Det er jo helt soleklart at jeg ikke spiller den minste rolle i denne dialogen, for jeg kjenner meg selv og trenger ikke drøfte mine egne tanker høyt. Det er totalt unødvendig at du sitter der gang på gang i stille-kleinhets-helvete og stotrer fram noen tanker uten bærebjelker.

Embryoet gror ut og frem til fisken den lille den kveilende ryggraden ut, rundt på alle sider fangstens nett sakte forførende på netthinnen er alt man har lært og det er nå hele virkeligheten fanges

Vi er alle på en rutebilstasjon prøver å forstå tiden barna løper etter duen den har forvillet seg hit hen slipper ikke ut der vandrer en mann nærmest dansende, jamrende Han har tatt til seg alle vintre får dem ikke ut stirrende på Han tre vårløk, bustete hoder dratt grytidlig ...