«Tar gode bilder, og er dessuten ganske morsom. Hva mer er det å vite?» står det på hjemmesiden til fotostudenten Joachim Nygaard Jernberg.

Vel, Trafo tror det må være mer å vite. For eksempel lurer vi på hvordan Joachim jobber med alle disse gode – og, ja, ofte ganske morsomme – bildene sine. Vi har derfor stilt ham noen spørsmål.

– Jeg er fra Oslo og har en bakgrunn som kresen i matveien, begynner han når vi ber ham begynne med det grunnleggende. – Kresenheten for mat har forsvunnet, men har flyttet seg over til kunst og da gjerne foto. På videregående gikk jeg medier og kommunikasjon, der drev jeg med alt fra film til lyddesign og foto.

Siden den tid har jeg spesialisert meg innen foto som uttrykksform. Jeg har blitt undervist av fotograf Dan Skjæveland, som er fyren som hjalp meg oppdage Trafo, og gått to år på fagskole. Ett år på fotofagskolen i Trondheim, og nå et år hos Bilder Nordic her i Oslo.

«Jul 2025»

«November»

Når tok du første gang et bilde og tenkte at dette var noe du ville forfølge videre?

Jeg fikk mitt første kamera før jeg var fem, har jeg blitt fortalt, men jeg var ikke så yrkesrettet på den tiden tro det eller ei. Jeg har alltid tatt bilder, men på videregående økte jeg produksjonsmengden. Noen venner av meg spilte i band, og jeg tok mye bilder for dem.

På samme tid var jeg ganske blakk, så i stedet for å kjøpe klær gikk jeg ofte innom små bruktbutikker og spurte om jeg kunne bytte noen bilder av klærne deres til bruk i sosiale medier mot et plagg eller to. Nysgjerrigheten vokste og jeg bestemte meg for å se hva mer jeg kunne gjort med fotografi.

For tiden går du på Bilder Nordic ved Høyskolen Kristiania. Hva får du ut av å være der?

Først og fremst tror jeg ikke at utdanning er riktig vei for absolutt alle. For min del tror jeg at dette har vært riktig vei. Hos Bilder Nordic får jeg muligheten til å ha hyppig kommunikasjon med flere lærere som jobber som fotografer, og kan gi meg informerte tilbakemeldinger på hva jeg leverer. Jeg vil påstå det mest givende er om lærere er uenige, for da blir det som å sitte å lytte til en panelsamtale.

Å utdanne seg gir en også tid til å utvikle seg, uten å måtte bekymre seg for stort om økonomien. Du får selvsagt et lån, men man får se selv hva man anser som et nødvendig onde.

«William»

I bylinen din her på Trafo.no står det at du heller vil ha kritikk enn ros. Hva legger du i det?

Ros er jo alltid godt å få, og selvsagt setter jeg pris på det, men det ligger ikke alltid mye utvikling i det. Om jeg deler et bilde, og får kommentaren «Kult bilde!». Så sier det meg ikke mer enn at personen som skrev dette, likte bildet. Kanskje de legger ved spesifikke detaljer de liker, men mer enn det får man ikke ut av det.

Jeg vil påstå at et kritisk blikk er en god test for begge parter. For ved å kunne høre hva noen mener er en svakhet ved verkene man produserer, vil man kunne stille spørsmål ved egen arbeidsmetode og hvorfor man produserer hva man gjør.

Et eksempel på dette er da jeg var på reise min tidligere lærer og ville spørre ham om hva jeg burte ha med i en portefølje jeg lagde på den tiden. Vi var alle ganske slitne og trøtte, men deadlinen nærmet seg og jeg måtte få det gjort. Læreren min var sliten og sa rett ut at en av mine største svakheter er at jeg ofte ikke ser verdien i hva jeg tidligere har produsert og kun fokuserer på hva jeg driver med i akkurat dette øyeblikk. På den måten får ikke verkene tid til å puste og jeg rekker ikke bearbeide det ordentlig før jeg går videre til neste ting jeg blir oppslukt i.

Selv om læreren min i ettertid ble usikker på om dette var litt vel ærlig, så vil jeg påstå at dette er den tilbakemeldingen som har hatt størst påvirkning på arbeidsmetoden min i positiv forstand. 

Derfor: Kritikk fremfor ros. Ikke alltid, men ofte.

«Mammas livsverk»

Har du alltid med deg kameraet i tilfelle et motiv skulle dukke opp? Eller jobber du mer planmessig og prosjektbasert?

Jeg vil ikke si at å jobbe prosjektbasert betyr å ikke alltid ha med seg kameraet. Å se et bilde jeg gjerne skulle tatt, men ikke ha muligheten til å ta det fordi jeg ikke har med meg kameraet, har blitt plagsomt nok til at jeg som regel har med meg kameraet mitt. For meg er det å fotografere og dokumentere menneskene rundt meg en måte å minnes det vakre rundt meg. Det har blitt en verdifull del av livet mitt.

En interesse som har kommet i senere tid, er å fotografere familien min. Familieliv er noe av det mest spennende å fotografere, for det finnes øyeblikk som kun finnes i samvær med familie. Familien min er blitt vant med at det er et kamera tilstede og det har blitt et naturlig element i dynamikken.

Jeg tror det også er viktig å ikke føle seg forpliktet til å ha kameraet tilstede konstant. Å kunne koble av er viktig for å sørge for at man ikke blir totalt utbrent.

Er det mulig å si noe generelt om hva du prøver å fange i øyeblikksbildene dine?

Dette varierer selvsagt, men kort sagt samler jeg øyeblikk jeg fascineres av og vil minnes. Samtidig må det nevnes er det ingenting jeg kan like bedre enn et godt portrett. Jeg anser meg selv som heldig som får dokumentert menneskene rundt meg.

Noe som er utrolig spennende med fotografi, er hva slags narrativ man selv skaper. Som regel forsøker jeg å fange øyeblikket slik jeg opplever det, men jeg er ikke fremmed for å leke meg med hva slags alternative narrativ jeg kan skape med kameraet som verktøy. Kort sagt liker jeg tekstur, folk og fe.

Kan du velge ut ett eller tre bilder og fortelle om dine tanker rundt dem?

Dette bildet er et bilde som jeg merker at jeg ikke føler eierskap til helt med det første. Bildet er noe av det nyere jeg har produsert, og jeg sitter enda og ruger på det for å se om jeg synes det tåler tidens tann.

I våres har jeg jobbet med å produsere en fotobok i samarbeid med lærerne mine og noen eksterne fotografer og kuratorer. Denne prosessen har gjort meg oppmerksom på hvordan bilder som jeg ofte hadde sett på som banale, kan bidra til å gi andre bilder en kontekst og bygge et narrativ. Dette bildet minner meg først og fremst om å sitte i baksetet av en bil som stinker diesel, se store fjell, og å forsøke å få knipset et bilde av dem, uten å få med refleksen av vinduet. I dette bildet blir «banaliteten» en effekt, synes jeg

I år ble lillebroren min 14. Å følge ham i hans faser er utrolig spennende! En stor del av fascinasjonen, er at som brødre har man trekk som minner om hverandre, og jeg føler jeg kan se på ham og huske hvilke følelser jeg følte på i den alderen. Det er en sunn refleksjon å se tilbake, og han er en god påminner på det. Om sommeren når vi er ute, er han ofte i bevegelse. Jeg har også bilder av det, men her mens han står i ro, oppleves det som det er i hodet hans det er liv og røre.

Kompisen min Mons kan ikke kalles annet en finurlig og morsom. Jeg har som regel med meg kameraet, og gjerne på bar. Her sitter vi på en kveld på bar, og han drar frem en fidget spinner formet som et dollar tegn. Det er så grusomt tacky at det er fantastisk. Morsomst av alt er det at det ser så dramatisk ut.

Du tar en del kommersielle bilder også. Hvor lett eller vanskelig er det å få oppdrag? Hvordan får man en fot innenfor bransjen?

Vel, dette kommer selvfølgelig an på hvem du spør. Fotobransjen har aldri vært lett, men jeg har blitt fortalt at det er vanskeligere nå enn før. Å få oppdrag er ikke vanskelig, for det finnes drøssevis av folk som ønsker samarbeid eller lignende, men det vanskelige er å få betalt. Jeg skal på ingen måte skryte på meg å ha stålkontroll på fotobransjen, men om man vil komme seg inn har jeg følgende tips: Vær snill, møt på utstillinger, ta jævlig mye bilder så du har en god portefølje, og forsøk å sikte deg inn på en spesifikk sjanger.

Hvilke ambisjoner har du for fotograferingen?

Ambisjoner er nesten sårt, for hva tør man å si man tror man vil få til? Jeg vil produsere mye, ofte, lenge. På et tidspunkt vil jeg ha en soloutstilling, når jeg har produsert nok arbeid av høy nok kvalitet. Når jeg tenker over det, vil jeg vel gjøre alt. Hvorfor ikke, liksom? Gi ut bok, stille ut på nasjonalmuseet, ta bilde av kongen og kanskje den svenske kongen når jeg først er i gang.

Men det er vel greit å starte med litt lavere terskel: Fortsette å ta bilder av dem rundt meg, og forsøke å bli årets TrafoTalent?

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Trafo er en utrolig god mulighet til å få tilbakemeldinger på verk og prosjekter fra aktive kunstnere. Det er spennende å se hva kunstnere som produserer innen en annen kunstform har å si om arbeidet mitt.

Noe jeg gjerne skulle sett mer av på Trafo, er å se de unge kommentere på hverandres verk. Jeg tror vi har lett for å undervurdere hva vi kan lære av hverandre.

Du kan følge Joachim videre på profilsiden og hjemmesiden hans. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.