Det er alltid en fryd for en gammel trafoist som har blitt profesjonell kunstner å vende tilbake til røttene og se hva mer har grodd i denne hagen siden sist. Denne gangen var ingen unntak. 

For en deilig sommerbukett vi finner i juni: fra den egenproduserte electro-pop-musikken til Paul F. Teigen, de varme, humoristiske illustrasjonene til Alma Edit Hauge, til Finn Gjertsens store mengde av realistiske tegninger og Kaadinh Lalla sine politiske og poetiske tekster. Kaadinh, du må skrive kronikker! Vi trenger stemmen din i den politiske debatten også.  

Jeg la også merke til «Tower of Impending Doom» av Nana Umetani Schulze. Denne fremsto som en kald trekk og permafrost-tyngde midt i buketten av mer sommerlig tematiserte bidrag. Tyngden av det store, mørke bildet drar meg inn, jeg kjenner en seighet i kroppen, og blir nesten svimmel når jeg legger merke til det lille, lyse bildet ved siden av – som en pust i sivet, siste øyeblikket før en liten - eller en ekte – død. Eller enda mer eventyraktig – som et tårn en «prinsesse» er fanget i. Jeg undres over hva som skjedde før, hvordan dette vesenet endte opp i dette landskapet (her ser vi viktigheten av plassering av bilder, og hvordan å plassere et kunstverk ved siden av et annet skaper et tredje kunstverk i forbindelsen som skapes mellom de to).  

Jeg opplever en lignende tyngde og letthet i «Skyggeskogen» av Johanne Fosheim Thoresen, men motsatt: der Schulzes verk fremhever tyngden ved hjelp av det lille, lyse bildet, blir tyngden hos Thoresen fremhevet av mengden av det lyse. Det kjennes ut som om jeg går i tåke.

«Bioplastic Jesus» av Liv Lindgaard har nesten noe pop-art-aktig over seg, med den gjentagende figuren av Jesus – i plast. Plast-Jesus er et paradoks, fordi figuren Jesus på sitt beste representerer ubetinget kjærlighet for alt levende, omsorg og omtanke. Plast, til tross for at det er et fantastisk produkt som har gjort mye lettere, har vist seg å være meget skadelig, både for mennesker, og resten av naturen. En Jesus i plast blir derfor en selvmotsigelse, og toppen av et tankeløst, kapitalistisk marked. En Jesus av bioplast dog, som oppløses i naturen, blir på så måte en elegant, skulpturell «double entendre». Samme type elegant «double entendre» kan vi se i Ada-Marie Andresens «uten tittel».  

Jeg ønsker å trekke frem Finn Gjertsen og hans dedikasjon til sitt håndtverk – å tegne fotorealistiske tegninger krever tid, tålmodighet, og en enorm innsats. 
 

De to bidragsyterne som utmerket seg mest for meg denne gangen, er Paul R. Teigen og Alma Edit Hauge. Kjærligheten til musikken som Paul har er tydelig, og jeg heier masse på din videre utvikling, og jammer hardt til andre verset av «2026»! Og ettersom du har lekt deg med billedkunst også, så kan du jo ha bildene som cover på singlene dine, f.eks. «Surf Club» eller «Meteorittregn og kattekjærlighet». Det siste bildet gjør meg nostalgisk og minner meg om perioden 2011-2016, da Nyan Cat var på sitt mest populære.  

Å kåre et TrafoTalent er subjektive greier, og den bidragsyteren som traff meg mest denne måneden, er Alma Edit Hauge. Hauge utmerket seg med en tydelig og gjenkjennbar stil, masse varme, og humor og lekenhet som traff et sultent sted i meg. Den politiske situasjonen både i Europa, over dammen, og andre plasser i verden er anstrengt for å si det mildt, og i slike tider trenger vi en påminnelse om det myke, varme og sterke i menneskeheten. Derfor treffer illustrasjonen «Sagt» meg midt i det ømme. Tegningen og figurene er enkle, linjene rene, og noe absurde: figurene har ikke albuer, men myke armer som former hjerter, mens kjønnshåra er stritte og står rett ut. Det er noe barnlig, avkledd (i både figurativ, og overført betydning), sårbart og enormt tillitsfullt i samspillet mellom karakterene og i illustrasjonen som helhet. Ar ordene ikke er helt grammatisk korrekte, men heller bruker på en sms-gramatikk («Jeg elsker deg å»), gjør det enda nærmere og mer avslappet. Det er ingen skam til stede i illustrasjonen, personene er splitter nakne, åpne, og sårbare. Det føles som sommer, trygghet, og håp. Just what the doctor ordered, når så mye tilsynelatende ruller til Blokksberg. I fremtiden drømmer jeg om å se Hauges illustrasjoner som store muraler ute i gatene, slik Ståle Gerhardsens illustrasjoner preger Trondheim. Verden ville blitt bedre av det.  

Jeg kårer dermed «Sagt» av Alma Edit Hauge til månedens TrafoTalent for juni, og ønsker meg å se enda mer av hennes illustrasjoner.  


Jeg vil også takke for at jeg fikk æren av å se gjennom denne buketten fra juni, ta meg tiden til å gå i dybden av dem, og nyte fruktene av alles arbeid. Trafo er virkelig det beste atelieret for unge kunstnere i Norge.  


Takk til hver og en av dere som har delt, og fortsetter å dele deres verk, deres kunst, deres skapelse med oss alle. Dere er rause, og det er en gave. Vi trenger hver og en. Og til deg som leser: jeg heier på deg herfra til månen og tilbake. Du er viktig. Kunsten din er viktig. Fortsett å skape. Vi trenger deg.  

Ha en deilig sommer, 
 

deres Daria Glenter