Det har vært veldig kjekt å se hva som er blitt lagt ut på Trafo i august! Jeg har valgt ut 5 arbeider, som har til felles at de bruker kontrast som et virkemiddel, eller inneholder en slags dobbelthet.

TrafoTalent for august er kulltegningen «Venter» av Dennis Sørvik. Tegningen forestiller en mann med forvridd kropp, et uavklart ansiktsuttrykk og noen merkelige små, sprikende fingre. Av en eller annen grunn blir jeg så rørt av disse fingrene! Det er noe karikatur-aktig over tegningen, det er humor der – og absolutt noe sårbart. Mannen er på vei ut av bildet, blikket er fiksert på noe utenfor rammen. Finnes det han venter på der? Jeg liker den raske, friske, litt frekke streken, som samtidig beskriver på en følsom måte! Kommer til å tenke på tegnere som Kim Hiorthøy, David Shrigley.

Her er noen andre bidrag jeg har lagt merke til:

«Det bor en mann i hagen» er en diktlignende fortelling av Alma Edit Hauge. Her har en egenrådig manneskikkelse bosatt seg i hagen til fortelleren. Og andre menn bor tydeligvis i hagene til fortellerens venner! Mennene bare er der, betrakter beboerne, språkløst, og lager en foruroligende atmosfære. Sidestillingen av den hverdagslige tonen og det absurde som pågår, fungerer veldig godt. Jeg liker at diktet er så konkret i sine detaljer, og stemmen til fortelleren så nøktern – det kontrasterer det (kanskje) overnaturlige som blir beskrevet. Det er mye vi ikke vet: Er mennene noe fortelleren og vennene forestiller seg? Eller er de faktisk av kjøtt og blod? Jeg blir nysgjerrig!

Det bor en mann mellom buskene i hagen vår. 

Det virker ikke som at foreldrene mine bryr seg noe særlig. 

Mamma sier det er noe som skal ignoreres. 

Og vennene mine ser ut til å klare det. 

Men jeg liker det ikke. 

Liker ikke at han bare er der. 

mellom tornekratt og røde roser. 

Gjør ingenting, 

bare står og ser på oss. 

Han prater ikke heller. Ikke noe menneskelig språk hvertfall, bare 
gurgler uforståelige lyder. 

Iblant blir jeg redd for han, da må jeg sove i stuen med mamma. 

Men redd blir jeg ikke så ofte lenger. 

Bestevenninna mi, Sienna, vet hvordan jeg har det. 

Det bor en liten mann foran epletreet i hagen deres. 

Når vi leker i hagen med vannspreder eller med hundene hennes, 

Så løper vi bare rundt ham. 

Prøver å ikke tråkke ham på tærne. 

Gjør vi det, begynner han å rykke. 

Da går vi inn og gjemmer oss under dyna på rommet hennes. 

I dag var jeg i bursdagen til Jakob. 

Vi var i hagen og grillet. 

I Jakobs hage er det ingen mann. 

Jakobs hage er fylt med frukttrær og en liten bekk som store fisker 
svømmer i. 

Jakobs hage har vimpler og en oransje katt. 

Jakobs hage er fredfull og fin, og nå fylt med presanger. 

En av dem var fra Bernard. 

Bernard bor i nabohuset og er et år yngre enn meg. 

Jeg kikket bort over hekken, men så ikke noe til ham. 

Mens vi spiste en burgerbit til og drakk litt brus, kom en mann, som helt sikkert ikke var Bernard, inn porten. 

Han var høy og hvit og hengslete og dro beina sine etter seg. 

Han satte seg ned forran døra. 

Og frøs til 

Nå bor det en mann i hagen til Bernard også.
 

«Trist mann, rosa hjem» av Hannah Dvergsdal er et akrylmaleri, der skitne rosa og lilla nyanser smelter sammen til et tett rom. I midten er en skikkelse, som jeg tror maler et portrett. Forestiller portrettet den triste mannen i tittelen? Kontrasten mellom de store flatene der fargene blør inn i hverandre, og plutselig det hvite, skarpe rektangelet i midten gjør at blikket umiddelbart fester seg der. Et bilde som – til tross for tittelen – gjorde meg på godt humør!

«Mustafa» av Maria Victoria Bordøy er et følsomt portrett tegnet i fotorealistisk stil. Uttrykket til den portretterte gutten er alvorlig, men kanskje ikke bare. Det er også påfallende at han ikke helt møter blikket til betrakteren, men retter det litt ovenfor – han ser opp på noe. Måten ansiktet er jobbet frem på, omhyggelig og presist, mens klærne og formene i bakgrunnen er løsere skissert, har røtter langt tilbake (sjekk f.eks. ut skissene/ tegningene til Hans Holbein den yngre). Denne variasjonen i uttrykket gjør tegningen mer levende og luftig enn den ville ha vært, hvis alt var tegnet med samme presisjon. Det er fint, og sikkert et bevisst valg, med denne lille graden av oppløsning!
 

Hanna Kallestad har også laget en flott kulltegning. Tittelen er «kvinne skriker» og det er akkurat hva tegningen forestiller. Hanna har brukt tape for å skape to lag i bildet. Det underliggende laget består av vill, kaotisk rabling, mens det i det øvre laget er en mer utarbeidet tegning, der ansiktsvolumer er bygget opp i myke overganger. Det undre kullklusset forsterker kraften i kvinnens skrik, som om det er noe indre som presser seg frem. Denne teknikken fremstår som et effektivt grep, og benytter seg både av kullets dype sverte og mulighet for fine graderinger.
 

Alt godt,
Lisa