Eit breitt spekter 

Eg har kosa meg med å lese over, lytte til og kike på dei 58 bidraga de har lasta opp på
Trafo i mars. Eg har blitt inspirert, kjend på ubehag og opplevd at kunsten dykkar resonnerer
med meg. De lagar kunst som strekker seg frå det psykedeliske til det råe og ufiltrerte, til det
jorda og det meir klassiske. Uttryksformene de brukar er like diverse – frå silikon, foto, film,
teikning, måling og tekst til musikk. Utruleg kult å sjå det de lagar altso!

Månedens Trafo-vinnar for mars 2026 gir lesaren eit slag i magen:
For å markere kvinnedagen, som var 8. mars, har Kaadinh Lalla skrive eit dikt, som beskriv
det som er realiteten for millionar av kvinner verda over.
«De som er lovet smerte: Kvinnene» er som eit slag i magen. Diktet er rått, viktig, vakkert og
sårt på ei og samme tid. Det tar opp ein tematikk som dessverre er brennaktuell i dagens
samfunn; kvinner sin fridom, retten til å vere seg sjølv og bestemme over eigen kropp.

Teksta har ein rytme og nerve som drar meg inn. Eg får ei sterk kjensle av at Lalla skriv utifrå
levd liv. At dette er noko ho har kjend på sin eigen kropp, noko som gjer diktet ekstra
kraftfullt.

Den uredde 19-åringen imponerer med sin sylskarpe penn og eg håpar at ho vil melde seg
på Høstutstillingen og Open Xpressions på Cafeteatret i Oslo med denne teksta.
Kanskje ho skal framføre diktet som opplesen slam-poesi?

Det er ingenting som gjør meg sintere. 
Jeg blir så illsint. 
Det er et grusomt svik. 
Og det er så normalisert! 
Som om man ikke blir kvelt? 
Som om det ikke er et sykt tap av liv? 
Men hva i helsike er det du prater om? 
Negativ sosial kontroll. 
Den typen der en voksen kvinne må spørre om lov. 
Den typen der en kvinne er ene og alene bærer av en kultur og dets ære. 
Spesielt når alt hun vil er å være. 
Å leve, å være en tenåring for gudsskyld. 
Det er som om vi blir lovet smerte fra begynnelsen? 
Vi tapte bare kjønnslotteriet. 
En jente på min alder er alt giftet bort, en annen som er yngre har alt to barn og den yngste er alt forlovet. 
I mens hennes bror fryder seg over at han gjorde sin "oppgave". 
Han beskyttet sin søsters "ære". 
Det er noe forjævlig løgnaktig ved slike utsagn. 
De beskytter seg selv, de frydes over at de er mektige, og det er alt. 
Du beskytter ikke din søster, du beskytter ikke hennes ære, du ødelegger hennes liv. 
Og hadde rollene vært reverserte kan jeg sverge på at ingen mann hadde akseptert hans rolle. 
Men fordi vi er kvinner skal vi? 
Jeg nekter, fra det dypeste i min sjel må du ta mitt liv før du våger å prøve å ta min frihet. 
Lettere sagt enn gjort, men mine kjære søstre vit at hvis vi alle er modige, 
hvis vi alle er modige bare en gang, kan du endre både ditt og søsterskapets liv. 
Jeg måtte være modig, og det måtte min vennine, min tredje var ikke det og du kan gjette hvem av oss som er lykkelige. 
Ikke la noen og jeg mener noen kontrollere ditt liv. 
Det er ditt, du ble ikke satt her på denne jord for å bære en kultur og levemåte som gjør deg trist. 
Ikke våg heller å ta mitt budskap som pro-vesten, dette er et verdslig problem som når jenter over hele kloden. 
Fra mitt hjemland i Afrika, til min vennines i asia og til mitt nabolag i Norge. 
Vi alle rammes. 
Ingen er frie til vi alle er. 
Så vær modig. 
Vær modig mine kjære medsøstre, jeg forstår dere, jeg bærer deres smerte, dere er ikke alene så lenge jeg er her. 
Du har rett på et fullverdig liv lik en manns. 
Du skal aldri føle skam ved ditt kjønn eller anger, som om noen av oss holder kontroll over kjønnet vi blir gitt ved fødsel. 
Å være kvinne er noe av det vakreste, det er en ære, vi bærer liv for guddsskyld. 
Det er kultur, religiøse tolkninger og menneskelige vrangforestillinger som har gjort det til noe annet. 
Min personlige antakelse er at verden er slik den er fordi vi er mektige, vi holder på en iboende verdi og livsskraft særegen vårt kjønn. 
Muligens det ble for skremmende for det andre kjønn? 
Det er der den negative kontrollen kommer inn. 
Gift hun bort. 
Begrens friheten hennes. 
Ikke la hun te seg slikt hun vil. 
Følg etter hun, gjør det til en sammfunnsoppgave å passe på kvinnen! 
Slik at hvor enn hun går er hun i lenker! 
Jeg sier faen ikke. 
Du må ta meg dø før jeg går med på det. 
Et liv du ikke vil leve er ikke et liv, det er en livstidsdom. 
Uansett hva aldri glem det mine medsøstre. 
Et liv du ikke vil leve er ikke et liv, uansett hva. 
Du får like så godt kjempe for ditt liv. 
I døden er du i det minste fri tenker jeg. 
Vi må være modige, vi må nekte, vi må slåss. 
Jeg har alltid følt og ment at vi kvinner holder på den reelle makta. 
Det er ingen ondsinnet makt, men en makt for allmennhetens beste. 
En kvinnes kjærlighet gagner og skaper for alle. 
Men aldri glem at vår vrede skaper og. 
Vær modig og benekt smerten lovet deg, du får lov til å si nei. 
Du er ikke en dårlig datter, du er ikke en skam og du er ikke en "dårlig jente" . 
DU ER FRI.

Eg vil også trekke fram to andre kunstverk som eg beit meg merke i:

«Jeg glemte deg nesten» av Sander Berg vekker umiddelbart interessa mi og når eg byrjar å
studere det ordentleg, kjenner eg på eit ubehag og verket får meg til å reflektere. Først byrjar
eg å sjå føre meg ei gamal dame som har stått her og dusja i alt for varmt vatn, og med så
mange sterke produkt at ho til slutt startar å smelte og renne ned i sluket.
Eg tenker at verket er ein slags kommentar på det moderne samfunnet og korleis alt vi
konsumerer påverkar oss og kanskje distraherer oss frå å vere vårt autentiske sjølv.
Men når eg tar ein nærare kik på tittelen og kommentarane under bilete og ser at det faktisk
er bestemora til Berg som er modell og at det er eit bilete på aldring og kanskje det å bli
dement og skrøpeleg. Med eit fekk verket ei heilt anna – og meir personleg betydning. At
bestemora kanskje framleis er der fysisk, men at ho gradvis svinn hen.

Dette er eit veldig sterkt verk, og at silikon-hovudet er så realistisk og til og med har ekte
menneskehår er imponerande.

«Relikvie» ein komposisjon av Julia Constance Wiger-Nordås for kontrakvintett (altso ein
musikalsk komposisjon skrive for ei gruppe på fem kontrabassistar). Stykket har ein
spanande disharmoni og dissonans som oppstår i møte mellom dei lyse og mørke tonane.
Musikken er tidvis både dramatisk, leiken og dyster. I midtpartiet ser eg for meg eit troll som
kryp ut frå grotta si og inn i dagslyset. Dette er eit godt stykke handverk, og eg er sikker på
at vi får høyre meir ifrå Wiger-Nordås i framtida.