Oljemaleriet uten tittel av Angelina Aspheim utmerker seg i september, og kåres til
månedens TrafoTalent. Arbeidet vitner om et malertalent med sans for komposisjon, farger,
detaljer og ikke minst en sterk formidlingsnerve og originalitet. Maleriet viser fire individer i
et rom, er det bunnen av et basseng? Vi ser en ung jente som bærer et lite barn med en
klønete stolthet, på den måten større barn ofte bærer yngre søsken. I samme rom står to
mindre realistiske figurer fra en tegneserieaktig virkelighet. Begge er antropomorfiserte
dyr; den ene en ulv/hund og den andre en kanin/hare. Begge er kledd i blå- og hvitstripede
overdeler som speiles i de blåhvite ventilasjonsristene i veggen. Deres forenklede
fargepaletter står i kontrast til den mer komplette og realistiske fargingen av jenta og det
lille barnet. Jenta har også stripete genser, men den er delvis skjult av barnet hun holder;
den gule overdelen gjør det til et fokuspunkt i motivet.

De to parene med bein (jentas og barnets) overlapper hverandre og slår an et slags
langbeint eller vertikalt visuelt motiv som utdypes i de to fantasifigurene. Maleriets vertikale
aspekt og den høye bakveggen med skjult toppunkt understreker dette. Barnet løftes opp
og dets kortere bein forlenges, det hjelpes oppover i retning av det vi ikke kan se: taket,
himmelen eller toppen av bassenget. Det grønne, flislagte gulvet/bakken forankrer, samler
og gir felles grunn. De markante og forstørrede føttene forsterker dette fotfestet, mens det
minste barnets gravitasjon er midlertidig og betydningsfullt “opp-hevet”.

Det er i møtet mellom de to tegneseriefigurene og de realistiske barna, at bildets magi
oppstår. Fjerner man ett av disse parene, står man igjen med et mer anonymt motiv.
Personlig begeistres jeg alltid av sammenstillingen av elementer som ikke hører helt
sammen, av besøk mellom verdener.

De to menneskene får lov til å tre fram med en tydelighet og ekstra tilstedeværelse
sammenlignet med motivflaten for øvrig, og det er naturlig å tenke på verket som en
billedliggjøring av møtet mellom en virkelig verden og barnets fantasiverden. Fellesskap er
et ord som dukker opp, kanskje til og med skjebnefellesskap. Barnets og harens blikk
møter hverandre, mens jenta ser mot oss tilskuere. Det bor en kompleksitet i blikket
hennes, jeg ser både stolthet, ro, tretthet og usikkerhet. Hun har fortsatt begge beina
plantet i det barnlige, men har begynt å rette blikket utover mot noe større. Snart vil hun se
mindre til Hare og Langbein, men ikke før hun har gitt en trygg introduksjon til neste
generasjon.
 

Vagabond 
I et hastverk dro han fra alt han visste: drømmer, barndomshjem, trygghet og sin mishandler. Sekken sto ferdig pakket ved kjøkkenet og var fylt med det samme han nå var i ferd med å forlate. En siste titt på tomflaskene og muggen på veggene før døren gikk opp. 

Ved samme stien han hadde brukt til å gå til skolen, så han en lang, pent kledd mann. Gutten stoppet opp et øyeblikk og studerte denne skikkelsen kledd i rød frakk, pussede sko og en skjev flosshatt for å toppe det hele. Litt nølende, men selvsikker, valgte han likevel å oppsøke den rødkledde figuren. Han smilte varmt da gutten var nære og sa: «Der er du! Mitt neste store nummer. Jeg har både løver, elefanter og akrobater, men ikke en ung vagabond som deg!» 

Gutten så forbløffet på den eksentriske dirigenten og svarte: «Jeg har aldri sett løver eller elefanter, men akrobater er det overalt.» 

Den rødkledde mannen rettet på hatten og sa bestemt: «Det er riktig som du sier, at akrobater finnes på de minst akrobatiske steder. Men annet enn løver og elefanter kan jeg tilby både penger, berømmelse samt nye sko.» Han pekte på guttens bare føtter med en pisk han nå holdt i venstre hånd. 

«Jeg må nok takke nei, jeg har andre ting å bedrive tiden min med. Dessuten har jeg et ubrukt skopar i sekken,» svarte gutten med enda strengere stemme. 

Den rødkledde sirkusdirektøren rettet på hatten og la pisken bort i frakken: «Som de ønsker, bare dra! Jeg har uansett en hel gjeng med vagabonder som deg, dere trekker aldri noe publikum heller!» 

Han hilste farvel med hatten før han danset og forsvant blant trær og busker. 

Noen dager seinere var det ikke mye å se av stien alt var grodd igjen og hengebjørken hang så lavt at den pisket han i ansiktet for hvert skritt han tok, utmattet tok han sine siste krefter og satt seg inn til en stor kampe stein på toppen av en slette hvor han hadde utsikt flere hundre meter ut, han lukket øynene og kjente snart ole lukkeøye jobbe på høygir, «du sover tungt, unge mann» 
han våknet brått det var nå blitt mørkt ute men månen var på sitt aller sterkeste så han skimtet en skikkelse på ned siden av kampe steinen han gnikket seg i øynene og så nærmere, han tittet vedkommende opp og ned den hadde på seg en blå hatt med et skinnende symbol han ikke helt klarte å tyde, hvitt bind rundt øynene som en naken mumie og en blå jakke med tydlige knapper det hele så ut som en tragisk uniform av gammel autoritet. «Jeg har da ikke gjort noe ulovlig, ikke ønsker jeg besøk heller!» sa gutten med snev av søvn i stemmen, skikkelsen han nå antydet som en politimann strakk ut hånden og sa «Jeg har ikke lenger noe autoritet, jeg mistet dette når synet mitt ble tatt av banditter, jeg ønsker heller ikke besøk så det er vi to om, men de må være sulten, jeg har ikke møtt noen andre i disse parter, i hvetfall ikke sett noen» sa den krokete,skittene blinde gammle mannen. Gutten hoppet ned fra kampesteinen og gikk bort til gubben som nå smilte med overraskende hvite tenner, han viftet venstre hånd foran ansiktet på den blinde gubben «du er ingen akrobat, du kan faktisk ikke lese lengre» sa gutten, 
Den gamle mannen humret litt for seg selv og sa «følg meg jeg føler at du er sulten det er som om din egen sult har smittet over på meg, kom nå før vi begge sulter». 
Sammen gikk de langs den gresskledde sletten og inn mellom hengebjørken som hang akkurat høyt nok til å ikke treffe dem i ansiktet, etter en tid med vandring kom de til en sliten lavvo det minnet en pyramide av primitivt opphav

Fra september vil jeg også nevne den selverklært uferdige teksten Vagabond av Kristian
Hellevik. Den er preget av uttrykksfull og klassisk symbolikk fra en mytologisk
fortellertradisjon. Jeg synes det er befriende og nødvendig med denne interessen for
urfortellingskraft. Styrken som ligger i mytologiske fortellinger representerer et dypt og
gammelt menneskelig fellesskap. Dette bekreftes av at slike arketyper og symboler
oppstår uavhengig av trender, epoker og geografi i ulike fortellinger. Jeg tror mange er
sultne på den type historiefortelling som Vagabond undersøker.

Likedan gleder jeg meg over Skisser intimitet og teknologi av Ingrid Hamsund. Her er det
geometriske former med sirkelen som omdreiningspunkt som prøves ut og varieres over.
Det lukter litt Hilma af Klint, og det skisseaktige og røffe kler geometriens strenge enkelhet.
For øvrig blir jeg alltid grepet av sammenstillinger av det monokrome/fargeløse og det
flerfargede.

 

Å tegne på en speil med dugg vil jeg også nevne, det fremstår som en ujålete interaktiv
skulptur med en original idé som utgangspunkt. Det forgjengelige og det forfengelige
smelter sammen og tematiseres i Karsten Benjamin Ekhougen Larsen sitt prosjekt.