Å få være gjestementor på Trafo for juni måned 2026 har vært en ære og et privilegium. Det er så mange forskjellige talenter der ute i forskjellig alder, utviklingstrinn, potensial og kunstform. Noen av talentene overlapper med min egen ekspertise (ord), mens andre – musikk! – er så langt unna som man kommer. Og jeg lurer på om ikke det er en tendens blant kunstnere generelt til at man setter kunstformen man kan minst om, liksom høyest? Ingenting er så inspirerende for en som jobber med ord som musikk!

Et sted imellom ord og musikk finnes billedkunsten. Jeg føler meg relativt trygg på å uttale meg om billedkunst, selv om jeg ikke er noen ekspert, fordi bilder og ord egentlig er ganske like uttrykksformer: Både bilder og ord er symboler som forenkler og formidler forskjellige aspekter ved virkeligheten (språket består dessuten nesten utelukkende av bilder, metaforer); mens musikk i større grad føles som en helt egen virkelighet, noe som ikke i samme grad peker forbi seg selv på noe annet, men som bare er.

I bunn og grunn gjelder dette så klart også ord og bilder. Billedkunst og litteratur er til syvende og sist også noe man bare må oppleve. Men de lokker i større grad enn musikk på den intellektuelle tolkningsviljen. Alt dette for å si at jeg ikke tror det er tilfeldig at samtlige verker jeg vil trekke frem fra denne måneden er billedkunst. Billedkunsten ligger nemlig langt nok unna mitt eget felt til å inspirere nye tanker, men nærme nok til at jeg føler meg trygg i mine estetiske vurderinger.

Gjenklang av Ingrid Hamsund

Her blir noen veldig enkle, men allikevel uttrykksfulle geometriske figurer til en egen liten verden man kan fordype seg i.

Tower of Impending Doom av Nana Umetani Schulze // Tower of Impending Doom nærbilde av detalj 

Dette verket består av et oljemaleri av et berg eller tårn eller mørkt intet, som henger sammen med en enkel pennetegning av et menneske som jeg mistenker at enten er død eller ligger trygt på puta og sover. Til sammen tror jeg disse bildene forteller historien om en dødsvisjon eller et dødsmareritt, et menneskes skrekkslagne, paralyserende møte med sitt eget uunngåelige endelikt. Mørke greier, altså, men samtidig så slående vakkert – eller kanskje heller sublimt? Mitt soleklare favorittverk fra denne måneden!

Bioplastic Jesus av Liv Lindgaard

Lindgaard har lagd Jesus-figurer av nedbrytbar bioplast. Jeg vet ikke om verket er satirisk (det vil si om det gjør litt narr av religion), eller om det tvert imot peker i retning av en miljøoptimistisk frelse av verden: den nedbrytbare bioplasten som en form for gjenfødsel / gjenoppstandelse? Denne dobbeltheten i seg selv syns jeg gjør verket sterkere, uavhengig av kunstnerens intensjon. Det finnes mye konseptkunst der ute som er ment å få en til å tenke, men som ikke egentlig vekker noen særlige tanker (i alle fall hos meg). Dette verket gjør det, og det syns jeg er imponerende gjort!

Helt på tampen av måneden kom det også inn fire tekster av en viss H.T. U.R som jeg mener peker på et uferdig, men allikevel løfterikt litterært råtalent som jeg mener det er verdt å dyrke:

VR // Rutiner/angst/religion // Fremmed // 

Dans: 

Neonlys, musikk så høy at øresusen er verdt det, noen kaster sedler, andre kaster mynter som om danserne er en fontene, og når jeg sier at de er dansere til Bilal, harker og spytter han på gulvet og sier: «Faen ikke», og kaller dem horer og strippere. «Michael Jackson var en danser. Disse er …» Eufori og oppstemthet, for noen shots etanol får den voldelige i en og annen konebanker, som slår ned Bilal og roper at han ikke skal snakke sånn om damer, og jeg står over og kan fastslå at Bilal ikke er en konge med rødt blod. Men kvelden er ung, og intet blod stopper en kvinnebedårer, og bedårer man dem nok, blir man som Bilal og snakker om dem med vanære. Så jeg kaster sedler, og Bilal kaster mynter, og jeg drikker nok til at jeg blir ett med Bilal og banker dritten ut av mannen som slo dritten ut av min barndomsvenn, og danserne smiler og vrikker på rumpa, og jeg har nok penger til at de danser oppå meg, og kroppen deres lukter vanilje, fisk og hvitløk, og det er bevegelse overalt. I buksa tar noe mer plass, og en tar på meg, og en hånd der koster meg to hundre kroner. «Rist på rumpa», og hun har trent hele livet for disse kronene. Og i dag tenkes det ikke på hvem som er datter av hvem, og i hvilket år i livet deres faren sviktet. Musikken er hiphop, og jeg mister kontroll. Jeg klapper rumpa til hun ene så hardt at den bytter hudfarge, og hun ber om to hundre kroner til, og jeg kaster tre, og roper at for tre til skal hun i hvert fall fortjene det. Så tar hun tak i meg, og hun er sterk med alle kiloene fra lårmusklene, fordi jeg beveger meg som en fjær, og lys i alle regnbuens farger blir til rødt som karmin, og vi befinner oss på et privat rom. 

Jeg har aldri sett noe som dette. Denne horen kan virkelig bevege kroppen sin. Beina på skuldrene mine, hendene på brystet, langt blondt hår mot håret mitt. Pikken stiv som en claymore, kronene fremme som en lønningsslipp. «Ti tusen for …», og trutemunn. Ti tusen under bh-en hennes, og hun river av meg buksa, og når hun skal leke pornostjerne, våkner jeg opp blodig, og Bilal roper at typen til en stripper knocka meg ut fordi jeg kalte henne hore.

Takk for meg!

Kenneth Moe

Bannerfoto: Linnn Dyrnes Magnussen