, og også hvordan det ikke nødvendigvis ligger noen særlig spenning i mange av dem, men at måten han reflekterer rundt dem, eller i det hele tatt anerkjenner dem såpass at han velger å utsette dem for hele verdens leseøyne, er ingenting annet beundringsverdig. Han har også vært viktig for meg med tanke på hvordan jeg selv har lyst til å skrive. Blant annet finner jeg mange av passasjene hans fascinerende, selv om noen av dem kan være over gjennomsnittet langtekkelige. Skrivemåten hans har gjort at jeg selv, i lengre tekster, kan falle inn i «som om»-spiraler, hvor jeg kanskje bruker litt for mye tid og krefter på å finne tankefulle sammenligninger og tolkninger, enn å komme meg videre i fortellingen. Fra et kunstnerisk synspunkt derimot, er det lite som engasjerer meg mer.

Bon Iver

Jeg må også si meg nokså inspirert av musikk, og måten den fester seg til undersiden av huden min på et vis. I alle fall for meg, virker det som om det er flere timer disponibelt for å kunne høre på musikk i løpet av et døgn, enn å lese eller skrive. Og som en skriveglad, sikkert litt naiv gutt i tjueårene som vanligvis kan føle at jeg «mister» verdifulle timer, de gangene jeg ikke har mulighet til å dykke ned i diverse skrivestoff, kan ikke det samme sies når jeg setter et par airpods i ørene for å høre på musikk. Noen ganger føles det ut som artisten nærmest gjør et medisinsk inngrep på meg, og lysten for å skrive, eller produsere noe selv, kan vokse betraktelig bare i løpet av én sang. Det er ikke noe jeg ville vært foruten. Og jeg merker at jeg trekkes mot rå originalitet, hvor artister som Bon Iver og Cezinando er i en egen særklasse, spør du meg.

Cezinando

Hvordan hadde det seg at du begynte å skrive selv?

Første gangen jeg kan huske at jeg skrev, på eget initiativ, må ha vært sommeren til tredjeklasse på videregående. Etter dette gikk det drøye to år før jeg skrev igjen, denne gangen uten egentlig å stoppe. Jeg kan huske at jeg skrev et typ kjærlighetsbrev den gangen på videregående, eller rettere sagt en kjærlighetserklæring, som jeg faktisk syntes hadde et visst nivå over seg, men som jeg av en eller annen grunn slettet bare noen få timer etter å ha skrevet.

Senere har jeg bestemt meg for å ikke slette noe som helst av det jeg skriver, uansett om jeg vil at folk skal lese det en gang eller ikke. Jeg liker tanken av å ha skrevet mye, og å ha mye å se tilbake på. Jeg føler det kan ligge mye potensiale i selv de «dårligste» tekster, om man reviderer dem godt nok.

Jeg synes også det var mye jeg fikk utløp for når jeg først begynte å skrive. Det vil si, da jeg først begynte å legge ned betydelig tid i det. Her på Trafo skriver jeg som regel veldig korte tekster, mye dikt, men til vanlig fokuserer jeg på lengre tekster, som noveller eller utkast til en roman.

Mye av det du skriver virker å være basert på faktiske opplevelser. Vil det være mulig for noen som kjenner deg å skjønne hvem som har skrevet disse tekstene?

Det kan godt hende, uten at det virkelig er noen baktanke bak det. En del av det jeg skriver er vel så mye tanker og undringer, som sikkert kan være krevende å plassere et ansikt på, om noen jeg kjenner skulle lest det. Men for meg er det nødvendigvis heller ikke poenget. Som regel skriver jeg bare det som faller meg inn, og kanskje ting jeg aldri har snakket om til noen før, så på den måten kan det sikkert være vanskelig for andre å koble hvem som har skrevet det.

Ville det være et problem for deg å bli «avslørt»?

Nei, ikke egentlig. Akkurat nå gjør det meg ingenting å være «anonym», men jeg er jo klar over at det kan bli vanskelig dersom man vil opp og fram, om man aldri viser ansiktet sitt en eller annen gang.

Hva tror du en forfatters anonymitet har å si for hvordan leseren oppfatter det vedkommende skriver?

På én måte tror jeg anonymitet kan være bra. En forfatter kan ha mer spillerom dersom det eneste som er å vurdere, enten bevisst eller underbevisst, kun er de faktiske ordene som står i teksten, flyten, budskapet, eller rett og slett bare underholdningen av å lese en fortelling. Jeg tror så lite som et navn, og enda mer et ansikt, kan være med å farge tolkningen av teksten på et vis, enten leseren vil det eller ikke.

På en annen måte kan anonymitet være et hinder, ved at det kan være lettere å få igjennom noe, om det er noe forfatteren selv ønsker, hvis man kan presentere personen bak teksten eller fortellingen til leseren.

Men anonymitet kan fungere på andre måter enn kun «å gjemme seg», bak for eksempel et pseudonym. Jeg tror vi alle har en viss anonymitet ved oss, noe som er uvitende for alle andre enn oss selv, til og med om man stiller med fullt navn og en kropp. Akkurat dette kan jeg se på som en fordel. Disse delene av seg selv som ikke er kjent for andre, kan like så godt virke som fiksjon, selv når de samsvarer fullstendig med virkeligheten, og drar ikke leseren i enten den ene eller andre retningen, ved å pushe på at dette er noe selvbiografisk eller virkelig. En slags personlig usynlighet, om du vil.

Og hva betyr anonymiteten for forfatteren? Er det for eksempel lettere å føle seg fri i skrivingen?

Uten at jeg kan svare for noen andre enn meg selv, tenker jeg at friheten i skrivingen er det man gjør det til selv, enten man viser seg eller ikke. Det kan nok så klart være lettere å føle at man er friere, fordi man legger seg bak anonymitet, men se for eksempel på Min kamp-serien av Knausgård. Han er alt annet enn anonym, og det virker ikke akkurat som han føler seg noe særlig låst i det han skriver av den grunn. Til syvende og sist er det vel bare et spørsmål om redsel eller frykt for å vise seg for den man er. Og ikke minst ærlighet overfor seg selv.

Kan du velge ut for eksempel tre av tekstene dine, og fortelle om hvordan de kom til og dine tanker rundt dem?

aPathetic
I denne teksten bygger jeg på en fordom om at mennesker som regel ikke ser ut til å reflektere særlig over egen eksistens. Mye av dette er nok fordommer jeg selv har, spesielt overfor gutter på min egen alder, som bare ser ut til å leve uten å skjønne at de faktisk lever. Jeg ser så klart ikke alt det de ser, i deres egne liv, og det kan nok være lett å tenke at man selv er så reflektert, og til og med kanskje engstelig over dette med livet og døden, når det samme nok gjelder for de alle fleste mennesker.

Dette er mildt sagt et dikt om et nokså subjektivt syn på andre mennesker, og kan også leses med et ovenfra-og-ned-blikk, noe man som regel bør passe seg for.

 
Liksomheter er livets lim
Dette diktet har jeg nok blitt inspirert av å skrive gjennom utallige fester og samlinger med andre folk, hvor jeg ikke har kjent meg igjen i noen av dem, og spurt meg selv hva jeg i det hele tatt gjør der, med akkurat de menneskene.

Spesielt når jeg drikker, får jeg en følelse av falskhet. En fasade jeg sikkert selv har kledd på meg altfor mange ganger, men som de siste årene har blitt tydelig for meg at ikke er noe annet enn en usikkerhet jeg har om meg selv, hvor jeg har forsøkt å late som jeg er lik de jeg menger meg med, i dette tilfelle venners venner, som jeg egentlig ikke har noe til felles med, overhodet. Jeg føler i diktet at jeg understreker hvor felles dette er, ved å skrive at disse menneskene er venners venner også for hverandre, og at det ikke nødvendigvis bare er jeg-personen som føler på dette. 

 
Skriker kun for tomme ører
Dette er også et dikt, som mer eller mindre kom til meg da jeg lå hjemme i sengen min og hørte på et fjernt rop fra en konsertscene som var satt opp bare noen titalls meter utenfor vinduet mitt.

Jeg tror jeg tenkte på mikrofonen, og hvordan denne kunne høres av alle rundt, når en av scenearbeiderne gjorde lydsjekk for å sjekke at alt var i orden. Jeg så for meg hvordan andre mennesker også sannsynligvis har behov for å bli hørt, likt som denne mannen med mikrofonen ble hørt av alle andre innenfor en kilometers avstand. Dette behovet for å skrike fra seg, bli hørt, og ikke bare holde hylingen for seg selv.

Anonymiteten til tross, har du noen ambisjoner for skrivingen din? Kunne du for eksempel tenke deg å gi ut bok under pseudonym?

Jeg hadde nok løyet om jeg sa at jeg ikke har noen ambisjoner for skrivingen. En gang i fremtiden har jeg nok lyst til å bli antatt av et forlag, og etter hvert gi ut en bok, enten det er en roman eller diktsamling. Men når det kommer til å gi ut bok under pseudonym, kan jeg ikke si at det er noe jeg har tenkt særlig mye over, men realistisk sett hadde jeg nok sett meg nødt til å gi ut under ekte navn, da jeg tror det kan være lettere å både få utgitt og markedsført.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg bruker Trafo for å øve meg, og kaste ut ulike skisser og ideer jeg har skrevet ned, enten i en og samme skriveøkt, eller som jeg har i gamle dokumenter fra flere måneder tilbake. Jeg liker å få tilbakemeldinger og se hva andre tenker om tekstene mine, for å bruke det til å forbedre meg og skrivingen.

Det har betydd mye for meg at mentorene her på Trafo er veldig flinke og motiverende i kommentarene sine. Og lysten for å skrive blir definitivt større av å se folk lese og svare på tekstene mine, noe som inspirerer meg til å legge ned enda flere timer med skriving, og gjøre så godt jeg kan for å formidle det jeg ønsker. 

Du kan følge Martin videre på profilsiden hans. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.