mørk, stille morgen, jeg går tur på en ensom vei langt fra byen, langt fra andres blikk og pust regnet senker seg over det rolige landskapet blander seg med duggen på valmuene de forsiktige bakkene ruller og bølger i vinden, den ville hekken vokser ut i veien og en hare ...

morfar beveger seg med en forsiktighet som kreftcellene har latt ham være igjen med - han skjelver i hendene når han tar imot en tekopp og legger den på bordet, teen bølger faretruende nærme kanten. morfar er fargerik, venene på hendene hans er dyplilla, nesten sorte, han har røde blemmer ...

han skinner som en føniks, han blender meg og han flyr og nærværet hans er slik at den trekker med seg alle som er nær ham, jeg kjente den magnetkraften på kroppen jeg er ikke sunn men han gløder mot meg likevel, jeg er en mygg og han er lyktestolpa ...