Da jeg fikk det ærefulle oppdraget å velge Trafo-talent for november, så jeg for meg at dette skulle bli et avslappet ærend over et par kopper kaffe med en sovende katt på fanget i godstolen. Det ble alt annet enn. Etter mange timer hadde jeg klart å karre meg ned til 16(!) bidrag og så tok det nok en time å komme meg ned til 4 og til slutt kåre en vinner blant disse. På denne tiden hadde katten for lengst kommet på bedre tanker og øyelokkene rykket av koffeinsjokk. Talentene på Trafo er så mange og varierte at dette ble en nærmest umulig oppgave som til slutt ble fullbyrdet med en skjelvende hånd og ærefrykt for alle timene med arbeid som har blitt lagt ned i disse bidragene. Nok om det! Her er min vinner og noen av mine mange favoritter:

Vinner: world peas (trykk) av Ingrid Moa
Verket er en håndkolorert etsing av et motiv som også eksisterer som et oljemaleri. Det som griper meg først er teksturene, kontrastene, linjene og det lille poppet av farge på ertene, som minner meg om små planeter i bane rundt solen. Motivet er hverdagslig og fredelig, mens ertene oppstilt på linje bryter med dette hverdagslige. Tittelen får meg også til å blåse litt ekstra luft gjennom nesa. Dette er et verk man kan hvile øynene på lenge. Det er minimalistisk, men effektfullt.

Texas, Norge av Wilhelm Særvoll
Bildet viser en brud og et brudefølge på vei inn i en rød Peugeot med horn. Følget er ikledd cowboyhatter med tilhørende støvler gjennom et utvilsomt norsk landskap dekket i tåke. Verket fascinerer meg fordi det viser møtet mellom to svært ulike kulturer og gir innblikk i et, for meg, ukjent miljø her i Norge.

Vaskeriet av Ann Kristin Kise 
Teksten viser gode beskrivelser som trekker leseren inn i sansene, tankene og følelsene til vår protagonist Oda. Språket flyter lett og elegant. Variasjonen i tempo gjør at leseren henger med når Odas stressnivå øker. Tematikken er gjenkjennelig og sår. Vi har alle en eks vi skulle ønske vi møtte igjen under litt bedre omstendigheter.

Lyden av vaskemaskinene durer stille i bakhodet til Oda. Blikket hennes glir over dem, på leting etter en som ikke har et “i ustand” skilt. Da hun endelig ser en, sukker hun og setter seg på huk. Hun åpner døren, heller klærne inn, fisker ut et par sokker i bunnen av posen. Når hun er sikker på at alle klærne er inne, tar hun frem såpen. Flytende, lavendellukt. Den samme lukten som moren hennes alltid brukte. Måler og heller oppi, ser den rosa væsken sige ned i luka. Lukker den, velger den billigste vasken, og drar frem kortet for å betale.

Vasken tar en time. Det tar et kvarter for Oda å gå hjem, fem minutter å sykle. Hun ser ut vinduet. Det begynner å bli mørkt. Solen går ned tidligere for hver dag, og hvis hun ikke finner skjerfet sitt snart kommer hun til å våkne med en sår hals. Her inne er det varmt. Behagelig. Lukten av såpe og tøymykner beroliger kroppen hennes. Det er ikke mange som bruker dette vaskeriet. Det er lite, med kun en tørketrommel, og maskinene er ofte i ustand. Det ligger også litt utenfor sentrum, en liten diamant Oda fant for et år siden. Hun må ta med sin egen såpe, og gulvet er ofte vått, men det er billig. Og fredelig.

En blanding av rosa, rød og lilla virvler i umenneskelig rask fart inni den lille boksen. Vennene hennes kaller henne en snobb, men hun nekter fortsatt å vaske hvite klær med fargede. Hun har strekt seg til å ikke vaske kun klær i samme farge, etter en dag i april hvor hun måtte gå i røde pysjbukser og julegenser.

Hun finner en av de to plastikkstolene som står i hjørnet, og setter seg foran maskinen. Hun burde lese. Vet hun trenger det, for å henge med. Men øyelokkene er tunge. Denne gangen gidder hun ikke ta opp boka engang. I stedet holder hun rundt baggen, nøye med å ikke sette den på gulvet. Sparker posen til siden.

Hun sitter sånn, med øynene lukket, ikke helt i søvne men ikke helt bevisst heller. Holder på å skli inn i det ubevisste, da bjella over døren ringer henne tilbake. Kan hun si at hun følte det allerede før han åpnet døren? Ga magen hennes et signal? Eller er det ren impuls at hun åpner øynene og møter blikket til Daniel?

Blikkontakt. Han ser overasket ut, som om han ikke forventet å se henne. Som om han ikke vet at hun bor i området. Hun vet ikke om hun skal hilse eller ikke. Håret hans er kortere, ansiktet er tynnere. Buksene er blitt strammere, blå i stedet for sort. Men han går med den samme hettegenseren. Nesen hans har den samme buen som tipper litt ned mot tuppen, øynene hans er fortsatt mørke, like forvirret som vanlig. Er leppene hans fortsatt de samme, har munnen fortsatt den samme formen? Hun ser for seg å ta på leppene hans. Er de fortsatt like myke?

Han har ikke med seg en kurv. I stedet har han stappet klærne i en treningsbagg, den samme som han brukte når han skulle spille volleyball. Beinet på en grå joggebukse stikker ut av åpningen. Et øyeblikk har gått, og ingen av dem har verken hilst eller brutt øyekontakten. Hun føler at hun må reise seg. Hun liker ikke at han ser ned på henne. Men hun kan ikke reise seg nå, så hun krysser føttene, justerer baggen med boka og nøklene og lipglossen. Hun får en plutselig trang til å ta opp sistnevnte. Hennes egne lepper føles for tørre.

Han svelger og hun hører at han svelger, ser adamseple gå opp og ned. Leppene hennes presser seg sammen. Hun ser at han ser på bevegelsen, hun klarer ikke slutte å tenke på hvor tørre leppene hennes føles. Bruker all viljestyrken sin for ikke å ta på dem, kjenne om de er så tørre som de føles.

Hun har ofte tenkt på hvordan hun vil se ut om de møtes. Hvordan hun går nedover gaten, ler av vennenes vitser. Eller på en bar, med mørke kirsebærfargede lepper og et vinglass i hånden. Eller best av alt, på en restaurant. Hun har på den lille grønne kjolen, morens perler og en dyr veske. Hun smiler til en kjekk mann, som ikke klarer å slutte og stirre på henne. Han tar hånden hennes over bordet, kaller henne pen. Akkurat da skulle Daniel komme inn. De skulle få øyekontakt. Han skulle stirre på mannen som sitter ovenfor henne. Hun skulle være den modne, smile til han og introdusere dem til hverandre. Spørre når Daniel kom tilbake, hvor lenge han hadde tenkt til å bli i byen.

Slik skulle de møtes, i de utallige dagdrømmene etter han forsvant. Han skulle se henne og angre. Hun skulle være på et bedre sted, være et bedre menneske enn da hun sist så han. Hun skulle ikke sitte i joggebukser og boblejakke, med tørre lepper og trøtte øyne. Hun skulle ikke være alene. Like alene som for seks måneder siden.

Ingen av dem har sagt noe. Daniel ser på maskinen ved siden av henne, og setter seg ned på huk. Kaster klærne inn i maskinen. Oda ser på knærne hans. Vannet som sniker seg opp buksa. Lurer på om han ikke så at det var vått, eller om han ikke brydde seg. Føler en tung skuffelse bre seg over henne, da hun innser at hun ikke lenger vet slike ting om han. Hun ser på klærne hans. Klærne som har ligget på senga, på gulvet, i skapet hennes. Nå som hun er nær han, kan hun kjenne lukten. Den intense lukten hun pleide å sovne til. Hvordan hun lå naken midt på natten og holdt den blå genseren tett inntil seg. Hvordan lukten av han fikk henne til å sove. Hver gang hun lukter den nå, reiser hårene på armen seg.

Det har gått for lang tid, og hun kan ikke lenger si noe til han. Hun ser for seg å dra hjem. Børste håret. Å skifte ville vært for drastisk, men hun kunne tatt på lipgloss. Tørrshampoo. Spraye sin egen parfyme. Kjempe mot den intense lukten hans. Vaske ansiktet. Det ville ta en halvtime å gå. Hun ville vært tilbake i tide til å hente vasken sin. Hun kunne lagt fra seg baggen sin. Fått det til å se ut som hun alltid dro hjem. Men hvorfor satt hun da på en stol når han kom inn? Ville det se ut som hun flyktet? Som om han hadde så stor makt over henne? Men tanken på å sitte i 50 minutter med han får noe til å stramme seg i halsen.

Før hun rekker å vurdere mulighetene sine, reiser Daniel seg, børster bort støv som ikke finnes fra buksene og ser på henne. “Hvor er såpa?”, spør han. “Du må bruke din egen”. Stemmen hennes høres slitt ut, som et gammelt sykkelkjede som har stått i garasjen alt for lenge. Hun krymper seg innvendig. Det er tydelig at han ikke har noe såpe. Hun peker på sin egen og kremter. “Man må ta med såpe”, sier hun, som om han ikke har skjønt det. “Du kan bruke min”, sier hun mens hun strekker seg mot flaska ved vaskemaskinen. De strekker seg samtidig, baggen stopper henne fra å reise seg ordentlig. Han tar tak i såpa før henne, fingrene deres berører ikke hverandre. Hun skammer seg over hvor trist det gjør henne.

Etter at han har startet sin egen vask, reiser han seg og går. Hvor, vet hun ikke. Han tar ikke med seg baggen. Bare kortet han brukte for å betale. Hun vurderer å dra selv. Støte på han igjen. Planlegge hva hun skal si. Men øynene er tunge. Bevisstheten hennes ønsker ikke å samarbeide. Og da hun våkner, er baggen hans borte og vaskemaskinen er tom. Som om han aldri var der.

Nødlys av Aud Tone Ausland
Under er rød måne ligger et spøkelsesaktig menneskelik omkranset av død fisk. Over horisonten lyser det grønt av radioaktivitet. Det er for sent. Nødlysene er tent, men her er det ingenting igjen å redde. Fargevalg og penselstrøk er utført med stødig hånd og gjør at jeg nærmest kan lukte forråtnelsen som er avbildet. La oss håpe dette ikke er vår fremtid. Ausland hadde for øvrig flere gode bidrag denne måneden som jeg anbefaler å ta en titt på.

Mvh Mari Hovde