TrafoTalent for mai: «Dagen sola kom ned og hilste på meg» av Leon Schuddebom

Når jeg trykker på play blir jeg umiddelbart sendt inn i et magisk univers som vekker en slags barnslig glede og nysgjerrighet i meg. Hvor i alle dager er det jeg har havnet? Underveis opplever jeg å bli genuint overrasket og rørt av det som utspiller seg i løpet av de knappe to minuttene kortfilmen varer.

Filmen får meg til å kjenne i kroppen hvor utrolig og ikke minst merkelig det er at vi befinner oss på denne planeten. Jeg kjenner på at naturen er noe levende vi kan lene oss på, og det er akkurat som om solen har kommet på besøk for å trøste oss litt!

Når jeg skjønner at kunstneren står bak både det jeg ser og hører, blir jeg nesten litt forvirret. For et arbeid! Samtidig gir det hele enda mer mening. Det forklarer hvorfor uttrykket fremstår så tydelig og helhetlig. Det musikalske og det visuelle harmonerer sømløst og understøtter hverandre gjennom hele filmen.

Det var altså så gøy og inspirerende å få oppleve alle bidragene, og jeg har lyst til å trekke frem flere som stakk seg ut for meg: 
«Tjeneren» av Eline Østby

Dette bildet traff meg på en veldig kroppslig måte. Det er som om jeg bare «skjønner greia», uten at ordene helt klarer å nå frem til samme sted.

Det er en fantastisk følsomhet i figuren, og det er som om hun står der med hjertet rennende ut av hendene. Jeg er imponert over hvordan så mange ulike teknikker og elementer fremstår som en helhet. Det gjør det ekstra spennende å bli værende i bildet og oppdage stadig nye detaljer og lag.

«Disconnected l» av November Skutle
Det er noe med tekstens usentimentale beskrivelser som gjør det mulig for meg å kjenne mine egne følelser i møte med den. Når noen ord forsvinner inn i kunstnerens egen kropp, blir jeg sittende og myse for å finne ut hva som står der – som om kunstneren har lurt meg med på å være forvirret over kroppens tilstedeværelse, slik som teksten beskriver. 

«Oslofjorden» av Selma Astrup Trebler Wold 
Dette bildet møter meg i feeden som en frisk dusj og det er som at dobbelteksponeringen klarer å fange havets essens enda bedre enn det kun et lag kan. Jeg føler jeg kommer inn i et minne som beveger seg i tid - som at det er et evig bad som formidles.