Poet og litteraturarbeider Eira Søyseth har hatt æren å velge månedens Trafo-talent for desember 2025. Hun har selv vært aktivt Trafo-medlem i sin tid, og har gledet seg over å se både nye og erfarne Trafo-travere i fri dressur innen så mange, særlig analoge, uttrykk. Blant alle var det tegningen “safe and sound” av Ena Johanne Rathgeb som stakk av med tittelen månedens talent.
Kåring av månedens Trafo-Talent desember 2025
Jeg har bladd meg gjennom desembers bidrag for å kåre månedens Trafo-talent, og det har vært en glede å få et innblikk i hva som legges ut her for tiden! Alt fra analoge foto, portretter, tresnitt, tegninger, maleri på forskjellige flater og med ulike teknikker, kollasjer og tekster. Nylig leste jeg om hvordan det er inn med alt analogt, som en slags motsats til skjermenes hastighet, og det er spennende å se det bli gjenspeilet i desember måned her hos Trafo. Det gir en påminnelse om viktigheten av å utforske forskjellige kunstneriske uttrykk og å trene opp evnen til å fordype seg i, leke seg med og rett og slett være i kunstnerisk prosess. Jeg ser frem til å se mer fra de dyktige trafoister i fremtiden!
Månedens Trafo-talent desember 2025:
Månedens Trafo-talent er Ena Johanna Rathgeb, med verket «safe and sound» som traff meg det øyeblikket jeg klikket meg inn på det. Tegningens tette utsnitt vekker en form for intimitet, gir meg lov til å ta del i søvnens private sfære. Hvem er det som sover der? Det vekker nysgjerrigheten min umiddelbart. Sengetrekkets naive gule og oransje mønster står i kontrast til den nattehimmelblå bakgrunnen som man kan fordype seg helt i. Og så – ansiktet – det ser så fredelig ut der i søvnen, jeg tenker tilbake på å bli pakket inn i dynen av mine foreldre da jeg var barn, jeg tenker på å dekke meg med dynen når det er kaldt ute, bli varm og trygg. Kanskje er det noe med å bli minnet på nettopp dette som gjør at tegningen treffer meg sånn. Verket gir meg en påminnelse om hva øyeblikk av ro gjør med oss, selv når Rathgebs strek parallelt viser fram blyantens hurtighet, lar deg se lag på lag med myke og harde blyantstrøk som har blitt tegnet fram.
Andre verk som jeg gjerne vil trekke frem:
Amina Hofset Solbakken la i desember ut flere flotte analoge portretter av flere i familien sin, men la også ut dette fotografiet, «Orkideene til mormor» som jeg ble helt fascinert av. Først ser jeg kontrasten mellom den undereksponerte stuen og den lett overeksponerte terrassen, og så ser jeg mormors orkideer som får vise seg frem i sin blomstring. Men bildet blir for meg også som en slags stedfortreder for alle våre bestemødres stuer, døde eller levende. Med porselensnips i vinduskarmen, familiebilder i gullrammer og mørke trebord med utskjæringer blir bildet som et tidsvitne av en verden som forblir den samme når du besøker den. Jeg liker også vannglasset og fjernkontrollen som står på bordet, for når gjestene er gått, kan mormor skru på tv-en, sette seg i godstolen og se på litt på tv før middag.
Jeg fant også glede i Ingrid Hamsunds naivistiske tegning «Voksen krokodille» og følgeteksten hun la ut samtidig, «tekst til voksen krokodille». Den våte akvarellblyantens strek som flyter utover, den triste krokodillen som står på et toalett og tisser gult, gult tiss, krokodillen som må holde seg fast i kantene av tegningen for å holde seg på plass, jeg liker det! Og så følgeteksten, som minner meg om noe Kim Hiorthøy kunne ha skrevet, som på lekent vis kobler det lett absurdistiske anslaget til tegningen: «Det er lenge siden jeg har sett en krokodille. Det er kanskje fordi jeg har blitt voksen». Hva betyr det å være en produktiv voksen for krokodillen? Er vi alle krokodiller og kan ikke se det selv? Jeg vil vite mer og se mer fra dette universet!
Til sist vil jeg gjerne også trekke frem Angelina Aspheims oljemaleri på lin, «Et farvel med Samsja», som jeg gjerne skulle sett i levende live når jeg leser at det er hele to meter høyt og over en meter bredt! Kontrasten mellom tegneseriekattens lystige, men litt tomme blikk og det tvetydige uttrykket hos barnet i fronten av bildet er det første jeg legger merke til. Hvem er det barnet ser på? Hvem eller hva sies det farvel til her? Er det et nostalgisk tilbakeblikk, eller en bevegelse bort fra barndommen, eller kanskje et nytt møte med den? Så mange spørsmål som vekkes i meg. Med en kontrollert fargepallett, er Aspheims strøk likevel fylt opp av bevegelse og av lys. Et veldig spennende verk!
Jeg takker for oppgaven med å kåre årets Trafo-talent, og tar med meg alle disse kunstneriske impulsene inn i januarmørket og lader meg opp til våren og solen. Takk for meg!
Eira Søyseth